Bruk av niqab blant studenter
Av Valborg Orset Stene, studentprest ved Høgskolen i Oslo
Foreløpig har ikke forbud mot bruk av niqab blitt diskutert ved Høgskolen i Oslo, men det kan være viktig å samtale om temaet før en aktuell sak gjør det nødvendig å foreta raske beslutninger. Til nå har ikke niqab vært utbredt på HiO, og det er heller ikke særlig utbredt blant muslimer i Norge.
Niqab er et heldekkende plagg hvor også ansiktet tildekkes, så nær som øynene. Lovskolene innenfor islam er ikke entydige i tolkningene av Koranens vers om kvinners bekledning. Men det er en tendens til at mange muslimske miljøer i vestlige land støtter seg til tolkningen om at niqab ikke er påbudt. De fleste tolker surene i Koranen slik at kvinner skal dekke til kroppen og hodet (heldekkende klær og hijab), mens ansikt og hender ikke trenger å tildekkes (Roald 2001, s 254-294).
Flere muslimer har deltatt i debatten om niqab i Norge og bidratt til både økt forståelse og nyansering av spørsmålet om bruk av slør og om tilpasning til dagens samfunn. Men før jeg refererer til noen av disse bidragene, vil jeg omtale en annen ”beslektet” mediesak i høst.
Kors på halsen
I Storbritannia ble det stor ståhei da en ansatt ved British Airways ble nektet å bære et korsanheng sammen med uniform på jobb. Nadia Eweidas kors ble gjenstand for politisk krangel i Underhuset, statsminister Tony Blair rykket ut i mediene og ba flyselskapet omgjøre forbudet, mens to erkebiskoper i den anglikanske kirke kom med krasse kritikker av det de betegnet som diskriminering av religiøse.
Hva handlet denne saken om? En overskrift kan være: ”religiøse symboler i det offentlige rom”. Et tema som ikke er uten følelser eller engasjement, noe mediesaken viser. Saken reiser også en del andre viktige spørsmål som søker sitt svar: Hvilken plass skal religiøse symboler ha i det offentlige rom? Hvor mye tåler vi av hverandres synliggjøring av religiøs identitet? Hva forteller dette om noens behov for å markere sitt eget ståsted i et pluralistisk samfunn? Hva er provoserende, hva kommuniserer og hva er miskommuniserende?
Det kan synes som om framvisning eller bæring av religiøse symboler øker i takt med at samfunnet blir mer flerreligiøst. Britiske medier har i høst vært fulle av innlegg og artikler om både slør og kors. Før en lager sammenligninger mellom sakene er det viktig å påpeke at det er en forskjell mellom kristnes bruk av kors og muslimers bruk av slør. I begge tilfeller taler det riktignok om en religiøs identitet, og bærerens ønske om å vise sin tilhørighet eller tro.
Men en forskjell ligger i at kristendommen ikke har en tolkningsforståelse av skriften som gjør at eventuelle retningslinjer for klær eller symboler tolkes som en nødvendighet for trosutøvelsen. For en muslim vil derimot Koranens forskrifter om klesplagg være retningsgivende for en troende. Som tidligere nevnt er det likevel ulike tilnærminger innenfor de muslimske miljøene for hvordan disse skal forstås, både i forhold til en modernisering av samfunnet og i forhold til utviklingen mot flerkulturelle og flerreligiøse samfunn.
Niqab i Norge
Dette bringer meg tilbake temaet om bruk av slør og ansiktsslør i vårt eget land. Lena Larsen, tidligere leder av Islamsk råd og nå Phd-student ved UiO, har uttalt dette om bruk av niqab: ”Niqab kan sees på som symbol på muslimenes utfordringer: Å utvikle en religiøs rettstenkning som hører hjemme i lokal, norsk sammenheng. Islam som universell religion innebærer ikke å universalisere enkelte lokale kulturer, men å realisere universelle prinsipper i lokale sammenhenger”. (Innlegg i Aftenposten 24.06)
Med denne uttalelsen henviser Lena Larsen til en lovfortolkning innen islam som rommer en forståelse av at samfunnets regler og normer også må virke inn på hvordan en utfolder religiøsiteten og utvikler religionen i en ny tid. Så lenge ikke normene strider mot islams lære er det viktig at disse tas med i betraktning.
Hun sier videre at: her i Norge blir ”åpenhet og øyenkontakt i kommunikasjon ansett å være en viktig moralsk verdi. Det betyr at man ikke har noen ting å skjule. Å dekke ansiktet gjør bare bankranere (med finlandshetter), og å vike unna med blikket innebærer at man ikke er sannferdig. Dette er en verdi som må tas i betraktning i en islamsk refleksjon når en hukm (norm) med hensyn til niqab skal settes, ikke minst fordi niqab ikke er påbudt i islam.”
