SPS-kronikk nr. 4 - 2006
Studiefrafall: årsaker og konsekvenser
Forsker I Per Olaf Aamodt, NIFU STEP / Seniorforsker II, Senter for profesjonsstudier
Et av de viktigste målene med Kvalitetsreformen er at studentene skal lykkes, og at lærestedene har et ansvar for at studentene gjennomfører, helst på normert tid. Deler av institusjonenes budsjetter blir fastlagt ut fra studiegjennomføring. Bedre undervisningsmiljø og tettere oppfølging er ment å bidra til å ”binde” studentene bedre til studiet. Et tett læringsmiljø vil dessuten gjøre det mulig å identifisere studenter som er i risikogruppen for å falle ut og å sette inn mottiltak. En rapport fra evalueringen av Kvalitetsreformen tyder imidlertid på at frafallet ikke er vesentlig redusert.
Hva er egentlig frafall?
Er det riktig å prøve å begrense frafall ved å ta opp bare de ”beste” studentene som man nesten er sikker på vil lykkes, eller å la noe flere få prøve seg, men til gjengjeld akseptere et visst frafall?, spør Per Olaf Aamodt, forsker I ved NIFU STEP. [Foto: NIFU STEP]
Svaret er ikke så enkelt som man kanskje tror, og avhenger av hvilken synsvinkel en ser det fra. Sett fra det enkelte lærested, vil alle studenter som forlater lærestedet før fullført eksamen representere et frafall. Men mange studenter skifter lærested og/eller studium underveis, og gjennomfører studiet et annet sted enn de begynte. For lærestedet de forlater kan dette bety et tap, men sett fra samfunnets side representerer dette ikke frafall, men mobilitet. I mange tilfeller vil imidlertid skifte av studium kunne innebære at studiet totalt tar lengre tid. Ikke alle studenter hadde som mål å ta et fullstendig studium, men bare enkelte deler. Dermed må vi også ta studentenes egne planer og preferanser i betraktning dersom vi vil beskrive frafallet. Endelig har observasjon av frafall også et tidsmessig aspekt: en rekke studenter forlater studiene midlertidig for senere å vende tilbake (som regel i et annet studium enn de begynte). Slike avbrudd kan vare i mange år, og det tar dermed tid før en kan skille mellom midlertidig avbrudd og et frafall som er endelig.
Disse ulike definisjonene av frafall innebærer også at vi har alvorlige måleproblemer når vi skal fastslå hvor stort frafall det er i norsk høyere utdanning. Disse problemene forsterkes videre av at det tradisjonelt har vært et nokså løst og uforpliktende forhold mellom student og lærested. Dermed vet ofte ikke lærestedet om en student har falt fra eller ikke. For å beskrive frafallet må vi derfor ofte ty til nasjonale statistikkilder.
Størst frafall fra universitetene
Frafallet er størst ved universitetene, både gjennom overgang til høgskolene og ved studenter som slutter. Omtrent hver tredje nye universitetsstudent er blitt borte ved starten av andre studieår. Dette skyldes blant annet at studiene er løst strukturert og med store valgmuligheter for studentene. Høgskolenes profesjonsstudier har en mye fastere organisering, men til tross for dette er frafallet heller ikke her ubetydelig. Stud.Data-variabelen nr. 2/ 2005 viste at om lag hver tredje student ved Høgskolen i Oslo hadde sluttet. Spesielt har frafallet vært høyt i ingeniørstudiene. I et kull ingeniører som startet studiene i 1994 på landsbasis ”forsvant” nesten hver femte student i løpet av, eller etter det første studieåret. Interessant nok ser frafallet fra ingeniørstudiene ut til å ha blitt betydelig redusert. Av de som begynte studiene i 2003 hadde bare 11 prosent sluttet ved starten av andre studieår. Det er tvilsomt om dette primært skyldes at ingeniørstudiene rekrutterer bedre studenter. Kanskje har det skjedd forbedringer i måten nye studenter tas imot og undervises på?
Frafall skyldes ikke bare svake studieforutsetninger
På samme måte som formene for frafall er mangfoldige, er det et sammensatt sett av årsaker til frafall. Det aller meste av frafallet er ”frivillig” i den forstand at studentene i det norske systemet sjelden blir tvunget til å slutte selv om de skulle mislykkes til en eller flere eksamener. Dessuten er det flest som faller fra helt i starten av studiene. Men frafall henger selvsagt sammen med faglig mestring, studenter som ikke oppfyller de faglige kravene vil før eller senere gi opp. Manglende studieforutsetninger forklarer først og fremst at studenter helt slutter å studere. Mange av de som har falt fra påpeker også svakheter i studieopplegg og undervisning. Frafall er med andre ord ikke ene og alene studentens eget ansvar. Frafall har dessuten også sammenheng med om studenten finner seg til rette sosialt. Mange slutter studiene fordi de har valgt feil – eller at de bevisst begynte i et bestemt studium i påvente av å komme inn der de helst ville. Disse studentene vil vi ofte finne igjen i nye studier og læresteder enn der de først begynte.
Det kan innebære et betydelig tap både for den enkelte student og for samfunnet ikke å fullføre det studiet man begynte på. Tapet er større desto lenger tid det har gått etter studiestart og om studenten ikke får med seg noen form for kompetanse som kan anvendes i arbeidslivet. Dersom studenten er tatt opp i konkurranse med andre søkere har han eller hun dessuten lagt beslag på en studieplass som andre kunne ha hatt bedre nytte av. Et avbrutt studium kan ha en negativ signaleffekt dersom man søker en jobb selv om man reelt sett kan ha lært mye underveis. Å avbryte et studium kan dessuten oppleves som et stort personlig nederlag. Man skal likevel ikke overdrive de negative effektene av det frafallet som observeres. Mange av dem som slutter å studere har fått seg en jobb, og trives bedre med det. En kan diskutere hva som oppleves som mest negativt: ikke å ha fått prøve seg i høyere utdanning, eller å ha fått prøve seg men konstatere at det ikke var det riktige valget. Dette innebærer også et viktig utdanningspolitisk dilemma: er det riktig å prøve å begrense frafall ved å ta opp bare de ”beste” studentene som man nesten er sikker på vil lykkes, eller å la noe flere få prøve seg, men til gjengjeld akseptere et visst frafall? Her må det legges til at en del læresteder og studier i dag har så få søkere at de ikke kan tillate seg den luksus å selektere ut bare de ”beste”.
Les mer: