SPS-kronikk nr. 2 - 2007
Statlig styring eller autonomi i profesjonsutdanningene?
Joron Pihl, professor, avdeling for lærerutdanning og leder av doktorgradsutvalget, Høgskolen i Oslo
Vi lever i et samfunn med rask kunnskapsutvikling og høyt kunnskaps- og utdanningsnivå. Profesjonell yrkesutøvelse og legitimitet står og faller på at profesjonene er faglig oppdatert innenfor sine respektive profesjonsfag. Faglig autonomi og forskningsbasert undervisning er nødvendige forutsetninger for dette.
Rammeplanene bør avskaffes til fordel for faglig autonomi i profesjonsutdanningene, foreslår professor Joron Pihl i SPS-kronikken.
[Foto: Cathrine Magelssen]
I denne situasjonen befinner profesjonsutdanningene ved de statlige høyskolene seg i en paradoksal situasjon. De er underlagt Universitets- og høgskoleloven i likhet med profesjonsutdanningene ved universitetene (medisin, jus, teologi, odontologi, psykologi), men de har ikke faglig autonomi, slik profesjonsutdanningene ved universitetene og de vitenskapelige høyskolene har. Der er det de vitenskapelig ansatte som bestemmer innholdet i profesjonsutdanningene på grunnlag av forskning innenfor de respektive profesjonsfagene. Det er utenkelig - og politisk umulig - at staten bestemmer innholdet i for eksempel juss- og medisinutdanningene. Universitetene og de vitenskapelige høyskolene er faglig ansvarlige for kvaliteten og innholdet i profesjonsutdanningene.
Statlig styringsverktøy
Ved de statlige høyskolene er situasjonen en helt annen. Profesjonsutdanningene i lærerutdanning, helsefag, ingeniør og revisorutdanning er underlagt statlige rammeplaner. De statlige rammeplanene er statlige styringsverktøy. Rammeplanene bestemmer mål, innhold, arbeidsmåter, organisasjonsformer og vurderingsformer i profesjonsutdanningene. Rammeplanene er forpliktende for utdanningene og for dem som arbeider der. Et underliggende rasjonale for rammeplanene er at statlig styring og kontroll i form av rammeplaner er en forutsetning for likhet i utdanningene, og en nødvendig garanti for kvalitet i profesjonsutdanningene. Lærer- og sykepleierorganisasjonene har vært tilhengere av rammeplaner, blant annet med denne begrunnelsen. Men kanskje er forholdet omvendt? Er det heller slik at den statlige styringen av profesjonsutdanningene er til hinder for kvalitet i profesjonsutdanningene?
Når staten definerer mål og innhold i profesjonsutdanningene, kommuniserer dette at profesjonskunnskap er identisk med det staten definerer som profesjonskunnskap i rammeplanene. Profesjonsutdanningenes oppgave blir i henhold til dette å utarbeide fagplaner som viser hvordan de organiserer og tilrettelegger studieprogrammene innenfor de grensene som de statlige rammeplanene fastsetter. Det er i hovedsak to vesentlige problemer med dette.
Rammeplaner reduserer profesjonsutdannere til statsfunksjonærer
For det første dreier det seg om at de faglige rammene for innholdet i profesjonsutdanningene ikke bestemmes av fagmiljøer, men av politiske myndigheter. Her forveksles virksomhet fra to sosiale felt som har vidt forskjellige oppgaver, funksjoner og kompetanse. Staten er en politisk aktør som iverksetter den til enhver tid sittende regjerings politikk. Staten innehar hverken fag- eller forskningskompetanse innenfor de respektive profesjonsutdanningene. Staten betjener seg imidlertid av fag og forskningskompetanse i forbindelse med utvikling av rammeplaner for profesjonsutdanningene. De endelige rammeplanene underordnes politiske prioriteringer og formål. Rammeplanutvalg bestående av fagfolk og forskere erfarer dette igjen og igjen. Statlige rammeplaner for profesjonsutdanningene er i realiteten politiske planer og styringsinstrumenter for kontroll med profesjonsutdanningene. Staten iscenesetter rammeplanene som faglige planer. Profesjonene forholder seg til rammeplanene som om de er fagplaner – som profesjonene ser det som sin oppgave å implementere i samsvar med statlig pålegg.
Det andre problemet med manglende faglig autonomi i profesjonsutdanningene ved de statlige høyskolene, er at dette presser fram et instrumentelt forhold til kunnskap. Studentene lærer raskt at de skal trenes i å iverksette den til enhver tid gjeldende rammeplan. Dette kan faktisk ikke profesjonsutdanningene lastes for. Ansvaret for dette ligger på staten som definerer rammeplanene som forpliktende for lærere og studenter. Rammeplanene fastfryser profesjonsutdanningene i yrkesskoletradisjonen. Profesjonsutdannere reduseres til statsfunksjonærer, og studenter til lydige eksekutører. Dette fremmer et instrumentelt kunnskapssyn. Det stimulerer hverken til fagutvikling eller forskningsutvikling. Slik sett er rammeplanene til hinder for kvalitetsutvikling i profesjonsutdanningene.
”Statsforskning” eller fri forskning?