Noe av de samme argumentene bruker også SV-politiker og muslim Akhtar Chaudray. I Dagsavisen 21.november uttaler han at han ville be en kvinne med ansiktslør om å ta det av seg om hun kom til kontoret hans for en samtale. Dette fordi et åpent ansikt er forutsetning for en åpen samtale. Han mener også at bruk av ansiktsslør hindrer integrering av muslimske kvinner, og at yrker som dommere, politi og statsråder vil være vanskelig å utøve hvis kvinne bruker niqab. Arbeids- og integreringsminister Bjarne Håkon Hanssen (Ap) fulgte opp saken og uttalte at han anbefalte muslimske kvinner om å ta av ansiktsslør i møte med det offentlige, men at forbud ville være uaktuelt.
Forbud også mot hijab?
I kjølvannet av niqabdebatten er det noen fra de muslimske miljøene som uttrykker engstelse for at hvis niqab forbys i skolene vil det også framtvinge et forbud mot hijab. Lena Larsen tror ikke dette kommer til å skje, og viser til at hijab ikke på samme måte er til hinder for en kommunikasjon. Jeg mener Larsen har rett i at samfunnet ikke har noen grunn til å forby hijab i skole eller andre offentlige institusjoner, ettersom det ikke hindrer vanlig kommunikasjon.
Dessuten er det grunn til å møte spørsmålet om forbud av hijab med andre argumenter ettersom langt flere muslimer opplever hijab som viktig del av sin trosutøvelse og sin identitet. I et flerreligiøst samfunn er det alles ansvar å tilstrebe en åpenhet for hverandres trosuttrykk. Majoriteten av ikke-hijab-brukere har for eksempel fortsatt et ansvar for at hijab er et plagg som kan brukes uten at det hindrer kommunikasjon. Altfor ofte er det minoriteten som må bære ansvaret og tilpasse seg.
Hva kan vi lære av denne debatten?
En styrke ved debatten om niqab har vært at muslimer selv har bidratt til å belyse aspekter ved bruken av ansiktsslør og påpekt nødvendigheten av å reflektere over religionens tilpasning til kultur. At det har vært og er et grunnprinsipp i islam at landets regler og normer tas med i islams lovtenkning er et aspekt som sjelden kommer fram. Alt for ofte preges dessuten debatter om islam og muslimers trosutøvelse av religionskritiske røster. Mange uttaler seg om hva noen fra en annen religion må gjøre uten å sette seg inn i religiøse praksiser og uten respekt for hva religionen betyr for den andre.
Det er først og fremst pragmatiske hensyn som trekkes fram både av muslimer og politikere i denne debatten: Niqab i offtentlige rom hindrer kommunikasjon. Hvis argumentene som er ført fram i niqab-debatten skal tas til etterretning, vil det være relevant å vurdere om også høgskolene og universitetene bør forby ansiktsslør i undervisningsrommet og under studenters praksis.
Samtidig er det viktig å stille spørsmål om slike forbud kan virke stigmatiserende og mot sin hensikt. Hvis vi har et felles ønske om å møte hverandres tro og identitet med åpent sinn, kan et forbud slå ut kontra og føre til enda større avstand. Den tildekkede får behov for å vise sin rett til trosutøvelse i enda større grad, og tilfeller av provosering kan øke. På den andre siden kan den som ikke bærer slør kjenne seg krenket ved ikke å bli snakket til med åpent ansikt, og fremmedfrykten kan tilta.
Et forbud fra et offentlig organ som spesielt er rettet mot en religiøs minoritet er ikke alltid et godt virkemiddel i seg selv. Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen og hans departement har i det siste tilrettelagt for samtaler mellom flere av Oslos moskeer og det offentlige om andre spørsmål, og dette er etter min mening en dialog som må fortsette. Det er viktig at staten kan føre en aktiv religionspolitikk, og føre samtale med de ulike trossamfunnene om spørsmål i feltet religiøsitet og offentlighet.
Uansett forbud mot niqab ved offentlige utdanningsinstitusjoner eller ikke, mener jeg det er viktig å ha som overordnet prinsipp at vi ønsker å fremme et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn. I min jobb som studentprest ved Høgskolen i Oslo er jeg blant annet opptatt av å tilrettelegge for religiøst liv. Det betyr å være bevisst på hvordan studenter med ulik religiøs tilhørighet og bakgrunn kan oppleve seg møtt og respektert, og hvordan vi kan styrke muligheten for religionsmøter og religionsdialog.
Litteraturhenvisning:
Anne Sofie Roald: Women in Islam, the western experience, 2001