Rekruttering av minoritetsungdom til høyere utdanning
Ida Marie Andersen, Høgskolen i Oslo.
Artikkelen er også publisert i Norsk tidsskrift for migrasjonsforskning. 1/2002.
Innledning
Minoritetsungdom er underrepresenterte i høyere utdanning. Høgskolen i Oslo driver et målrettet rekrutteringsarbeid for å øke antall minoritetsstudenter. De som fullfører videregående skole er imidlertid en selektert gruppe, fordi det er stort frafall blant ungdom med ikke-vestlig bakgrunn i grunnskole og videregående opplæring. Skolen og lærernes flerkulturelle kompetanse er avgjørende for de unges muligheter og motivasjon til å ta høyere utdanning senere. Derfor kan grunnlaget for økt rekruttering til høyere utdanning ligge i en opprustning av lærerutdanningen og rekruttering av flere lærere med minoritetsbakgrunn.
For å utforske hvordan en kan nå fram til underrepresenterte grupper, er det ved Høgskolen i Oslo utført et pilotprosjekt rettet mot norsk-pakistansk ungdom. Arbeidet viser at kunnskap om målgruppene og personlig kommunikasjon er en forutsetning. Kontakt med foreldre og opinionsledere og spredning av informasjon gjennom oppsøkende virksomhet er viktige kommunikasjonsstrategier. Dette er et langsiktig arbeid som ikke gir raske resultater.
Barn og unge motiveres av gode rollemodeller, og gode eller dårlige resultater blir fort kjent i de sosiale miljøene. Derfor er det avgjørende at de fleste som begynner på et studium lykkes med gjennomføringen og får en jobb de er kvalifisert for etterpå. For mange av disse studentene faller fra eller mistrives. Majoriteten av studenter og lærere har et stort ansvar for å bidra til et inkluderende læringsmiljø, og det er en utfordring å bygge opp den flerkulturelle kompetansen i hele utdanningssystemet.
Et flerkulturelt lærested
Høgskolen i Oslo (HiO) har som mål å bli et flerkulturelt lærested. Det er meningen at dette både skal omfatte et flerkulturelt studiemiljø og et flerkulturelt perspektiv i forskning og undervisning. En tiltaksplan for tilrettelegging av læringsmiljøet for minoritetsspråklige studenter ble laget i 1999, og det er gjort forsøk med støtteundervisning i norsk fagspråk de siste åra. I en ny utredning om læringsmiljøet generelt, vil hensynet til minoritetsstudenter bli en integrert del. En målsetning om å øke rekrutteringen av minoritetsstudenter er nå tatt med i høgskolens strategiplan, siden det er klart at mange av disse gruppene er underrepresenterte ved de fleste av høgskolens utdanninger.
HiO er en profesjonshøgskole som tilbyr mer enn tjue yrkesrettede utdanninger, som fordeler seg på helse- og sosialfag, ingeniørutdanning, lærerutdanninger, journalist- og bibliotekarutdanning, økonomi og administrasjon, og estetiske fag. I tilknytning til disse profesjonsutdanningene er det flere hovedfag og en rekke etter- og videreutdanningstilbud. Det er en særlig utfordring å rekruttere flere minoritetsstudenter til lærerutdanningen, hvor det er svært få og samtidig spesielt viktig å utdanne fagfolk som representerer alle grupper i befolkningen.
En ekstra innsats for å rekruttere flere studenter med minoritetsbakgrunn kan begrunnes på flere måter. Som offentlig institusjon har høgskolen et samfunnsansvar, og skal gi alle like muligheter til å få del i utdanning som grunnlag for å skape en karriére og få innflytelse i samfunnet. Det er mangel på fagutdannet arbeidskraft, ikke minst innen de profesjoner som HiO utdanner til. Søkningen til høyere utdanning har gått ned, og vi trenger å rekruttere nye søkergrupper. Samfunnet har behov for de ressurser som studenter med minoritetsbakgrunn kan bidra med.
Pilotprosjekt
Som informasjonsarbeider med ansvar for rekruttering av studenter til Høgskolen i Oslo, ønsket jeg å utføre et pilotprosjekt for å vinne erfaringer med å etablere kontakt med målgrupper som er underrepresenterte og som av ulike årsaker kan være vanskelige å nå og motivere gjennom tradisjonelt informasjonsarbeid [i] . Det var ikke gjort noe systematisk rekrutteringsarbeid rettet mot etniske minoriteter tidligere.
Da jeg tok en videreutdanning i ”Informasjon og samfunnskontakt” ved BI, Senter for lederopplæring 1998/99, utførte jeg den strategiske delen av prosjektet som et eksamensarbeid i form av en prosjektrapport (Andersen 1999). Studiet dreide seg først og fremst om kommunikasjonsteori og kommunikasjonsarbeid.
Godt kommunikasjonsarbeid [ii] består ifølge Dozier et al (1995) både av en strategisk del og en praktisk-teknisk del med iverksetting av planlagte tiltak. Det er en grunnleggende regel for strategisk kommunikasjonsarbeid at en først innhenter forskningsresultater for å finne relevant teori og gjør undersøkelser for å samle informasjon om målgruppen.
Pakistansk ungdom som målgruppe
Jeg valgte norsk-pakistansk ungdom som målgruppe for pilotprosjektet. Det teoretiske grunnlaget for prosjektet var basert på kommunikasjonsteorier, innhenting av sekundærdata om målgruppen, og en egen undersøkelse med dybdeintervju av et utvalg informanter. Utvalget besto av : nyetablert, imam, mellomgenerasjon, ungdomsarbeider, studentgruppe og elevgruppe.
For å komme fram til dette utvalget, startet jeg med en person som hadde gjort seg bemerket i offentlig debatt. Jeg ba ham gi råd om personer som er respektert i de pakistanske miljøene. Jeg ønsket både å nå fram til opinionsledere og få variasjon i utvalget. Det oppnådde jeg ved at to organisasjoner og to trossamfunn er representert, dessuten etablerte voksne, studenter vokst opp i Norge og en gruppe unge elever. Elevene traff jeg på en Koranskole og ”ungdomsarbeider” formidlet kontakten.
