Bak Fattighusets fire vegger
”Egenorganisering blant fattige. En studie av initiativ, mobilisering og betydning av Fattighuset”, er navnet på den norskspråklige monografien. Det er ikke tilfeldig at den er på Seims eget morsmål og ikke engelsk.
– Jeg ville gi et helhetlig bilde av historien bak Fattighuset, og jeg ville skrive på norsk for at de jeg skriver om skal kunne lese den, forklarer Seim, som er utdannet sosionom, og til daglig er leder for Avd. ØKS' forskningsenhet Sosialforsk.
På lik linje med brukerne
Hun kjenner folkene bak Fattighuset godt etter å ha vært medlem og fulgt det tett siden etableringen i 1994. Initiativtakerne var deltakere i en idégruppe som forskningsprosjektet Studiesenter for selvhjelp stod bak, og som Seim jobbet med. Da Fattighuset ble etablert gjorde hun en avtale om å kunne følge huset som aksjonsforsker. Det vil si at hun har deltatt på lik linje med medlemmene i arbeidet med huset. Samtidig har hun fått et unikt innblikk i hvordan huset ble en mulighet for fattige til å organisere seg og danne en felles plattform, på lik linje med andre grupper i samfunnet.
 Førsteamanuensis Sissel Seim er leder for Sosialforsk ved Avdeling for økonomi, kommunal- og sosialfag. Hun disputerte nylig med en avhandling om Fattighuset, som har bidratt til at fattige i større grad blir anerkjent, hørt og sett. Men de fattige i Norge har likevel ikke fått det bedre, slår hun fast. |
– Og dermed kanskje også et svært godt bilde av hvordan det er å være fattig i det rike Norge?
– Ja, men nå skriver jeg ikke så mye om fattigdom i seg selv, men hvordan fattige har organisert seg og på den måten drevet selvhjelp. Norge er et svært organisert samfunn og det er vanskelig å nå fram for de som står utenfor. Skal man bli hørt må man organisere seg, Fattighuset er ett eksempel på det, et annet er Velferdsalliansen, forteller Seim.
Da fattigdom kom på dagsordenen
– Og navnevalget var vel heller ingen dårlig idé for å få oppmerksomhet rundt etableringen?
–Nei, navnet ble valgt helt bevisst for å provosere, forteller Seim, som mener at mye skjedde samtidig på 90-tallet, som gjorde at fattigdom kom på dagsorden på en helt annen måte enn tidligere.
– På 80-tallet snakket man ikke om fattigdom. Pressen brukte begrepet ”forskjells-Norge” og snakket om de økte forskjellene i befolkningen, men ikke om fattigdom. Valget i 1997 ble et vendepunkt, med et mye større fokus på dette, og i 2001 ble det enda mer. På 90-tallet har det blitt forsket mye på fattigdom, og ikke minst har journalister vært flinke til å gripe fatt i denne tematikken og fortelle fattigfolks historier. Sett i den forbindelse var det nok et blinkskudd da man kalte det for Fattighuset, fordi det bidro til å sette fattigdom på den politiske dagsorden, nikker Seim.
Anerkjent, men like fattig?
I dag er Fattighuset blitt anerkjent som organisasjon og får støtte fra det offentlige og osteprodusenten Synnøve Finden. De blir involvert i offentlige høringer og får anerkjennelse på den måten.
– Men 12 år er kort tid for å oppnå forbedringer i de fattiges livssituasjon, og det skal blir spennende å se hva den nye regjeringen gjør. Siden Fattighuset ble etablert har det ikke vært noen forbedringer av levekårene for denne gruppa, samtidig som det er blitt innført økt kontroll. Men det har også kommet nye tiltak, og de må evalueres før vi vet mer, sier Seim.
Hun påpeker nettopp en av farene ved denne typen organisering: man blir anerkjent, blir hørt og sett, uten at den gruppa som har lagt ned arbeidet for å få dette til nødvendigvis får det bedre. Til tross for at nettopp dette var målet med egenorganiseringen.
– Levekårene for fattige i Norge må forbedres, sier Sissel Seim bestemt. – Det er heller ikke nødvendigvis noen stor gruppe dette, så det må være mulig å gi dem et bedre liv, legger hun til.
Høy utdanning og høy gjeld
– Kan du si noe om hvem de var, de som etablerte Fattighuset og som deltar i husets aktiviteter i dag?
– Noen kaller seg ”uønsket avhengige av offentlig stønad”. Av de som i sin tid etablerte Fattighuset på Kampen Verksted, hadde flere erfaring fra organisasjoner og de hadde ulik sosial bakgrunn. Mange hadde høyere utdanning, forteller Seim.
