Disputerte om zapatistenes kamp for selvstyre

Jeg tror det å være engasjert i en sak for solidaritet og få den integrert inn i sitt eget fagfelt er krevende. Det er derfor svært imponert !!

Det er viktig at Krøvel bringer fram et mer nyansert syn på Zapatist bevegelsen. Jeg synes derfor hans avhandling fortjener en lengre kommentar. I den norsk offentlighet savner jeg en mer nyansert framstilling av urbefolkningspolitikk i Mexico og Latin-Amerika generellt. Analysene av Zapatistene har vært bygget på en romantiske visjon uten å analysere de kompliserte historiske prosessene som skapte bevegelsen. Krøvel sin bredt anlagte etnografiske analyse fyller derfor et tomrom i studiene av Zapatistene, og ber inspirere norske forskere til å lese forskningsbidrag av meksikanske antropologer som Aída Hernández Castillo og Xochil Leyva Solano, og de mer dialogiske studiene av urbevegelsen og særlig den etniske gruppen choles i Chiapas utviklet av José Alejos García. Den franske forskeren David Recondo fra Sciences PO i Paris sine siste komparative arbeider om urbefolkningsmobilsering i Colombia og Mexico tar også opp de samme problemstillingene som Krøvel reiser. De nevnte antropologene og statsviteren Recondo har i likhet med Krøvel sammenlignet urbefolkningsmobilsering i Mexico med andre land som f.eks. Guatemala, Colombia og Bolivia.

En delstat i Mexico som sjelden blir nevnt i norsk debatt er Oaxaca. Et studie av den politiske situasjonen der er en nøkkel til å forstå kampen for urbefolkningens rettigheter og også Zapatistbevegelsen sin utvikling i Mexico. Antropologen Lynn Stephen har i et flere bøker blant annet "Zapata lives" belyst forskjellene og likhetene mellom Zapatistbevegelsen historiske utvikling i Oaxaca og Chiapas.

I dag er også den politiske situasjonen i Oaxaca nært knyttet til demokratiets sine vilkår i Mexico. Det er viktig at norske intelektuelle setter fokus på de gjentatte bruddene på menneskerettighetene og de politiske urolighetene som for tiden dominere i denne sørlige delstaten i Mexico. Den lokale konflikten mellom guvernøren og den folkelige bevegelsen folkeforsamlingen for Oaxaca ( APPO) er symptomatisk for den dyptgående krisen i det meksikanske politiske regimet. Det økende autonomien til delstats guvernørene sammen med konsolidering av regionale sterke stråmenn (caudillos) som styrer etter eget for godt befinnende har gjort slutt på det historikeren Enrique Krauze kaller perioden i meksikansk historie den imperiellt presidentstyre med en sterk føderal sentral makt og all makt i presidenten sine hender. Desentraliseringsprosessen i Mexico som satte fart på 1990 tallet har på den annen side skapt sterke folkelig bevegelser i på delstatsnivå som utfordrer sentralmakten. Etter 25 år med lydig opptreden utførte seksjon 22 av det nasjonale lærerforbundet i Oaxaca som tidligere hadde alliert seg med det institusjonelle revolusjonære partiet (PRI), som styrte Mexico i perioden 1929-2000, en omfattende lærerstreik i juni 2006. Kravene var lønnsøking, bedre pensjonsutbetaling og en opprustning av utdanningssektoren. Den fattige delstaten Oaxaca hadde blitt vant til slike type lærerstreiker som vært eneste år hadde utgjort den folkloristiske virkeligheten for de fastboende og utenlandske turister.