Kvalitativ metode
Jeg brukte kvalitativ metode til dybdeintervjuer. Dette er en metode som stiller krav til intervjuerens kunnskapsgrunnlag. Her hadde jeg nytte av langvarig erfaring med tverrkulturell kommunikasjon og informasjonsarbeid knyttet til internasjonal bistand og til kommunalt flyktninge- og innvandrerarbeid. Intervjuene gav et svært nyttig korrektiv til sekundærdata om målgruppen, og jeg fikk et inntrykk av ulike miljøer fra innsiden. Det var særlig interessant å høre hvordan de unge oppfattet foreldregenerasjonen og sin egen situasjon og framtid.
For å finne fram til gode kommunikasjonsstrategier, har jeg i mitt pilotprosjekt sett nærmere på pakistanske innvandreres bakgrunn, kulturelle kapital og strategier som gir utslag for de unges framtidsvalg. Deretter har jeg tatt for meg noen sider av storsamfunnets rammebetingelser, slik det kan oppleves av minoriteter i møte med majoriteten både i skolen, ved HiO og i det rådende kommunikasjonsklima uttrykt gjennom holdninger og framstilling i media.
I denne artikkelen vil jeg kort gjøre rede for de viktigste teorier og funn som er omtalt i min prosjektrapport (Andersen 1999), og orientere om det praktiske arbeidet som er utført med utgangspunkt i den teoretiske undersøkelsen. Til slutt vil jeg skissere hvilke utfordringer jeg mener vi står overfor i det videre arbeidet med å rekruttere en større andel studenter med minoritetsbakgrunn til høyere utdanning.
Jeg bruker stort sett begrepet minoritet, definert som en etnisk gruppe med felles kjennetegn som skiller seg ut fra majoriteten. Her vil det først og fremst dreie seg om minoriteter med ikke-vestlig bakgrunn, siden disse gruppene er mest underrepresenterte i høyere utdanning, i følge Opheim (2001). I statistikk fra SSB og annen litteratur jeg viser til, brukes gjerne begrepet innvandrere. Dette brukes også i dagligtale og i media, derfor har jeg brukt det i enkelte sammenhenger.
Målgruppens levekår, holdninger og preferanser
Siden kunnskap om målgruppen er en avgjørende forutsetning for å få til en kommunikasjonsprosess, har jeg tatt med en del sentrale punkter fra sekundærdata og egne funn om de pakistanske miljøene.
Tette sosiale nettverk
Sosialantropologen Inger-Lise Lien har gjort flere feltarbeid blant pakistanske innvandrere i Oslo siden 1980, og har også studert deres bakgrunn og nettverk i Pakistan. Lien (1997) deler gruppen grovt sett inn i to hovedkategorier: “de tradisjonelle” som kommer fra landsbyer og har lite skolegang, og “de moderne” som kommer fra byer og har utdanning [iii] .
De ”tradisjonelle” utgjør i følge Lien en stor del av pakistanerne i Norge. De har store familienettverk her og nær kontakt med landsbyen i hjemlandet. Kontakten opprettholdes gjennom besøk, gaver og pengeoverføringer. Ikke minst vedlikeholdes tradisjonene ved at familienettverket stadig fornyes og utvides ved at ekteskapskandidater hentes fra hjemlandet. Biraderi (brødrenettverk) og religiøst fellesskap under åndelige ledere sikrer sosial kontroll, ikke minst i forhold til de unge. De tradisjonelle er skeptiske til vestlige verdier, og er svært bekymret for å bli påvirket.
“De moderne” har ikke store familier her, og omgir seg mest med venner med samme bakgrunn. De har en bakgrunn og verdier som ligner mer på det vestlige. Men de kan ha omtrent samme typer jobber, for de har hatt problemer med å få brukt utdanninga si i Norge.
I Oslos pakistanske miljø finnes det to dominante brødregrupper (biraderi). Det er vanlig for de fleste ungdommer i Oslo at det arrangeres ekteskap med en slektning fra hjemlandet. Det er et sterkt sosialt press både på foreldrene og de unge fra miljøet her og fra familien i hjemlandet om å oppfylle sine forpliktelser overfor brødrenettverket. Integreringen i det norske samfunnet bremses ved at førstegenerasjonen stadig fornyes gjennom giftermål. (Lien 1997). Også i min egen undersøkelse fikk jeg bekreftet at de yngre har stor respekt for de eldre, og at det er tette bånd mellom generasjonene.
Yrkesaktivitet og økonomi
Blant mennene av foreldregenerasjonen som kom på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, er mange i dag trygdet eller arbeidsledige. De føler seg utslitt, og endringer i arbeidsmarkedet bidrar til at de har falt utenfor arbeidslivet. De konsentrerer seg nå om det religiøse og sosiale fellesskapet. De økonomiske forpliktelsene legges på sønnene, og dette kan presse dem ut i arbeidslivet tidlig. Mange av mødrene har ofte vært isolerte, kan (enda) dårligere norsk enn mennene, noen er analfabeter, og de står i enda større grad utenfor det norske samfunnet. De har svært lav yrkesaktivitet (SSB 1998, Lien 1997) . I følge mine informanter, kan tidlige giftermål også medføre at de unge må jobbe i stedet for å ta høyere utdanning.
Statistikken viser at disse gruppene har lave inntekter i gjennomsnitt sammenlignet med befolkningen for øvrig (SSB 1998). Store barneflokker virker også inn på familieøkonomien. Lien (1997) påpeker at økonomien tappes på grunn av forpliktelsene om å sende penger til familien i hjemlandet, som oppfatter pakistanerne i Norge som rike. Ofte investeres det også i eiendom der. Den anseelse de dermed nyter i hjemlandet gir næring til selvbildet, slik at virkningen av lavstatus og stigmatisering her får mindre innvirkning.
Framtids- og utdanningsstrategier
Lien (1997) mener de strategier som velges dreier seg om forvaltning av identitet og kulturell kapital. Kapitalen en har fått passer ikke alltid i det nye samfunnet, og strategiene som velges kan bli mistilpasset. Noen slike mistilpassede strategier gjelder de unges utdanning. Det gjelder strategier som gir høy uttelling i det lokale pakistanske miljøet i Norge, og enda mer i landsbyen i hjemlandet, men som kan ha negative konsekvenser for tilpasningen til det norske samfunnet. Urdu og engelsk vektlegges mer enn norsk, barna sendes på skoler i Pakistan og får avbrutt skolegang, og de må bruke mye tid på å pugge arabiske tekster på Koranskoler.
