Selvstendighet og frustrasjon i felten

Hvilke prosesser skjer i en studentgruppe når de jobber sammen? Hvilke meninger har verdi? Hva skjer når man ikke blir sett og hørt av medstudenter? Toverud Jensen ville i studien synliggjøre hvordan det er å være student i en feltbasert utdanning.

– Jeg fant blant annet at frustrasjon kan være en viktig del av å lære, sier hun. – Frustrasjon er noe som er et gjennomgående element i studentenes samarbeids- og læringsprosesser. Og frustrasjon kan oppleves som en nødvendig del av det å være student.

Toverud Jensen fulgte tre kull sykepleierstudenter for å se på fellesskapets betydning for læring. Tidligere i år disputerte hun med studien. Data ble innhentet gjennom observasjon, fokusert gruppeintervju og tekster produsert av studentene.

Lærer av hverandre

– Hovedkonklusjonen er at studentene lærer av hverandre. Jeg har funnet ut at studentene tar ansvar også for medstudenters læring, at de har et gjensidig ansvar, sier Toverud Jensen.

– Og engasjement er viktig for læring. Men resultatene sår tvil om den tradisjonelle oppfatningen av praksis som ”læringens Mekka”. Jeg har funnet ut at studentenes opplevelse er at de ikke lærer i praksisfeltet alene, men gjennom integrerte studiekrav, altså studiekrav som er relatert til den praksis de er i.

– Kort summert er det å være student preget av opplevelsen av selvstendighet og ansvar; der studentene stoler på hverandre, deltar i hverandres studier, bruker hverandre som diskusjons- og samtalepartner, rettleder hverandre i praktiske ferdigheter og ikke minst ser hverandres utviklinger og endringer, forteller Toverud Jensen.

Bruker ikke hvem som helst

I studien fant hun at studentene bruker hverandre i studiet, men ikke hvem som helst. Det er personer som innehar kvaliteter som faglig tyngde studentene henvender seg til.

– En som kan gi svar og en som studentene faglig kan strekke seg litt etter, presiserer hun.

Toverud Jensen understreker at hun har synliggjort integrerte studiekrav som et viktig redskap til å tydeliggjøre teoriens plass i kliniske studier.

– Dermed er forholdet mellom klinikk og akademia styrket, sier Toverud Jensen. Hun mener at studiens resultater har gitt grunnlag for å stille spørsmålstegn ved det eksisterende skillet mellom klinikk og akademia.

Bydelens bidrag ikke optimal

– Studentene opplever bydelen som en perifer aktør. Bydelene inngår ikke i studentenes praksisfellesskap og utnytter ikke de mulighetene som antas å ligge i utdanningsprosjektet. Studentene opplever bydelen i liten grad som synlig og tilgjengelig. Men studentrommet i bydelene oppleves som et samlende sted der fellesskap, samhold og gruppefølelse får vokse frem, avslutter Kari Toverud Jensen.