Oaxaca har den laveste reallønna i Mexico sammen med delstaten Chiapas, og folk er virkelig fattige. Mange av lærerne jobber på landsbygda, i grisgrendte strøk. I hele Mexico er det 2400 lokalkommuner, og 570 av disse befinner seg i Oaxaca. Befolkningen har en tradisjon for desentralisering og at de politiske forslagene kommer nedenfra, samt at det praktiseres ulike former for demokratisk organisering influert av urbefolkningens sedvanerettspraksis som hadde røtter tilbake til kolonitiden. Sedvanerett praktiseres gjennom en vedtatt valglovgiving vedtatt av delstatsmyndighetene i 1995 i 418 av 570 lokal kommuner. Sedvanerett betyr at befolkningen styrer valgene basert på sine egne premisser. Det vil si at man tok i bruk valgmetoder som allmannamøter og deltakende demokrati, og skulle gjennomførte valgene gjennom innblanding av
partisystemet. Dette var selvfølgelig i teorien, og man har i dag i mange kommunale valgkretser hybridpraksiser med sammenblanding av sedvanerett og innblanding fra politiske partier.

Oaxaca hadde lenge vært preget av en politisk utvikling der PRI kjører en”splitt og hersk-politikk” mot motstanden fra lokal fagbevegelse og urbefolkning som utgjorde 1,6 millioner av befolkningen på 3,3 millioner . Gulrota ble her vekslet med pisken ved at guvernørene gir visse innrømmelser, men ikke tillater at folk går ”for langt”. Da følger trusler, fengslinger, forsvinninger og ”kjøp” av motstandere. Denne politikken hadde delvis fungert. 1 1998 fikk man urbefolkningslov i Oaxaca, som var forsøk på hindre en radikalisering av fagforeningene og urbefolkningsorganisasjonene slik som i nabostaten Chiapas.

Mexico sin mest omfattende urbefolkningslov:

Det var den eneste urbefolkningsloven i en delstat i Mexico, og den går mye videre og er langt mer omfattende enn den føderale loven. Her står det at urbefolkningen skal praktisere egne former for demokratisk styring, og at de skal få rettslig bistand av advokater som snakker de forskjellige språkene til 15 etniske grupper. I Oaxaca ble man lovet tospråklig opplæring og mer lærermateriale til de områder i Oaxaca som har det vanskeligst. Det var rett og slett en opptrappingsplan for lærere. En del av disse tiltak ble følgt opp i perioden 1998-2001. Men, urbefolkningslovgivingen som ga håp blant folket om en demokratisering i Oaxaca ga ikke utslag i konkrete politiske reformer. Fra 2001 til 2004 skjedde det innstramming av presse og informasjonsfriheten under PRI guvernøren José Murat ( 1998-2004) og det ble begått vilkårlige menneskerettighetsbrudd, drap og bortføringer av politiske motstandere. Lovnadene ovenfor fagbevegelsen og urbefolkningslovgivingen blir heller ikke fulgt opp. Disse historiske omstendighetene ga grunnlaget for situasjonen i juni 2006 . Den nåværende guvernøren Ulises Ruíz svarte på protesten til 70000 lærere med bruk av spesialstyrker og menneskerettighetsovergrep. I denne voldelige konfrontasjonen ble flere mennesker drept og såret. I den gjeldende situasjon i juni 2006 med lengre tids omfattende misnøye og protester mot Guvernøren fra PRI som ble innsatt i januar 2005 gjennom et delstatsvalg i august 2004 hvor det var utført omfattende valgfusk, ble her en generell folkelig misnøye kombinert med en sektormobilisering fra lærerne. Hendelsene falt sammen med den spente situasjonen rundt presidentvalgene i Mexico juli 2006. De tre hovedkandidatene som stilte opp var Roberto Madrazo Pintado fra det Institusjonelle Revolusjonære Parti (PRI) som hadde makten i landet i 71 år ,Felipe Calderón fra det mer høyreorienterte partiet og markedsliberale Partiet for Nasjonal handling (PAN), og Andrés Manuel López Obrador fra Det demokratiske revolusjonære parti (PRD) tidligere borgermester i México by. Valgkampen i forkant av presidentvalget 2006 ble preget av demagogi, personstrid og lite konkrete forslag for å bedre kårene til den fattige befolkningen og sikre rettighetene til urbefolkningen som utgjør 14% av Mexico sin befolkning på 103 millioner. Selv om López Obrador med sitt løfte om sosial omfordeling, progressiv inntektsbeskatning og en mer vidtgående urbefolkningslovgiving på føderalt plan, og kandidaten med mest folkelig appell, har fått mange stemmer blant de sosiale bevegelsene, de intellektuelle og urbefolkningsgruppene. Hans hovedmotstander Felipe Calderón ble sett på som overklassens sin kandidat med sitt forslag om lave skatter, lave offentlige utgifter, del privatisering av statlige selskaper som det statlige oljeselskapet PEMEX, elektrisitet og vannforsyningen.