Ære og moralsk renhet er verdier som de “tradisjonelle” pakistanske familiene hegner om. Jenter blir kontrollert strengere enn gutter, derfor kan de bli lite selvstendige og mer isolerte fra det norske samfunnet enn guttene. De bruker gjerne mye tid og krefter på lekser, og kan bli flinke på skolen. Men ofte blir de tidlig giftet bort, gjerne med en tradisjonell mann fra hjemlandet som er opptatt av ære og ikke ønsker at kona skal gå ut i arbeidslivet eller studere videre (Lien 1997). Også noen av mine informanter sa at det er strengere for jenter enn for gutter.
I den senere tid har Lien (1997) registrert en bevisstgjøring om betydningen av det norske språket for å få ei framtid i Norge. Hun mener dette både gjelder de “moderne” og de “tradisjonelle”. Flere foreldre ønsker at deres barn skal komme inn i norskspråklige miljøer, og vurderer flytting for å oppnå dette. Flere pakistanere innser etter hvert at de kommer til å bli i Norge.
Noen av mine informanter mente at ”moderne” og ”tradisjonell” kan være misvisende begreper. De understreket at foreldrenes utdanning utgjør en stor forskjell. Men de velutdannede kan være ”tradisjonelle” og de lavt utdannede kan også være ”moderne”. De hevdet at Lien er for opptatt av kultur og for lite interessert i forhold i det norske samfunnet som påvirker levekåra til innvandrerne og deres barn. De skilte mellom ”de bevisste” og de andre som vil ha mest mulig penger og ønsker at særlig sønnene heller skal jobbe enn å ta utdanning. De framhevet også bosted og oppvekstmiljø som avgjørende for å få kontakt med norske miljøer og dermed god norskspråklig kompetanse.
Forskning om minoritetsgrupper blir fort foreldet, for utviklingen går fort. Selv om de fortsatt er få, er det stadig flere unge med ikke-vestlig bakgrunn som inntar nye arenaer i samfunnet. Norsk-pakistansk ungdom er sterkt representert blant disse.
Pihl (1998) fant i sin undersøkelse av et utvalg elever i videregående skole fra ikke-vestlige land i alderen 16-19 år - inkludert elever født i Pakistan - at både elever og foreldre hadde svært høye utdanningsambisjoner. Hun fant ikke noen tydelig sammenheng mellom foreldrenes sosio-økonomiske status og utdanningsstrategier for de unge, slik tilfelle er for majoritetselever. Effekten av foreldrenes utdanningsnivå på elevenes utdanningsstrategi var overraskende liten. Effekten av foreldrenes økonomiske status var noe større. Foreldrenes bakgrunn hadde mest å si for guttenes utdanningsstrategier. Elever født i Pakistan hadde lavest andel med høyere utdanning som mål, men andelen lå likevel på 74 %.
Mine informanter bekreftet funnene til Pihl, som tyder på at pakistanske foreldre med lav utdanning har langt høyere utdanningsambisjoner for sine barn enn norske foreldre med tilsvarende lav utdanning. Jeg tror imidlertid det er et problem at mange foreldre har urealistiske ambisjoner for sine barn som avspeiler deres ønske om status i egne miljøer. For dem er lege og ingeniør slike statusyrker. Derfor har ikke ingeniørutdanninga ved HiO problemer med rekruttering av norsk-pakistanere, eller andre minoritetsgrupper for den del. Gjennomføringa av studiet kan imidlerid være mer problematisk. De unge strekker seg kanskje lenger enn motivasjon og evner rekker for å oppfylle foreldrenes ønsker.
De tette familiebåndene og foreldrenes sterke innflytelse på de unges framtid, betyr at det blir særlig viktig å kommunisere med foreldrene om høyere utdanning. De trenger informasjon om yrker og studietilbud de ikke kjenner til, og om hva som kreves for at barna deres skal lykkes.
Mediebruk
Futsæter (1998) fant i en undersøkelse fra 1996 at hele 77 % av innvandrere som kan urdu og er bosatt i Oslo, legger stor vekt på å få med seg nyheter hver dag. De viktigste nyhetsmedier er TV og Aftenposten, supplert av VG og Dagbladet. Mange ønsker mer informasjon på urdu. De synes at urduspråklige aviser og blad som utgis i Norge kommer ut for sjelden.
Kommunikasjon med målgruppen
Toveis kommunikasjon
Toveis kommunikasjon vil være den idéelle kommunikasjonsstrategi i forhold til minoriteter som målgruppe. Toveis-modellen legger vekt på at organisasjonen som ”sender” og målgruppen som ”mottaker” har felles interesser (Dozier et al, 1995). Profesjonsutdanning er en oppgave for HiO og et gode for de studentene det gjelder. Vi har sett at pakistanske foreldre har høye utdanningsambisjoner for sine barn, og det gir status i det sosiale miljøet hvis barna klarer å utdanne seg til det de oppfatter som høystatusyrker og tjener bra. Dette er et godt utgangspunkt.
Hensikten med våre kommunikasjonsstrategier er å påvirke flere unge fra målgruppen til å velge utdanning ved HiO. Men kommunikasjonsprosessen kan også medføre endringer og tilpasninger i undervisningsopplegget og læringsmiljøet ved HiO ut fra spesielle forutsetninger hos minoritetsungdom. Da kan en få en vinn-vinn situasjon basert på gjensidighet, som kan gi økt trivsel og mindre frafall. I neste omgang kan dette i seg selv ha en rekrutteringseffekt.
I en kommunikasjonsprosess må begge parter komme den andre i møte. Den ene parten er oss selv. Vi må lære målgruppen å kjenne, og vi må ta i betraktning hvilke muligheter og begrensninger som ligger i å ha minoritetsstatus.
Effektiv tverrkulturell kommunikasjon kan ifølge Gudykunst (1984) oppnås ved at en inntar en “tredje-kultur- innstilling”, frigjør seg fra egne stereotypier og observerer i stedet for å dømme (egen og andres kultur), stiller seg åpen og er empatisk. Det betyr at en har en holdning hvor respekt for målgruppens egenart står sentralt, og det dreier seg derfor også om etikk.
