For norsk som forskningsspråk

Uttalelsene til Karl Georg Høyer og Oddrun Sæter slik de er gjengitt gir inntrykk av at en ikke kan publisere vitenskapelig på norsk under det nye systemet som er tatt i bruk. Dette må bero på en misforståelse. I autoritetsbasene for vitenskapelige tidsskrifter og utgivere finnes det en rekke norske fagtidsskrifter og forlag på nivå 1, og det fins også enkelte norske tidsskrifter på nivå 2, f.eks Edda. Det vi mangler - og her deler jeg deres bekymring - er norske forlag på nivå 2. Systemet favoriserer m.a.o. klart publisering på engelsk, men det utelukker slett ikke norsk.

Protestskrivet er et viktig innlegg i en debatt som har pågått over lengre tid uten tilsynelatende større anerkjennelse av norsk som fagspråk. En anerkjennelse som bl.a. kunne ha vært hjulpet fram gjennom et belønningsystem som tilgodeså norsk som fagspråk i større grad enn i dag.

Det handler ikke i så stor grad om det Robert Vaagan viser til: tilstrekkelig mange godkjente forlagsbaserte kanaler for formidling, og hvor han har rett i at norsk ikke er 100% underkjent som fagspråk innenfor tellekantsystemet. Men det handler bl.a. om en langt bredere anerkjennelse av faglig publisering på norsk fra våre høgskoler og universiteter.

Hovedproblemet ligger i det enkle faktum at kanaler for publisering som er godkjent ikke omfatter høgskolene og universitetene selv (forsåvidt uavhengig av språk). De ordninger som er fastlagt i dag har andre pekt på som sterkt favoriserende av eksisterende og tradisjonell forlagsvirksomhet. Og dette er uheldig. Det er paradoksalt at når høgskoler og universiteter på rekke og rad får godkjent sine kvalitetssikringssystemer, så har de allerede og underforstått forlengst fått underkjent sine egne publiseringssystemer for den faglige aktivitet som er godkjent!

En stor og voksende del av faglig produksjon når nemlig aldri fram til forlagene, men må nøye seg med institusjonsbasert utgivelse. HiOs skriftserier er et slikt eksempel. Forlagene er blitt meget nøyeregnende på om hvorvidt en utgivelse har stort nok marked, og vi opplever ved HiO at flere rapporter og endog doktoravhandlinger må utgis her i huset. I 2005 solgte HiO over 4500 slike rapporter og notater, til dels langt utenfor landets grenser. Siden 1996 har HiO publisert over 600 rapporter og notater. Og flere av dem fordi forlag ikke har våget av økonomiske grunner. Det er vanskelig å forstå at forlagenes evne til å ta risiko skal være avgjørende for om en faglig publikasjon skal "telle med" eller ikke.

I tidligere tider kunne man leve godt med dette. Å kunne få trykket opp en rapport - selv på egen høgskole - var i hovedsak en personlig tilfredsstillelse. Men i dag oppstår det en forskjellsbehandling hvor finansieringsmodellene tilsier at forskere må publisere der institusjonene får mest igjen for dette. Det er dessverre ikke på norsk - og definitivt ikke hos oss selv. Det blir ulogisk når man i samme åndedrag også diskuterer tiltak for å støtte norsk som kulturspråk.

Dette skriver jeg i hovedsak som ansvarlig for HiOs skriftserier hvor jeg over skriftserienes 10-årige eksistens har sett hvor viktig denne kanalen er for mange av de faglig tilsatte!

Det kan godt være at de som vil ha hovedpublikasjonene sine på norsk lever i en annen verden enn meg. Mine fag er økologi, beslutningsanalyse og økonomi. Når jeg har skrevet noe, ser jeg meg rundt for å finne frem til noen som kan kommentere og hjelpe meg videre. Noen ganger er de norske, noen ganger bare engelskspråklige. Kanskje er det tilfeldigheter, men litt for mange av de gangene jeg har sendt til norske, er kommentarene tilfeldige, av og til ubehagelig arrogante. Kanskje er miljøene bare for små. Siden jeg altså gjerne vil ha et større miljø å henvende meg til, så blir det på engelsk, forøvrig på BigMac form som jeg i motsetning til noen andre har meget stor sans for. Det betyr jo ikke at man kan skrive ”Side-publikasjonene” på norsk og kanskje i en mer populær form der språket kan brukes morsommere og mer aktivt.