Sammenhengen mellom utviklingen i Oaxaca og i Mexico:

I presidentvalget 2 juli 2006 fikk som kjent Roberto Madrazo Pintado fra PRI 21,9% av stemmene, López Obrador 35, 3 % og vinneren Fernando Calderón Jinosa 35, 8%. Kommentarene til Calderón sin knappe valgseier blant politiske analytikere har reflektert den generelle mistilliten til det politiske systemet i Mexico i opptellingen av stemmene forekom det mer eller mindre sofistikerte tilfeller av valgfusk . Blant annet utført av medlemmer av nasjonale lærerforbundet utplassert i landets valglokaler som var lojale til lederen Elba Ester Gordillo. På den tiden en lojal støttespiller til Vincente Fox og som stod i fare for å bli ekskludert fra partiet PRI for sin interne fraksjonsvirksomhet mot partiets presidentkandidat Robert Madrazo. Valgfusken slo ut i uoverstemmeløser mellom valgmannstallslistene og den totale opptelling av stemmer i ulike valglokaler på delstatsnivå. Flere stemmersedler ble også forsøkt ødelagt eller gjort ugjennkjennelige. President Vincente Fox ble beskyldt for å favorisere sin etterfølger Calderón for å bruke Verdensbanken sine sosiale programmer som ”oportunidades”, eller den direkte støtten til skole og helsetiltak for den fattigste delen av befolkningen på landsbygda på rundt 30 millioner, for å øke støtten til det styrende partiet PAN.

Klage på presidentvalger fører ikke fram:

Men klagene til det øverste valgråd på føderalt plan ( TEPJF) om en full omtelling av stemmene under presidentvalget førte ikke fram. Bare 8% av stemmene ble talt opp etter den endelige dommen 6 september, og Calderón sin seirer ble symbolsk bekreftet av det øverste valgrådet.

Demokratisk mobilsering i etterkant av presidentvalget:

Dette førte til sterk folkelig misnøye på nasjonalt plan i Mexico med blokkering av veier, sitt ned aksjoner og dannelse av nye demokratiske organisasjoner i det sivile samfunn i flere delstater. Obrador aksepterte heller ikke at Calderón skulle ble innsatt som president 1 desember og dannet etthvert en parallell regjering I etterkant av presidentvalget etter lengere samtaler med den Vincente FOX fikk også Ulises Ruiz guvernøren i Oaxaca overbevist Robert Madrazo til å godkjenne resultatet fra presidentvalget. Ruiz hadde tidligere hjulpet Madrazo med kampanje da han ble valgt som guvernør i delstaten Tabasco på 1990 tallet, og hadde derfor en viktig symbolsk rolle i presidentvalget. Kostnaden for det styrende partiet PAN var at de måtte akseptere at Ulises Ruiz ble sittende som guvernør i Oaxaca selv om hans autoritære styreform var svært upopulær blant befolkningen. Et titalls organisasjoner dannet derfor den folkelige bevegelsen APPO for å fjerne guvernøren. I tiden juni tom. oktober ble offentlige kontorer, enkelte radio og TV stasjoner tatt over av( APPO) som nå omfattet flere grupperinger i det sivile samfunnet blant annet akademikere, kvinneorganisasjoner, kirken og representanter for urbefolkningen. Det er i Oaxaca skapt en protestbevegelse mot det politisk vanstyre basert p[ alternative demokratiske rom og debattfora på bydelsnivå etter mønster av Pariserkommunen. Den 27 september holdt APPO en konstituerende forsamling hvor der det er vedtatt resolusjoner og forhandlingsstrategi ovenfor de føderale myndigheter, lagt en plan for å skape en folkevalgt forsamling for hele delstaten og ha en folkeavstemning for å fjernet guvernøren.

