Pedagogikken vant det første slaget
Både rektor Per Lilleengen og professor Rune Slagstad tok ordet og ønsket velkommen til denne nyvinningen på debattfronten. Målet med FrokostSlag er å etablere en faglig basert arena for refleksjon og diskusjon, og både studenter, ansatte og andre ”nysgjerrig tenkende” utenfor Høgskolen i Oslo, er velkomne.
 Over hundre mennesker brukte fredagsmorgenen til å høre debatten om allmenlærerutdanningen under historiens første FrokostSlag. |
Dette ifølge Slagstad, som under slaget slett ikke skal ha rollen som HiOs fremste ridder og våpendrager – men heller invitere til verbal holmgang rundt aktuelle temaer, og styre debatten i konstruktiv og matnyttig retning.
Finland vs. Norge
Denne gangen hadde Slagstad invitert Sven-Erik Hansén fra Åbo akademi i Finland til å innlede. Hansén har ledet NOKUT-komitéen som nylig leverte sin evalueringsrapport av allmennlærerutdanningen i Norge. I tillegg kommer Hansén fra det landet som etter sigende skal ha verdens beste skole, og kunne derfor bidra fra to vinkler når han skulle trigge til debatt om den utdanningen som både folk flest, politikere og akademikere mener så mye om.
Hansén fortalte detaljert om den finske lærerutdanningen, som i stor grad skiller seg fra den norske. Mot vårt fireårige løp, der toårig master er forbeholdt de spesielt interesserte, har finnene en treårig grunnutdanning som normalt bygges ut til et femårig magisterstudium.
Pedagogikken er nøkkelen
For lærerutdannere og lærere i både Finland og Norge er det en utfordring å finne sammenhengen mellom pedagogikk og fag – og teori og praksis, mente Hansén, som like fullt pekte på en viktig forskjell mellom de to landenes utdanninger:
– I Finland er alltid pedagogikken hovedfagområdet, fortalte han, og viste oversikter som røpet av over halvparten av studiepoengene en finsk lærerstudent må ta er innenfor pedagogikk.
 Professor Peder Haug og leder i Utdanningsforbundet Helga Hjetland deltok i FrokostSlaget. |
 – Jeg ble sjokkert over pedagogikkfagets stilling i den norske skolen, sa Sven-Erik Hansén. |
Helga Hjetland måtte nesten hviske da hun i sin kommentar til dette påpekte at man i Norge nøyer seg med kun 30 studiepoeng i pedagogikk. Også professor Peder Haug, FrokostSlagets andre opponent, trakk fram pedagogikkfagets triste skjebne etter 1973 og fram til i dag, som hovedgrunnen til at det ikke står så bra til i den norske skolen anno 2006.
– Siden 70-tallet har pedagogikkens betydning blitt gradvis redusert. Fra å være det viktigste faget har det blitt redusert til en parentes. Fra å være selve limet i skolen har det blitt et stunt, ved siden av andre stunt, var Haugs nådeløse dom.
– Det virkelig katastrofale, la han til, er at pedagogikken i dag handler om elevenes selvforvaltning og lærerens rolle som veileder. En som er tilbaketrukket og kommer fram etter behov. Dette er til skade for skolen, mente Haug.
Må satse mer på forskning
I tillegg til pedagogikkens sorti som det viktigste faget i norsk skole var både Haug og Hansén viktige om én viktig faktor som i langt større grad må trekkes inn i utdanningen av nye lærere: forskning.
– Forskningstilnærmingen gjør at vi utdanner reflekterende praktikere som er opplært til kritisk refleksjon og som kan løse konkrete problemer. Vi trenger å utdanne gode konsumenter av forskning, sa Hansén, som trakk fram flere viktige bærende prinsipper i allmennlærerutdanningen: den må være en vitenskaps- og forskningsbasert utdanning.
Hva vil vi med lærerutdanningen
Dekan Sissel Østberg mente at det begynner å bli større sammenheng mellom bachelor og master ved HiO.