Kommunikasjon gjennom sosiale nettverk
Siden norsk-pakistanere lever i spesielt tette sosiale nettverk og generasjonene er sterkt knyttet til hverandre, er det særlig viktig å påvirke gjennom de sosiale systemer. Valg av utdanning og yrke berører hele familiens framtidsstrategier, og er derfor et viktig anliggende både for de unge og for foreldrene. Jeg fant støtte for våre nettverksstrategier i kommunikasjonsteori, særlig i diffusjonsteori og teorier om overtalelse.
Diffusjonsteori
Bruk av massemedia er effektivt når det gjelder å spre kjennskap til en idé, men personlig kommunikasjon er mer effektivt som påvirkning, særlig hvis de som kommuniserer står på likefot, tilhører samme gruppe, eller har felles interesser. Hvis de som sprer idéen er forskjellig fra mottakeren, kan dette kompenseres ved at senderen har stor empati overfor mottakeren.
Idéer som spres gjennom sosiale nettverk og får oppslutning, har ut fra diffusjonsteori visse særtrekk. De oppfattes som fordelaktige, samsvarer med verdier og behov, er enkle å forstå, kan prøves ut og gir synlige resultater. Det ser ut til at spredningen skyter fart av seg selv når idéen har nådd en viss tilslutning. Da begynner majoriteten å komme etter ”innovatørene”. Til slutt kommer ”etternølerne”. Beslutningsprosessen har disse stadier: 1) kunnskap 2) overtalelse 3) beslutning 4) iverksetting 5) bekreftelse.
Det sosiale systemet danner grenser for spredning, og den sosiale strukturen og normene i systemet påvirker spredningen. Personlig kommunikasjon foregår som regel mellom folk som er i samme situasjon og har felles interesser. Dette gjelder særlig i tradisjonelle sosiale systemer. De blir derfor lite påvirket av personer med andre oppfatninger.
Opinionsledere og endringsagenter kan ha stor betydning for innovasjonsspredning. Opinionsledere må overholde normene innenfor systemet. De er mer utadvendte enn sine tilhengere, uttaler seg gjennom massemedia, har gjerne høyere sosial status, og sitter sentralt i kommunikasjonsnettverket.
Endringsagenter har gjerne høyere utdanning og en profesjon som bakgrunn for idéer de forsøker å spre på vegne av en organisasjon. De er som regel avhengige av å gå gjennom opinionsledere for å nå fram, eller de bruker hjelpere som kjenner målgruppens miljø, språk og kultur. (Rogers 1995).
Ut fra dette skulle det være gode muligheter for at vårt budskap kan påvirke holdninger og intensjoner om endring av atferd. Vårt hovedbudskap om fordeler med høgskoleutdanning skulle ha alle de trekk som i følge diffusjonsteorien fremmer tilslutning. Men kvalifisering til høgskoleutdanning dreier seg også i stor grad om oppvekstkår og oppvekstmiljø fra småbarnsalderen av. Det kan være vanskeligere å få et flertall av foreldrene til å forstå at bomiljø og omgang med etnisk norske barn kan gi deres barn bedre mulighet til å lykkes med skolegang og utdanning.
Mye tyder på at vi er i et tidlig stadium av spredningsprosessen. Det gjelder derfor å satse på de som er motiverte og kan gå foran inntil tilslutningen når majoriteten av målgruppen gjennom nettverket. De motiverte trenger både kunnskap og bekreftelse på sine holdninger og intensjoner. Her kommer rollemodeller og opinionsledere inn i bildet. HiO får rollen som endringsagent.
Men de synlige resultatene etter de som går foran vil være avgjørende. De som begynner på en utdanning må lykkes med gjennomføringen og få jobb etter endt utdanning hvis andre skal følge deres eksempel.
Fra holdning til handling
Gjennom forskning har en funnet fram til faktorer som styrker påvirkningskraften i kommunikasjon som tar sikte på holdnings- og atferdsendring hos mottakeren. Av særlig interesse for oss er teorier om sosiale gruppers påvirkning på medlemmene, og sammenhengen mellom holdning og atferd. Som i diffusjonsteorien, er det av sentral betydning at budskapet har et akseptabelt samsvar med mottakernes verdier, og med normene i det sosiale miljø mottakeren er en del av. Dette er også viktig for senderens troverdighet. Det ligger overtalelseskraft i berøringen av mottakernes a) ego b) ambisjoner c) ønske om å gjøre inntrykk på andre.
Det er dokumentert at det er effektivt å ta i bruk både rasjonelle og emosjonelle budskap for å overbevise mottakerne. Rasjonelle budskap krever at mottakerne er motiverte og har evne til å analysere innholdet. Det har også betydning om budskapet er lett å forstå. Mottakere som ikke analyserer innholdet logisk, kan overbevises irrasjonelt hvis sender og presentasjonsform virker attraktiv og troverdig. Å appellere til følelser er særlig viktig hvis mottakerne har liten vilje eller evne til sette seg inn i budskap med faktabasert informasjon.
Mottakerne er medlemmer av sosiale grupper. Gruppen påvirker individet på ulike måter: gjennom gruppepress, tilpasning av atferd for å oppnå belønning, identifikasjon med rollemodeller, og internalisering av verdier og dermed overbevisning. Holdninger er en ledesnor for atferd, men gir ikke nødvendigvis direkte utslag i atferd (Stiff 1994).
En av mine informanter formulerte det slik: “Alle foreldre er for utdanning, men det er mange hindringer som uthuler dette. Noen hindringer ligger i storsamfunnet, andre har pakistanerne selv ansvar for. Så er det en del omstendigheter som virker inn på de unges muligheter, som bosted og oppvekstmiljø” (Andersen 1999, 43).
Etter min oppfatning er konflikten mellom den økende individualismen i vårt samfunn og de medbrakte kollektive verdier hvor individet må underordne seg hensynet til familie, slekt og kaste, den mest dyptgripende kulturforskjell som kan påvirke de unges valgmuligheter. Men vi har lett for å overdrive betydningen av kulturforskjeller, og vi glemmer ofte at alle mennesker også er enkeltpersoner med både særtrekk og allmennmenneskelige trekk.
Mennesker har stor tilpasningsevne og muligheter for å lære og å endre holdninger og atferd, og utdanning kan utjevne forskjeller og redusere språklige og kulturelle barrierer. Utdanning kan gi de unge innsikt og styrke til å bygge bro mellom generasjonene, finne sin egen livsstil og samtidig tilføre det norske samfunnet verdifulle impulser. Forutsetningen er at vi som utgjør majoriteten tar vår del av ansvaret for å gjøre dette mulig. Vi har nok kunnskap til å forstå at storsamfunnets rammebetingelser også må endres, såvel i skole som arbeidsliv. Men våre gode intensjoner bør etterfølges av handling.