Men de var uten jobb og hadde gjerne høy gjeld, etter å ha måttet selge med store tap under boligkrakket på åttitallet.
– Likevel var de veldig engasjerte og torde å sette i gang med dette prosjektet, noe som viser stort pågangsmot. De jobbet ikke bare for å bedre sin egen situasjon, men for en hel gruppe, minner Seim om.
Ikke bare en solskinnshistorie
Fattighuset får nå økonomisk støtte og hjelp til regnskapene.
Historien om Fattighuset er på mange måter en lykkelig en. Men den har også vært preget av konflikter og vanskeligheter. Økonomisk rot førte for noen år siden til at staten trakk seg ut og problemene tårnet seg opp. I år ble mye løst fra Synnøve Finden gikk inn med støtte og tok over regnskapene. Det har også vært en utfordring at mens noen først og fremst ønsket et åpent senter for de som trengte det, ville andre at Fattighuset skulle jobbe mest politisk.
– Jeg har ikke skrevet så mye om disse problemene i avhandlingen, og det har enkelte medlemmer av Fattighuset kommentert når de har lest den, forteller Sissel.
– Er det kanskje fordi du har vært aksjonsforsker og vært så nær miljøet i huset at du ikke har skrevet så mye om de konfliktfylte tingene? Har det vært vanskelig å holde avstand?
– Både og. Men denne metoden forutsetter at man er en del av aksjonen, og du skal bidra til at aksjonen går best mulig. Og det er en åpen og tydelig rolle jeg har hatt, sier Seim, som har involvert deltakere i Fattighuset i forskningsprosessen, men ikke i selve skrivingen.
Når hun nå er ferdig er hun ikke i tvil om betydningen av huset.
– Det er viktig for vårt demokrati at alle gis en mulighet til å organisere seg og at alle grupper kan være med i den offentlige debatten. Fattighuset er en plattform som gjør de fattige synlige. Opponenten under disputasen fortalte at hun hadde snakket med en finsk forsker som påpekte at fattigdom er så synlig i Norge til tross for at det er få fattige her. I Finland, der det er langt flere fattige, er de mye mindre synlige. Men etter at hun hadde lest avhandlingen min om Fattighuset, forsto hun hvorfor det er slik, avslutter Seim.
[ Hege Fagerheim ]
Les mer
Leserkommentarer til artikkelen
Viktig arbeid på et sentralt tema!
Gratulere Sissel Seim! Å få synliggjort utsatte gruppers posisjon i samfunnet og bekjempelse av fattigdom bør være av hovedsakene i et velferdssamfunn som Norge. Flott at dette arbeidet er fokus i din doktorgrad Sissel! Det er behov for mer forskning knyttet til f.eks. hvilke strategier som er effektive for å bekjempe fattigdom. Velferdsstaten står overfor store utfordringer i tiden framover. I arbeidet med å fornye velferdsstaten er det behov for ny kunnskap. Politikkutformingen må være kunnskapsbasert. Forskning er en sentral kilde til kunnskap selv om den selvfølgelig ikke er den eneste. Gratulere !!!
Gratulerer Sissel!
Du har forsket på og skrevet om et område som er så viktig å bli minnet om for alle sosionomutdanninger i Norge. Sosialt arbeids sin hovedoppgave har bestandig vært å fokusere på materielle forhold, og spesielt de omstendighetene rundt enkeltpersoner og familier som strever med fattigdommens dragsug. Å gi personlig og kollektiv makt gjennom egenorganisering er et viktig skritt i retning av å få inflytelse, og i opplysningsarbeid rettet mot yrkesutøvere i sosial- og helsesektoren, pressen, politikere og ledere i kommuner og stat. Gratulerer Sissel!
Spennende og viktig arbeid!
Gratulerer Sissel, - med et flott fullført arbeid! Det er veldig spennende å lese om historien, framveksten og arbeidet til Fattighuset, som vel kan forstås som unik i norsk målestokk ut fra dagens situasjon. Derfor er din avhandling så viktig og interessant. De 12 årene du har fulgt Fattighuset har så absolutt bidratt til å kunne gi et unikt bilde av "huset". Det er også godt å lese en avhandling i form av en monografi, som jo ofte gir leseren en mer sammenhengende og helhetlig framstilling. Jeg støtter også ditt valg i å skrive på norsk; for å nå større deler av både bruker- og praksisfeltet, - og ikke minst for å "ta vare på" norsk som forsknings- og formidlingspråk.