Etter interessante innledninger og kommentarer fra de tre innlederne ble det åpnet for spørsmål også fra de over hundre fremmøtte som bivånet FrokostSlaget. Det ble blant annet stilt spørsmål om man uten videre kan trekke paralleller mellom norske og finske forhold uten å ta hensyn til den svært ulike konteksten de to lærerutdanningene står i. Hansén repliserte at han uansett hadde fått sjokk da han så hva slags rolle pedagogikkfaget har i den norske skolen og trakk fram samfunnsperspektivet som viktig uansett hva slags land man befinner seg i: hva vil samfunnet med lærerutdanningen er det sentrale spørsmålet.
Dekan Sissel Østberg fra Avdeling for lærerutdanning tok ikke overraskende ordet og mente alle tre innleder hadde vært spennende å lytte til. Hun mente at vi ved HiO nå begynner å se en større sammenheng mellom bachelor og masternivå.
– Lykkes vi med det nærmer vi oss den finske modellen. Alt er ikke perfekt hos oss, men noen strukturer kan vi bygge videre på, sa hun.
Skille stat/skole?
Flere påpekte den sterke politiske styringen av rammeplanene både i skolen og ved utdanningene som et problem. Og på hell tok debatten retning av å bli en prinsippdebatt i klasse med skille kirke/stat, men da med skole/stat-konflikten.
Hansén fikk siste ord og var ikke helt uenig i den synsvinkelen.
– Dropp rammeplanene. Gi pedagogikken et annet mandat, og se på helhet og sammenheng mellom pedagogikk, didaktikk, fagdidaktikk og praksis. Sats på forskningsorienteringen, involver studentene i forskningen og sørg for at høgskolene med lærerutdanning samarbeider bedre enn det som er tilfelle i dag, oppfordret han.
Og så var frokosten fortært. Slagets vinnere var pedagogikkfaget og den forskningsbaserte utdanningen. Neste FrokostSlag har fått den lakoniske tittelen ”Hva skal vi med NOKUT?” og er 15. desember.
[ Hege Fagerheim ]
Les mer
- FrokostSlag - program
- Rune Slagstad inviterer til kamp
- FrokostSlag om lærerutdanningen (Utdanningsforbundet.no)
Leserkommentarer til artikkelen
Fra teori til praksis (og gjerne tilbake igjen)
Det er viktig det som Hege Fagerheim refererer fra møtet at utfordringen for lærerutdannere og lærere (les: profesjonsfeltenes lærekrefter og deres studenter) er å finne sammenhengen mellom teori og praksis.
Dette er en praktisk utfordring.
Alternativt formulert: For at teori skal være virksom i praksis må en integrere alle kontekstgitte betingelser, hindringer, uklarheter, splittelser osv. i det praktiske grep. Det er førtf når en har "forstått" et problem på denne måten, at en kan si
å ha løst - eller være i ferd med å løse - det. Eksempelvis vil ikke en teoretisk forståelse av institusjonell motstand mot en endringsprosess oppheve denne motstanden, ei heller ved at endringsagentene forklarer eller erklærer teorien om dette og ansett hvor "knusende" en mener seg å ha levert slik tale.
Jeg slutter meg også helt til det uttalte behovet for kritisk refleksjon og og evne til å løse konkrete problemer. Det en altså trenger er bl.a. *kritiske* brukere av forskning,- ikke "konsumenter" av den.
Det er noe med selvforståelsen...