Gir vi rom for minoriteter ?
Veien til høyere utdanning starter i småbarnsalderen, og den viktigste institusjonen som påvirker de unges muligheter til å forvalte sin identitet og øke sin personlige “kapital”, er skolen. Der legges grunnlaget for den språklige, kulturelle og sosiale kompetanse som utgjør “kapitalen” de unge etter hvert bygger opp. Derfor må vi se hele skole- og utdanningssystemet i sammenheng.
Oslo-skolene har utformet forskjellige modeller for integrering av barn med minoritetsbakgrunn. Høgmo (1990) fant i sine studier av flerkulturelle barneskoler i Oslo, at en bevisst satsing på et internasjonalt perspektiv og integrering gjennom undervisningsmetoder og organisering, medførte en positiv identitetsopplevelse og en følelse av tilhørighet både hos minoritets- og majoritetselever. I skolen foregår integrering ved to ulike prosesser: den pedagogiske virksomheten styrt av lærere, og barnas egne sosiale aktiviteter i og utenfor klassen. Skolen er en arena for identitetsforvaltning. Lærernes forståelse og handlingskompetanse er tilsvarende viktig.
Pihl (1998) ønsket å se nærmere på samspillet mellom minoritetselevers forutsetninger og det den videregående skolen har å tilby, og hvordan dette håndteres av begge parter. Hun hevder at elevenes muligheter til å realisere sine utdanningsmål vil avhenge av deresevne til å kvalifisere seg på den norske kulturens språklige og kulturelle premisser, og den enkelte skoles og lærers kompetanse og ressurser med hensyn til å gi eleven pedagogisk tilrettelagt undervisning.
En nyere undersøkelse fra NUFI (Opheim 2001) viser at det er en høyere andel blant unge med ikke-vestlig bakgrunn som går over til høyere utdanning etter avsluttet videregående skole enn det er blant majoriteten. Når disse gruppene likevel er underrepresenterte i høyere utdanning, skyldes det at de som fullfører er en selektert gruppe, til tross for at ambisjonene ikke er lavere enn hos majoriteten. En forholdsvis høy andel av disse ungdommene faller fra i grunnskole og i videregående opplæring. Dette frafallet er i følge denne NUFI-rapporten hovedårsaken til at det er lav representasjon av ungdom med minoritetsbakgrunn i høyere utdanning. Det er altså sannsynlig at norsk-pakistansk ungdom som fullfører videregående skole og velger høyere utdanning, er en selektert gruppe. En hovedfagsrapport fra HiO (Andersen 2001) basert på dybdeintervjuer med minoritetsspråklige elever i videregående skole, støtter antakelsen om utstøtingsmekanismer og hevder at diskriminerende praksis er en viktig årsak.
Ved HiO er det utført noen intervju-undersøkelser blant minoritetsstudenter. En av konklusjonene her er at minoritetsspråklige studenter ikke får utviklet sin kommunikative kompetanse blant medstudenter. Selv om det også er en del som trives, ser det ut til at mange føler seg oversett og avvist både av lærere og medstudenter. Når selvtilliten svekkes og studenten mangler en opplevelse av trygghet og aksept, oppnås ikke fullt utbytte av studiet.
Sosialantropologen Marianne Gullestad har forsket på delkulturer og subkulturer i Norge. “Det er de til enhver tid dominerende grupper som får godkjent sine interesser som den rette verdensorden. De dominerte grupper (klasser, kjønn, minoriteter) aksepterer og overtar denne verdensorden langt på vei.” (Gullestad 1989:45). Majoriteten har “definisjonsmakt”, et kulturelt herredømme hvor majoritetens symbolverden har forrang, sier Høgmo (1995).
Identitet handler i følge Gullestad (1989) om et selvbilde som bekreftes av andre. For å unngå et negativt selvbilde påført av dominerende holdninger i samfunnet, kan tilbaketrekking og dyrking av sin etnisitet og tilknytning til hjemlandet og/eller religiøst liv bli en viktig motstandsstrategi. Derfor kan innvandrerforeldre bli strengere her enn de ville vært i hjemlandet, og de kan bli mest opptatt av å forvalte sin kulturelle kapital i egne miljøer her og i hjemlandet gjennom tradisjoner, pengeoverføringer og ekteskap.
En interessant studie av innvandreres identitetsarbeid finnes i en hovedfagsrapport fra HiO (Skaranger 2000). I jakten etter et ”aktet selv” kan ulike strategier anvendes, som motmakt for å nøytralisere påførte stigma og ringeakt fra den dominerende majoriteten. ”Innvandreren er inne i en prosess der han kontinuerlig vil søke etter passende identitetsuttrykk, kanskje uttrykk som verken han selv eller det sosiale miljøet rundt ham har sett”.
Skaranger mener vi alle preges av ambivalens og fremmedhet i modernitetens tidsalder, med raske endringer og kompleksitet. ”Innvandreren ser ut til å i stor grad måtte håndtere nettopp en del av det som kjennetegner det moderne samfunns utfordringer : Han må forholde seg til nye referanserammer, må kontinuerlig sammenligne ulike perspektiv og koder og prøve å finne integritet og indre samling til tross for ulike rolleforventinger, ambivalens og motsetninger. Kanskje utvikler innvandreren ut fra sin refleksive posisjon en generell kompetanse som vil være viktig å bruke i vårt samfunn”. Som tokulturell lærer han å finne passende mellomløsninger. ”Samtidig vil han ha distanse og kunne se med klarere blikk der vi andre blindes av vårt kulturelle bakgrunnsteppe, fordi han kommer utenfra” (Skaranger 2000, 140-41).
Stadig flere av de unge som er oppvokst i Norge, arbeider bevisst med å skape en ny ”både-og” identitet, hvor de forsøker å kombinere ulike kulturtrekk. En av informantene jeg intervjuet i min undersøkelse, hevdet at ”muslim light” kan bli det viktigste kjennemerket for de unge som er vokst opp i Norge, ikke etnisitet. Studentene blant mine informanter var seg bevisst at de har en viktig oppgave som pionérer. Unge med høyere utdanning er i ferd med å innta nye posisjoner i det norske samfunnet, og de kan bli forbilder for andre med minoritetsbakgrunn. De ser det som en ressurs og en fordel å ha en mangfoldig bakgrunn. De behersker flere arenaer, og har flere typer nettverk å støtte seg til. Det er vår oppgave å støtte dem og gi rom for å bygge ulike typer identiteter i studietiden.