De statlige rammeplanene bidrar blant annet til at forskning i profesjonsutdanningene styres mot de oppgavene staten definerer i den til enhver tid gjeldende rammeplan. Profesjonsforskningen politiseres på statens premisser. Dette fremmer ikke fri forskning som er egnet til å utvikle det teoretiske grunnlaget for profesjonsutdanningene, eller forskning som stiller grunnleggende spørsmål ved profesjonenes samfunnsmandat og den politiske styringen av profesjonsutdanningene. En vesentlig forutsetning for god profesjonsforskning er at forskningen selv definerer forskningsoppgavene ut fra egne vurderinger av profesjonsfagenes samfunnsoppgaver til enhver tid.
Fri profesjonsforskning forutsetter at profesjonsutdanningene tilegner seg faglig myndighet og autonomi når det gjelder å definere innholdet i profesjonsutdanningene og profesjonsforskningen. Et innspill til Stjernø-utvalget i denne forbindelse, er at profesjonsutdanningene og profesjonsforskning i Norge bør tilkjennes faglig autonomi. Dette er en nødvendig forutsetning for fagutvikling og profesjonsforskning av høy kvalitet. Den fremtidige strukturen og organiseringen av fagmiljøer i høyere utdanning bør legge dette til grunn.
Kompetansekrav og autonomi i profesjonsutdanningene
Betyr faglig autonomi for profesjonsutdanningene at samfunnet ikke setter kompetansekrav til profesjonell yrkesutøvelse? Nei, det betyr det ikke. Kompetansekrav kan fremmes av myndigheter i lover og forskrifter og av profesjonsorganisasjoner og brukerorganisasjoner. I tillegg har Statens Autorisasjonskontor og NOKUT kontroll- og akkrediteringsfunksjoner. Men hovedansvaret for innholdet og kvaliteten i profesjonsutdanningene må høyskolene og universitetene stå ansvarlig for. Vi kan for eksempel se til Finland og den finske lærerutdanningen. Den finske lærerutdanningen har ingen rammeplan. Kompetansekravet er en mastergrad med visse krav til studiepoeng i form av fag, bredde og dybde. Lærerutdanningen ligger inn under universitetene som står ansvarlige for kvaliteten på utdanningen Den finske lærerutdanningen er av høy kvalitet. Det er tvilsomt om kvaliteten hadde vært like høy hvis den finske lærerutdanningen hadde vært underlagt en statlig rammeplan som skiftet med skiftende regjeringer.
Men vil faglig autonomi i profesjonsutdanningene føre til ulikhet i utdanningene? Autonomi kan føre til visse variasjoner i utdanningstilbudene, men det bør ikke være noe problem så lenge kvaliteten opprettholdes og heves. Variasjon i utdanningen er ikke noe problem når det gjelder finsk lærerutdanning, og det er ikke noe problem når det gjelder profesjonsutdanningene ved universitetene i Norge.
Profesjonsuniversiteter i Norge, der fag- og forskningskompetansen i de respektive fagmiljøene konsentreres, vil være et adekvat svar på de problemene som er drøftet ovenfor. I påvente av dette vil kravet om faglig autonomi og avskaffelse av de statlige rammeplanene stå sentralt ved profesjonsutdanningene ved de statlige høyskolene.
Leserkommentarer til artikkelen
Viktige argumenter
Takk for klar og overbevisende utgreiing om viktige forhold ved profesjonsutdanningene, Joron!
Hensikten helliggjør ikke middelet.
Norge ble enestående i sine ambisjoner etter å ha dåpet utdanningsministeriet om til kunnskapsdepartementet. Det kan diskuteres om kunnskap kan administreres, men dette forklarer, i hvert fall delvis, de hyppige reformene og reformforslagene som kan spores tilbake til den politiske fløyen som til enhver tid sitter med makten i landet.
Alle snakker likt. Vi skal ha de beste skolene, det beste helsevesenet osv. Vi sammenligner oss med verdens beste landene, og vi har tilgang til opplysninger fra disse landene. Vi har også kompetente forskere og vitenskapsfolk her til lands.
Er ikke det et paradoks at vi setter i gang politiske føringer og tiltak andre land har vært gjennom mange år tidligere og bruke ti år på å gjøre de samme feilene i stesenfor å la forskning og vitenskap ta oss fram i vår ferd mot kunnskapsalderen?
Hvordan kan dette kravet settes på dagsorden?
Støtter så inderlig opp om din artikkel, det ville gi oss alle større dynamikk og støtte profesjonene langt bedre. Ser det som en klar fordel sett fra Ingeniørsiden.
Et viktig profesjonspolitisk og utdanningspolitisk innspill!
Den detaljerte styringen av høgskolesektoren og profesjonsutdanningene ved hjelp av rammeplaner, reformhyppighet og forskrifter skaper også et stort administrativt byråkrati for å "passe på oss". Stadig økende og kostbare administrative enheter og økende administrative oppgaver for faglige tilsatte har sammenheng med det detaljerte styringsbehovet. Samtidig signaliseres økt valgfrihet for studenter, arbeidsformer, eksamens og evalueringsformer.
Dette blir kompliserte paradokser som krever "prosedyrer" på stadig flere områder. Både faglige og administrative tilsatte merker dette i form av stress, slitasje og belastende arbeidsmiljø.