Mitt mosrmål er spansk, men etter flere år i Norge har jeg lært noenlunde bra norsk. I tillegg leser jeg også engelsk.
Mye av den litteratturen jeg trenger er på enten spansk eller engelsk. Det bør derfor åpnes opp for at gode bøker kan oversettes til norsk, slik at man både han lese dem på norsk eller/og engelsk. I undervisningen kan begrep oversettes til norske ord slik at både det norske språk og engelsk kan fortsette å bli anvendt. Oversettelse krevet uansett dyktige oversettere og høye kriterier og kvalitetskrav bør derfor være en selvfølge.
Skal man først anvende mer norsk i forskning er det fint om en artikkel kan bli publisert på en tilgjengelig måte der mennesker uten akademisk utdanning også kan ta del i kunnskapen. Det vil med andre ord si at personer innenfor akademia både kan skrive for hverandre og for personer utenfor akademia.
Jeg synes Jeanette R. Jones bok på engelsk: What is research er et fremragende eksempel på god formidling. Håper også norsspråkelige kan lære av henne. Dessuten må norsk språk uansett være kritisk til etnosentrisme, nasjonalisme og rasisme da vi lever i et flerkulturelt samfunn.
Vi har med andre ord mye å lære av hverandre. Vi må samtidig erkjenne at mye av forskningen som drives i utlandet er bedre enn den norske og vi må derfor være udmyke og oversette det så godt vi kan. På en annen side finnes det mye bra på norsk som kan bli oversatt til engelsk. Istedenfor å lukke oss inne, kan vi med andre ord samarbeide for gjensidig berikelse og demokratisering av kunnskapen som formidles.

Jeg glemte å nevne at Chile i Sør- Amerika er blant de land som nå går inn for tospråkelig opplæring, dvs av både spansk og engelsk. I følge Unesco er flesteparten av jordas befolkning to eller flerspråkelig. Noen mener at dette kan være en form for nykolonialisering, men jeg er ikke entydig enig i dette siden det engelske språk og innvandring generelt også har ført til mye godt her i Norge ( innholdet i språket behøver ikke være etnosentrisk eller rasistisk med andre ord) Se eller trebindsverket Norsk Innvandringhistorie. Spørsmålet er da om det ikke ville være bedre å satse på tospråkelighet, istedenfor enspråkelighet. Dette ville det også gjøre det lettere for noske barn som mestrer andre språk i tillegg til norsk: Punjabi, Urdu, Arabisk osv.

Hovedskillet er ikke mellom norsk eller engelsk publisering, men mellom kvalitetssikret publisering (det vil si med anonyme peer reviews), versus publisering uten et skikkelig kvalitetssikringssystem. Det er primært kvalitetssikret publisering som gir credit i forskningsverdenen (og av Forskningsrådet), og slik bør det også være.

I de fleste fag - også samfunnsfag - har vi norske tidsskrifter som bare publiserer artikler etter anonyme peer reviews. Disse får credit i Forskningsrådets system. Problemet er, som Robert Vaagan er inne på, mer på forlagssiden. Her våger jeg påstanden at refereesystemet ikke er på langt nær like godt som i de beste engelskspråklige forlagene (ikke engang hos de forlag som faktisk har kommet gjennom Forskningsrådets nåløye). Samtidig er det et paradoks at mange rapportserier faktisk har en strengere og mer nådeløs peer review prosess før publisering enn de fleste norske forlag (det gjaldt i hvert fall på min tidligere arbeidsplass, NOVA).

Her er et forslag: Hans Martin Fagerli og andre som er ansvarlige for HiOs publikasjonsserie burde sette seg ned sammen med folk som er ansvarlige for tilsvarende "grå" publikasjonsserier i andre institutter, høgskoler og universiteter, og bli enige om en felles referee-standard på slike rapporter - i hvert fall på de "strengt vitenskapelige" rapportene (så kan man eventuelt i tillegg har mindre ambisiøse notatserier ved siden av). Hvis man fikk en eksplisitt felles standard på vitenskapelige rapportserier, ville det være mulig å argumentere troverdig vis a vis Forskningsrådet at slike rapporter bør telle med i tellekant-systemet.