Ustabil politisk situasjon:

Den fastlåste situasjonen i Oaxaca førte til at alminnelige offentlige oppgaver ikke blir løst, en militarisering av gatebilder og press fra Guvernør Ruíz om en militær inngrepen fra føderalt hold for å få orden på situasjonen. Parallelt med en radikalisering av sikkerhetsstyrkene til guvernøren og flere politiske drap av regimets motstandere, fikk man utviklingen av høyreorienterte paramilitære grupperinger som begynte å opptre uavhengig av hans direktiver. Man opplevde en spenningen mellom de mer radikale strømningene i APPO interessert i en konfrontasjonslinje med føderale myndigheter og mer moderate krefter som ønsker mindre bruk av sterkere virkemidler som okkupasjoner av offentlige kontor, streik og blokkering av trafikken, men istedenfor foretrekker dialog med andre politiske aktører om lønnskrav og arbeidsforhold. Det ble også vanskelig å forene de ulike gruppene som deltar i den flate og fleksible organisasjonsstrukturen til APPO som den katolske kirken, intellektuelle, sympatisører av Zapatistene, lokale menneskerettighetsorganisasjoner, grupper fra urbefolkningen og arbeidere med ulike politiske sympatier med en variasjonsbredde fra moderate sosialdemokrater til mer drevne stalinister.

Konflikten sitt resultat:

De daglige konfrontasjonene mellom APPO og de lojale støttespillerne til Ulises Ruiz forsatte frem til 28 oktober, da situasjonen ble vurdert så ustabil av President Vincent Fox at 5000 føderale styrker med stridshelikoptre, tanks og våpen ble tilkalt for å holde orden i delstaten. Grunnlaget for denne beslutningen var drapet på den amerikanske journalisten Bradley Will Roland 27 oktober. Etter de føderale styrkenes inngrep og inntog i Oaxaca har gatekampene forsatt mellom demonstranter med hjemmelagede våpen og tungt bevæpnet militærpoliti. Oaxaca by har lignet en krigssone med stengte hotell, butikker og hvor mye av befolkningen holder seg innendørs. Til dags dato har denne konflikten krevd 22 menneskeliv, 115 personer har blitt bortført og 200 APPO medlemmer er satt i fengseluten rettslig grunnlag. Rettstatsprinsipper og demokratiske spilleregler er satt til side. Opptrappingen av konflikten og de meksikanske myndighetene evne til å løse den setter hele demokratiseringsprosessen i Mexico under press.

i andre delstater som Chiapas og Puebla sliter man med de samme formene for politisk vanstyre. I Chiapas har urbefolkningens og fagbevegelsen krav over lengre tid blitt ignorert, mens i delstaten Puebla har guvernøren fra PRI Mario Marin som styrer etter autoritære metoder med å bringe politiske motstandere til taushet vært involvert i en korrupsjonsskandale og er anklaget for å delta i en pedofil ring som har forgreninger på nasjonalt nivå. Vanlige arbeidsfolks krav og sosiale bevegelser protester har blitt slått hardt ned på med militære aksjoner fra regimet i delstater som Michoacán og i byen San Salvador Atenco i delstaten Mexico tidligere i år. Når President Vicente FOX gir over makten til etterfølgeren Felipe Calderón også fra PAN 1 desember i år tar han over et splittet Mexico med store skiller mellom fattige og rike og økende sosial misnøye. Den forsatte mangelen på forhandlingsvilje fra de føderale myndigheter og bruk av militær makt i regionale konflikter kan lett føre til økende politisk ustabilitet. Internasjonalt press fra norske myndigheter for å sette søkelys på menneskerettighetsbrudd og manglende demokratiske garantier er derfor viktig for finne mer konstruktive løsninger på den politiske konflikten i Mexico.