Utdanningsinstitusjonene representerer dominant kultur, og har med sin “definisjonsmakt” ansvar for å bidra positivt til et sosialt kommunikasjonsklima som gir minoriteter muligheter til likeverdig deltakelse i utdanning, samfunns- og yrkesliv.
Gjennomføring av rekrutteringstiltak
På nyåret år 2000 laget jeg en plan for å iverksette rekrutteringstiltak basert på de kommunikasjonsstrategier jeg hadde kommet fram til. Under min undersøkelse i ”felten” i de pakistanske miljøene, hadde jeg kartlagt møtesteder og fått en del kontakter. Disse brukte jeg for å oppnå personlig kommunikasjon i møter på deres arenaer og på deres egne premisser. Det dreide seg både om presentasjoner for forsamlinger, og om kommunikasjon med personer jeg oppfatter som opinionsledere. Undersøkelsen om mediebruk (Futsæter 1998) viste at en som et supplement også kunne nå en del av målgruppen gjennom eksisterende publikasjoner på urdu, eventuelt ved å produsere egne trykksaker på urdu og distribuere disse gjennom nettverket.
Jeg laget en egen brosjyre med tekst både på norsk og urdu. Argumentene og framstillingen var særlig tilpasset foreldregenerasjonen, og inneholdt også intervjuer med noen norsk-pakistanske studenter ved HiO. Det ble lagt vekt på å lage en spesiell design og god kvalitet. Kombinert med besøk og kontakt med miljøene i Oslo, ble denne brosjyren et godt hjelpemiddel. Brosjyren er blitt delt ut direkte både av meg og mine medhjelpere, inkludert norsk-pakistanske studenter og forstandere i moskéer. Jeg har også sendt brosjyren med et personlig brev til norsk-pakistanere som er blitt omtalt i media. Ved en Oslo-skole med mange norsk-pakistanske elever, har rådgiverne vært behjelpelige med å dele ut brosjyren til disse elevene.
Vi er blitt meget godt mottatt i moskéene i Oslo. Det var nok en spesiell opplevelse for min mannlige kollega da han fikk holde et innlegg fra imamens talerstol under fredagsbønnen i den største muslimske menigheten. Dette ble ordnet av en av mine kontakter, som jeg regner som en opinionsleder. Både i denne og i andre moskéer delte vi ut brosjyrer ved utgangen etter fredagsbønnen. Kontaktpersonen er også redaktør for et tidsskrift på urdu, og han tok både inn redaksjonelt stoff om våre utdanninger og en annonse for HiO.
I samarbeid med urduredaksjonen i Tellus radio, hadde vi en radiokampanje med redaksjonelt stoff og en serie annonseringer. Høgskolen deltar også på de årlige motivasjonsseminarene til Pakistansk Studentsamfunn med stand og presentasjoner av norsk-pakistanske studenter fra HiO. Seminaret skal motivere unge norsk-pakistanere til å ta høyere utdanning, og er lagt opp som en sosial tilstelning for familier hvor underholdende virkemidler tas i bruk.
Som et ledd i en gjensidig utveksling, inviterte jeg lederen for PSS til å holde innlegg på et seminar for øvingslærere ved lærerutdanningen. For øvrig har jeg hatt løpende kontakt med en student som representerer PSS ved HiO. Ved MIRA kvinnesenter har jeg både holdt innlegg om høgskoleutdanning og deltatt i temakveld med en minister og kvinneaktivist fra Pakistan.
Rekruttering av minoritetsungdom er et langsiktig arbeid som ikke gir raske resultater. Vi har begrensede ressurser å bruke på utvalgte målgrupper, for rekrutteringsarbeidet må samtidig foregå på bred front til alle potensielle søkergrupper. Det er også vanskelig å måle resultater etter innsatsen ut fra antall nye studenter, siden det er mange faktorer som spiller inn. Men det er avgjørende at noen få studenter går foran og lykkes slik at de kan bli forbilder for andre. Slike synlige resultater spres fort i de sosiale nettverkene. Dette har vi for eksempel sett ved bioingeniørutdanningen. Derfor er rekruttering av noen få studenter fra nye grupper ved utdanninger med lav representasjon et lovende resultat.
I en pågående rekrutteringskampanje for lærerutdanningene, henvender vi oss spesielt til tospråklig ungdom. Budskapet er at tospråklighet er en ressurs for lærere, særlig i den flerkulturelle skolen og barnehagen i Oslo-området. Også i det generelle rekrutteringsarbeidet vil vi ha fokus på underrepresenterte grupper. Oslo er en klassedelt by med tydelige sosio-økonomiske forskjeller mellom bydelene. I en studie av Dæhlen (2001), konkluderes det med at det er større forskjeller i rekrutteringen til høyere utdanning mellom sosiale lag, enn det er mellom ungdom med og uten minoritetsbakgrunn innen samme sosiale lag.
Ved å konsentrere oss om rekrutteringsarbeid ved skoler i bydeler hvor utdannings- og inntektsnivået er forholdsvis lavt, vil vi sannsynligvis nå flere av de underrepresenterte, inkludert minoritetsungdom. Selv om det er gode grunner til å fortsette med en punktinnsats i forhold til enkelte store minoritetsgrupper, tyder mye på at vi i det generelle rekrutteringsarbeidet bør rette fokus mot underrepresenterte grupper i en videre betydning, i stedet for å se ensidig etter minoritetskjennetegn. Minoritetsungdom utgjør ikke noen homogen gruppe. Noen behov er særegne, mens mye er felles med andre grupper på tvers av etnisitet.
I rekrutteringsarbeidet er vi avhengige av allianser og mellomledd som når ut til våre målgrupper. Derfor forsøker vi å bygge nettverk med både private og offentlige aktører for å få til en samordning av innsats og dermed oppnå en synergieffekt. Særlig viktige samarbeidspartnere er Universitetet, Skole-etaten i Oslo, skolerådgivere og yrkesveiledere, voksenopplæringsinstitusjonene og ulike kommunale instanser som driver med kvalifiseringstiltak overfor flyktninger og innvandrere i Oslo. Skole-etaten arbeider med en opprustning av yrkes- og utdanningsveiledningen på alle skolenivå i Oslo. Dette vil spesielt komme de underrepresenterte grupper til gode.