Sagt annereldes. Så lenge det ikke er noen anerkjent felles standard på rapporter, som sikrer at de ansatte ikke kan publisere alt de vil, kan man ikke forvente at Forskningsrådet skal la slike telle med i systemet, selv om noen/mange av dem faktisk holder en høy vitenskapelig standard.

Einar Øverbyes tanke er svært interessant, og hans vurdering av tilstanden dekkende så langt jeg vet. Vi er noen skriftserieansvarlige som har hatt kontakt rundt denne problematikken, dels i forlengelse av utredernes tanke om at dersom flere høgskoler går sammen, vil dette styrke muligheten for å bli godkjent.

Snarere tror jeg - slik jeg også oppfatter Øverbye - at en løsning ligger i at eksempelvis HiOs rapporter får på plass en referee-ordning som kan godkjennes. Spørsmålet blir da hvor langt inne en slik godkjenning sitter. Utredningen som førte til dagens ordning hvor institusjonsserier er utelukket fra kreditering, argumenterer for denne utelukkelse ved at man mener det fører til overproduksjon av lokal publisering. På den annen side har man et krediteringssystem som tilgodeser økt lokal produksjon av studiepoeng, men verden har det med å være ulogisk innimellom.

Bidragsyterne i denne debatten har et godt poeng. Mange utenlandske forlag ser mer på salgstallene for en publikasjon enn på den vitenskapelige verdien. Det gjelder særlig bøker, men enkelte forlag belaster også forfatterne (dvs HiO) med et relativt betydelig beløp per side (”Page charges” kan være av størrelsesorden 50 – 100 Euro). Dersom vi belønnes per publikasjon med beløp i størrelsesorden 3000 Euro, vil det ofte lønne seg å bestille et visst antall kopier av boken, eller betale et ikke ubetydelig beløp i ”page charges”. (Egentlig er dette en versjon av ”ultimatimum” spillet i økonomisk teori). Hvis kommersielle hensyn øker i betydning kan det være hensiktsmessig det finnes et Norwegian University Press (som vel finnes allerede), men som nå kanskje bør sees i et annet perspektiv.

I den nye finansieringsmodellen for U&H regnes forlag og institusjoner bare som publiseringskanaler i forbindelse med selvstendige bokutgivelser (ISBN-titler). Serier og tidsskrifter (ISSN-titler, herunder bokserier) regnes som egne publiseringskanaler. Det spiller ingen rolle hvem som utgir dem.

HiOs publikasjonsserier (hvis de har overordnet ISSN) faller ikke utenfor modellen fordi det er HiO som utgir dem, men fordi det bare er HiO-ansatte som publiserer der. For at en kanal kan regnes med, må den ha fagfellevurdering, og dessuten kan ikke mer enn 2/3 av forfatterne som bruker kanalen være fra samme institusjon.

Hvis høgskolene hadde samarbeidet om fagspesifikke publikasjonsserier på nasjonalt nivå med felles vitenskapelige redaksjoner, ville disse bli inkludert i modellen. Fordelen med en for øvrig billig produksjons- og distribusjonslinje kan beholdes. Det kan bli enklere å skaffe god og nøytral fagfellevurdering.
Og kanskje inspirerende å arbeide i felles nasjonale fagredaksjoner for seriene?

På 1600-tallet sluttet universitetsforskere å publisere vitenskapelig innenfor egen institusjon. Man gikk over til å gjøre det i tverr-institusjonelle fagfellesskap, blant annet av hensyn til forskningskvalitet og mulighet for gjensidig kritikk. Slik oppstod de første vitenskapelige tidsskriftene og seriene. Burde ikke også norske høgskoler organisere sin forskningspublisering i tverrinstitusjonelle fagfellesskap?

I to av innleggene ovenfor har det vært sagt noe om verdien av faglig tilbakemelding fra andre kollegaer under publisering - også fra kollegaer i utlandet. Hvis høgskolene ellers går inn for norsk som forskningsspråk, hvorfor da ikke tilrettelegge for kanaler hvor man får tilbakemelding fra kollegaer ved andre norske institusjoner?

Ellers kan det bemerkes at det meste av publikasjonene er på norsk i kultur- og samfunnsfagene, og at dette har økt etter at den nye modellen ble innført. Den som ønsker norske kanaler på høyeste nivå, går i praksis inn for fjerning av nivåskillet og for at alle publikasjoner skal telle likt. Se:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1320260.ece