Jeg skjønner ikke hva pedagogen vil si
Helge Høivik er pedagog her på HiO, og gammal studiekamerat. (Hei Helge!) Derfor tillater jeg meg å være litt personlig: Jeg skjønner ikke hva du mener med det du skriver. Eller mer presist: Jeg skjønner ikke hva du mener med å skrive det sånn. Jeg er vant til å lese sosiologisk teori, og har stor glede av både Foucault og Bourdieu. Men dette blir for uklart for meg. Jeg har selvfølgelig oversatt alle fremmed-og moteordene, som jeg kan, og funnet et vagt, generelt budskap om at man må forstå hva man driver med når man driver med det. Men særlig pedagogisk vellykket var det ikke, for dechiffreringen var svært tung, og innholdet sto på ingen måte i forhold til anstrengelsen. Er dette uttrykk for en bevisst læringsstrategi, og i tilfelle hvilken?
Hvis innlegg som dette er et uttrykk for den pedagogikken vi skal lære til studentene på HiO kan problemet problemet umulig være at lærerne har for lite av faget. Problemet må være at de har for mye. Jeg har selv gått på Høgskolepedagogikk forholdsvis nylig, og da var ca 90 % av kurset fullstendig irrelevant for jobben min, som er å lære bort journalistikk. I mitt virke som pedagog, opplever jeg den pedagogiske tenkningen her på HiO som svært problematisk, lite praktisk anvendbar og preget av uhyre svak selvrefleksjon. Slik Helges innlegg demonstrerer med all (u)tydelighet.
Pedagogikk må få status
Som student i 2.avdeling på ALU har jeg nå vært gjennom de obligatoriske 30 studiepoengene med Ped, og har nå i tredje klasse valgt forypning i faget for å søke meg inn på Master i grunnskolepedagogikk neste år. Stor var min overraskelse da jeg skjønte at jeg kommer ikke til å bli uteksaminert som både allmennlærer og Master, fordi pedagogikk ikke regnes som ett skolefag, og jeg kommer til å mangle 30 poeng i relevant skolefag (undervisningsfag) ved studiets ende. Etter mitt skjønn er jo nettopp pedagogikken selve skolefaget med stor S!
Kanskje kan det være en idé å begynne med hos de rette instansene å heve pedagogikkfaget til "relevant skolefag" for en allmennlærer i det minste? Hvis det er slik å forstå at det virkelig er en vilje til å heve faget som man skulle tro etter dette "FrokostSlaget".
Videre vil jeg som student komme med ett innspill på hva jeg har oppfattet av mine medstudenter om pedagogikkfaget: de aller fleste har problemer med å koble teori og praksis, spesielt ute i "felten" (praksis) synes mange det er problematisk å formulere en teoretisk begrunnelse for hva de gjør i klasserommet. Ikke minst opplever jeg at mange synes det er flott i 2.avdelig hvor de får mer spesifikk fagdidaktikk knyttet til undervisningsfagene de er interessert i.
Kan grunnen være at pedagogikk er det mest akademiske faget vi har på utdanningen og at krever endel erfaring og veiledning å sette ideene ned på bakkenivå?
Et annet poeng er at med så lite undervisning spredt over to år er det flere som har problemer med å sette seg inn i sammenhengene på det teoretiske plan, altså få dem inn i ryggmargen, for så kunne bruke dem praktisk. Jeg tror jeg kun en eller to ganger i løpet av de to årene med obligatorisk pedagogikk kan huske å ha fått konkrete situasjoner beskrevet hvor vi skulle forsøke å "avsløre" teorien bak undervisningsstilen. Hva med å ha 30 studiepoeng pedagogikk på ett år(f.eks 2.klasse), for å få mer forståelse for faget?
Tydelig
Takk til Mange (Lindolm) for hans lille oppstrammer. Du skriver at du ikke forstår hva jeg mener når jeg tar opp forholdet mellom teori og praksis. Jeg vil derfor prøve å illustrere bedre det jeg mener.