Utfordringer framover
Barn og unge trenger forbilder og rollemodeller. Journalisten Noman Mubashir er nyhetsoppleser i NRK, TV. Han har forstått at han fungerer som forbilde for mange andre. ”Du vet ikke hva det betyr for mørkhudede ungdommer at du jobber i NRK”, sa lederen for Ungdom mot vold til ham (Tajik 2001, 86). Høyere utdanning er den viktigste veien til deltakelse og innflytelse i samfunnet, og dermed også til posisjoner som gode forbilder for andre. Men det er ikke nok at vi får flere til å begynne på en høyere utdanning. Jeg vil igjen understreke at rekrutteringen egentlig ikke er vellykket før kandidaten har lyktes med studiet og fått en jobb tilsvarende sine kvalifikasjoner.
På bakgrunn av frafall og mistrivsel som er påvist både under tidligere skolegang og ved høgskolen, er det avgjørende at skolen og utdanningsinstitusjonene utvikler et læringsmiljø hvor det er rom for ulikhet og hvor alle blir sett som individer. Veiledning og støtteundervisning bør ta utgangspunkt i individuelle behov, ikke baseres på etnisitet.
Flerkulturell kompetanse finnes hos enkeltpersoner og i mindre miljøer ved høgskolen. Den store utfordringen blir å bygge opp flerkulturell kompetanse hos det brede lag av fagpersonalet og hos majoritetsstudentene. En skal heller ikke ta for gitt at alle med minoritetsbakgrunn viser forståelse og toleranse for andre minoriteter. Motsetninger finnes naturligvis også innenfor samme etniske gruppe. Flerkulturell kompetanse bør inngå i utdanningene i større grad enn det som nå er tilfelle, også fordi de fleste som tar en profesjonsutdanning ved HiO vil komme til å møte brukere i flerkulturelle miljøer.
Studentmassen blir stadig mer heterogen, og vi kommer til å rekruttere studenter fra nye søkergrupper. En god del av våre studenter har studert eller vært i arbeidslivet før de begynner på en profesjonsutdanning ved høgskolen. Studenter tatt opp på grunnlag av realkompetanse er en gruppe med litt andre forutsetninger enn majoritetsstudentene. Blant disse vil det også være en del med minoritetsbakgrunn. Dette er godt voksne studenter som kan ha andre behov enn de som kommer inn rett fra videregående skole.
Et større forskningsprosjekt ved HiO rettet mot egne studenter og studenter ved sammenlignbare institusjoner (StudData), vil kunne gi oss viktig kunnskap. En egen rapport fra denne databasen om minoritetsstudenter ved HiO gir oss nyttig informasjon om antall minoritetsstudenter ved de ulike utdanninger som begynte høsten 2000, om deres bakgrunn, motivasjon og framtidsønsker [iv] (Dæhlen 2002).
Det er behov for et utviklingsarbeid innen rekruttering, undervisning og tilrettelegging av læringsmiljøet for nye grupper av studenter, og vi må få dette til å henge sammen. Hvis vi skal lykkes, må vi både holde oss oppdatert om nye forskningsresultater og utføre egne undersøkelser.
Flerkulturell kompetanse er mer enn kunnskap, det må også inneholde forståelse. Forståelse berører holdninger, livssyn og verdier. Vi står overfor en utfordring som krever et nytt perspektiv både i skolen og ved utdanningsinstitusjonene.
I lærerutdanningen legges viktige forutsetninger for en flerkulturell skole som kan gi alle elever like muligheter til å lykkes med videre utdanning. I tilknytning til lærerutdanningen ved HiO tilbys hovedfag i Flerkulturell og utviklingsrettet utdanning. Et par nye hovedfagsrapporter er nyttige studier som viser at det er mye som kan forbedres av kunnskaper og forståelse blant lærere og lærerstudenter. Den ene har fokus på praksis i lærerutdanningen, og hevder at informantene gav ”uttrykk for skuffelse ved at lite med det flerkulturelle som perspektiv ble trukket inn, både under praksis og på høgskolen”. (Lindberg, 2000, 66).
I den andre rapporten hevder forfatteren at flere faktorer motvirker likeverdige opplæringstilbud for etniske minoriteter. ”Elevens språk, kulturbakgrunn og oppvekstmiljø er nedvurdert i opplæringskonteksten og lærerne mangler formell flerkulturell kompetanse”. Konklusjonen er at det faglige innholdet i lærerutdanningen bør utvikles i et interkulturelt perspektiv, og en bør dessuten rekruttere lærerstudenter med minoritetsbakgrunn. (Duraturo, 2001, 91-92).
Fra neste studieår vil det ved førskolelærerutdanningen og allmennlærerutdanningen ved HiO bli avsatt studieplasser tilsvarende en klasse, hvor studieopplegget skal ha en flerkulturell profil. Samtidig skal nye former for undervisning, praksis og vurdering utprøves. Det er en god begynnelse, forutsatt at vi klarer å rekruttere studenter som ønsker å delta i en slik utprøving.
Som storprodusent av lærerkandidater, og med Senter for kompetanseutvikling i den flerkulturelle skolen (SEFS) lokalisert ved høgskolen, sitter HiO med en nøkkel til utviklingen av den flerkulturelle skolen. Skolen er den viktigste arenaen for sosialisering av barn og unge som etter hvert blir studenter ved HiO, og senere faglig ansatte samme sted. Utfordringen vil selvsagt også gjelde andre høgskoler med lærerutdanning. Universitetene utdanner lærere til den videregående skolen. Behovet og utfordringene er de samme der.
Jeg tror vi er på riktig vei i vår framgangsmåte for å nå fram til minoritetsgrupper. Dette understøttes både av forskning og av de erfaringer jeg har gjort i møter med målgruppen i vårt prosjekt. Dessuten er det klart at vi ikke oppfyller vår informasjonsplikt som statlig institusjon med mindre vi kommuniserer på de ulike mottakernes premisser og ut fra deres behov. Offentlige myndigheter har i alt for mange år forsøkt å spre enveis informasjon til minoritetsgrupper ved hjelp av oversettelser til mange språk av standardbrosjyrer.
