Min forskerhverdag: Marit Leegaard
Hva slags FoU-prosjekt jobber du med nå?
– Jeg forsker på hvordan kvinner som har gjennomgått hjertekirurgi opplever postoperative smerter når de har kommet hjem etter utskriving fra sykehuset, og hvordan de opplever å ha ansvaret for egen smertebehandling. Selv etter så store operasjoner blir pasienter sendt hjem etter 6-7 dager, fordi det er for dyrt å ha dem inneliggende.
– Tidligere forskning har vist at pasienter ikke alltid får tilstrekkelig smertelindring mens de er innlagt. Vi trenger derfor kunnskap som beskriver hvordan pasientene opplever smerter etter utskriving. Kvinnefokuset er valgt fordi mange tror at hjertesykdommer rammer flere menn enn kvinner. Men i 2005 var hjerte- og karsykdommer den vanligste årsaken til sykehusinnleggelser for kvinner over 40 år.
Hva er fagfeltet ditt?
– Smerteforskning. Sykepleiere har en sentral rolle i møtet med alle pasienter som har smerter. Smerteforskning er et prioritert område på Avdeling for sykepleierutdanning, derfor ble det naturlig for meg som tidligere anestesisykepleier, å velge et område jeg kjenner godt. Et sentralt tema innen smerteforskning er at smerteopplevelsen alltid er et subjektivt fenomen, som bare kan beskrives av den pasienten eller personen som har vondt.
Har du et faglig forbilde?
– Jeg har et forbilde innen publisering av vitenskapelige artikler i sykepleiertidsskrifter, M. Sandelowski, amerikansk sykepleier og professor. Hun har gitt meg mye inspirasjon på den metoden jeg har valgt, nemlig kvalitativ metode. Ellers beundrer jeg alltid kvinner som klarer å gjøre karriere innen forskning og samtidig være en hyggelig person og god kollega. Vi vet jo hvor spisse albuene blir, jo høyere opp du kommer i forskningshierarkiet.
Hva er ditt viktigste funn?
– Nå er jeg drøyt halvveis i doktorgradsprosjektet og alle data er samlet inn. Selve analysen er ikke fullført enda, men jeg ser at et sentralt funn er hvor vanskelig kvinnene synes det er å beskrive den postoperative smerteopplevelsen i et dybdeintervju. Kan det skyldes at de er for beskjedne, har vi ikke noen kultur for det i Norge, eller beskriver de smertene via andre opplevelser, som for eksempel at de er slitne? Det var nemlig alle sammen.
Hva er best med å forske eller drive utviklingsarbeid?
– Idealet: Få muligheten til å fordype seg i et tema som kan bidra til en bedre sykepleiepraksis. Realiteten: Slippe lettere unna alt stresset de andre høgskolelektorene har
Og det verste?
– Å skrive godt på engelsk siden jeg må publisere i internasjonale tidsskrifter. I og med at jeg jobber med en kvalitativ studie, er det utfordrende å oversette alle de små, språklige nyansene kvinnene bruker når de skal beskrive sin opplevelse av smerte.