I et arbeidsnotat fra Senter for profesjonsstudier (nr 4 år 2005) skriver førsteamanuensis Kristin Heggen ved seksjon for helsefag, Universitet i Oslo at "utdanningen [av sykepleiere] bør konsentrere sterkere på UTFORSKING av ERFARINGER med utøvelse av pleie". Hun viser til et eksempel der en fersk pleier syntes det var problematisk å forholde seg til en ung pasient som nettopp hadde fått amputert begge bena. Hun skriver så: "For meg ble dette en illustrasjon på et av problemene i dagens utdanning, nemlig mangel på erfaringsnærhet og reflektert utforsking av det som skjer i stell av pasienter. Jeg tar for gitt - med visshet om at dette ikke alltid er like selvsagt - at pasienten får dekket sine grunnleggende behov i form av ernæring, hvile, smertelindring. Det er dette "noe mer", det å være sammen med og forholde seg til en ung trafikkskadet mann på profesjonelle og betydningsfulle måter som plager studenten. Hun leter i kriseteorier og livskvalitetsteorier. Mens mitt anliggende er å vise at flukten opp i teorien underutnytter et stort læringspotensiale som ligger innebygd i selve situasjonen."
Slike eksempler finnes det vel noen av i lærerutdanning generelt og i forhold til pedagogikken som akademisk disiplinfag spesielt. En annen innsender, Camilla Hellesvik, spør jo: "Kan grunnen være at pedagogikk er det mest akademiske faget vi har på utdanningen og at (det) krever endel erfaring og veiledning å sette ideene ned på bakkenivå?"
Magne er på samme banehalvdel når han skriver om kurset i høgskolepedagogikk at du opplevde det som lite praktisk anvendbart.
Vi er enige i at det ikke er noe enkelt eller enveis forhold mellom teori og praksis og mellom det å lære på høgskole og det å lære i det øvrige arbeidslivet. Vi trenger både teoretiserende og praktiserende tilnærminger. Men å håndtere dette i sum tror jeg er noe mer krevende enn å "forstå hva man driver med når man driver med det".
Jeg synes å se et driv etter å teoretisere dette problemet selv, dvs. at en tror spenningene mellom teoretisering og praksis løses ved å utvikle enda mer teori om praksis.
Konkret betyr det: Omfordeling av ressurser til doktorgradsutdanning med et tilhørende krav om at lærere ved HiO må ha doktorgrad for å bli ansatt, bort med førstelektor- og dosent-kategorien og tilhørende regimer for kvalifisering, organisering av dagens og nye mastergrader rundt disiplinfagenes metodologi og epistemologi osv.
Jeg mener vi trenger bidrag fra den strenge forskningsmessig tilnærmingen slik at undervisningen kan være forskningsbasert. Men den skal, i tråd med departementets formulering, også være tungt basert på like stringent utført utviklingsarbeid og møysommelig opparbeidet erfaringsbasert viten.
Ellers: Diskusjon om grunnkurset i høgskolepedagogikk tar jeg og andre ved Pedagogisk utviklingssenter for øvrig svært gjerne med deg og andre.
PS
Som du jo vet er jeg ikke fagpedagog, men sosiolog og sivilbibliotekar.
Flerkulturell pedagogikk fog internasjonalisering for samtidens og fremtidens flerkulturelle og flerspråkelige Norge
Premiss for dette innlegget: at det flerkulturelle samfunnet og globalisering berører oss alle og er ikke noe man bare forbinder med minoritetsspråkelige elever.
Litt lenger opp på denne siden vil dere se at barnehager og skoler jobber med å utvikle internasjonale opplærinsgsopplegg som bruker de språkelige og kulturelle ressursene vi har fått via mange hundre år med innvandring. Barn med norsk som første språk berikes også. I eksemplene ovenfor nevnes i tillegg en svensk skole der språk følges opp i 16 år og der rommet også knyttes betydning med tanke på læring. Rommet er her forstått arkitektonisk og filosofisk ( arkitekter og dansere har begynt å samarbeide på dette feltet)
Vi har med andre ord mye å ta tak i og mye å se frem til nå som vår flerkulturelle samtid mer og mer gjør seg gjeldende. Dette vil være et gode innenfor handel, turisme, tolketjenester, forskning, utdanning og i en rekke andre områder.