Vår plan i år er å gjøre en innsats overfor en ny minoritetsgruppe, hvor vi vil forsøke å anvende det vi har lært i vårt pilotprosjekt. Da må vi igjen starte med å samle kunnskap om den nye målgruppen og finne fram til de kommunikasjonskanaler som fungerer i dette tilfellet. Samtidig vil vi være bevisste på å ta høyde for de underrepresenterte grupper i det generelle rekrutteringsarbeidet. Men dette er et ressurskrevende og langsiktig arbeid. Hvor mye vi får gjort, er avhengig av de ressurser som stilles til rådighet.
Litteratur
Andersen, Fred Carlo. 2001. Minoritetsspråklige elever i videregående skole. Elevenes fortellinger om hvordan de opplever skolehverdagen i lys av sosialisering. Hovedfag i flerkulturell og utviklingsrettet utdanning. Oslo: Høgskolen i Oslo (HiO-hovedfagsrapport. 5/2001).
Andersen, Ida Marie. 1999. Rekruttering av minoritetsungdom til studier ved Høgskolen i Oslo. Kommunikasjonsstrategier overfor målgrupper som er vanskelige å nå med studieinformasjon.. Oslo: Høgskolen i Oslo (HiO-Notat. 12/1999)
Dozier, David M., Larissa A. Grunig, James E. Grunig. 1995. Manager´s guide to excellence in public relations and communication management. Mahwah,N.J.: Lawrence Erlbaum Ass.Publ.
Duraturo, Francesco. 2001. Flerkulturelt samfunn – flerkulturell skole ? Et spørsmål om nasjonalkultur. Hovedfag i flerkulturell og utviklingsrettet utdanning. Høgskolen i Oslo (HiO-hovedfagsrapport 8/2001).
Dæhlen, Marianne. 2001. Rekruttering til høyere utdanning: Sosial bakgrunn betyr mer enn innvandrerbakgrunn. SSB (Samfunnsspeilet 2/2001).
Dæhlen, Marianne. 2002. Minoritets- og majoritetsstudenter ved Høgskolen i Oslo. Om søkning, påvirkninger og forventninger blant de nye studentene ved profesjonsstudiene.Oslo: Høgskolen i Oslo. Senter for profesjonsstudier.
Futsæter, Knut-Arne. 1998. Mediebruk blant innvandrere med URDU bakgrunn. Oslo: Norsk Gallup Institutt.
Gudykunst, William B., Young Yun Kim. 1984. Communicating with strangers : an approach to intercultural communication. Reading, Mass. : Addison-Wesley.
Gullestad, Marianne. 1989. Kultur og hverdagsliv. På sporet av det moderne Norge. Oslo: Universitetsforlaget.
Høgmo, Asle. 1995. Minoriteters møte med majoritetens samfunn, kultur og språk. I Integrasjon av minoriteter. Kan Carmen og Khalid bli gode i norsk? Ottar Brox, red. Oslo: Tano/NIBR.
Høgmo, Asle. 1990. Enhet og mangfold. En studie av flerkulturelle skolemiljøer i Oslo. Oslo: Ad Notam forlag.
Lien, Inger-Lise. 1997. Ordet som stempler djevlene. Holdninger blant pakistanere og nordmenn. Oslo: Aventura.
Lindberg, Bjørn Georg. 2000. Lærerstudenter i den flerkulturelle skole. En studie med fokus på opplegget i praksis. Hovedfag i flerkulturell og utviklingsrettet utdanning. Oslo: Høgskolen i Oslo (HiO-hovedfagsrapport. 7/2000).
Opheim, Vibeke og Liv Anne Støren. 2001. Innvandrerungdom og majoritetsungdom gjennom videregående til høyere utdanning. Utdanningsforløp, utdanningsaspirasjoner og realiserte utdanningsvalg. Oslo : NIFU (Rapport 7/2001).
Pihl, Joron. 1998. Minoriteter og den videregående skolen. Dr.avh. Oslo: Univ.i Oslo, Pedagogisk forskningsinstitutt.
Rogers, Everett M. 1995. Diffusion of innovations. 4th ed. N.Y.: The Free Press.
Skaranger, Tone. 2000. Fra ”fremmed og utstøtt” til ”annerledes og inkludert”? Om
innvandreres identitetskonstruksjon i møte med nordmenn. Hovedfag i flerkulturell og utviklingsrettet utdanning. Oslo: Høgskolen i Oslo. (HiO-hovedfagsrapport 8/2000)
SSB 1998. Arbeidstakerstatistikk. Ukens statistikk nr. 20. Oslo: SSB
SSB 1998. Inntektsstatistikk førstegenerasjons innvandrere, 1996.Oslo: SSB. (Ukens statistikk nr. 38.)
Stiff, James B. 1994. Persuasive communication. N.Y: The Guilford Press.
Tajik, Hadia, red. 2001. Svart på hvitt. Oslo: Tiden.
Noter
[i] Dette kan også gjelde etnisk norske grupper uten akademiske tradisjoner eller for eksempel funksjonshemmede.
[ii] Definisjonen av hva som er godt kommunikasjonsarbeid, er basert på en omfattende internasjonal undersøkelse av ulike typer organisasjoner (virksomheter), offentlige og private.
[iii] SSB har bare registrert utdanning for halvparten av pakistanerne. Opplysningene er spesielt mangelfulle for kvinner. Tallene er derfor usikre.
[iv] De samme studentene vil bli fulgt opp av nye undersøkelser underveis i studiet og ut i arbeidslivet. Omtrent 12 prosent av de nye studentene hadde minoritetsbakgrunn. Dette utgjorde vel 200 studenter. Studentene ble i denne studien inndelt i vestlig og ikke-vestlig minoritet.
Summary
Minority youth are underrepresented in higher education. OsloUniversityCollege has an objective to create a multicultural environment. To find effective ways of communication with underrepresented groups, the author has carried out a pilot project involving the Pakistani groups in Oslo. Knowledge of the target group is essential to be able to choose the appropriate information channels. Personal communication with parents and opinion leaders should be preferred. To attract more minority students, it is crucial that those who are admitted to our study programmes are successful and get å job they are qualified for. Stories of success or failure are rapidly spread in their social networks, and young people are influenced by role models with which they can identify. It is a challenge to give the necessary support to minority students and create a multicultural athmosphere of mutual understanding and acceptance of diversity.