• Om HiO
• Aktuelt
• HiO-nytt
• HiO-kalenderen
• Ledige stillinger
• Debatt
• Markedsplassen
• HiO-nettbokhandel
• For studenter
• For tilsatte
• Forskning og utvi...

Og da er det spesielt kunnskap om design, kunst og håndverk Reitan tenker på – som den designdidaktikeren hun er. Hun er bekymret for hvordan faget kunst og håndverk, til tross for at det er det fjerde største i dagens skole, har vært preget av at elevenes personlige kreativitet og inspirasjonen skulle flomme fritt. Mens det egentlig burde være kunnskapsbasert og vektlegge hvordan elevene lærer.

Til Alaska for å lære

Selv lærte Reitan mye om hvordan kunnskap overføres til nye generasjoner da hun reiste til Alaska og gjorde feltarbeid i Kaktovik, en liten landsby med 300 innbyggere. Mens hun bodde der, så hun hvordan de moderne inuittiske klærne ble laget. Hun beskriver både sømteknikker og inuittenes særegne design i avhandlingen, men det viktigste for henne har vært å vise hvordan syerskene lærer håndverket sitt, og hvordan de forholder seg relativt fritt og improvisatorisk til den tradisjonen de står i.

Janne Reitan reiste til Alaska og bodde hos inuitter for å lære hvordan tradisjonelle klær ble laget. Hun fant en måte å overføre kunnskapen på som hun mener vi har mye å lære av. (Foto: Hege Fagerheim)

– Hvordan ble du interessert i dette feltet?

– Jeg skrev hovedoppgave om strikkemønstre fra Selbu. Før jeg begynte dette arbeidet trodde jeg at selburosa slik vi kjenner den var lik på alle vottepar, men det viste seg at det ikke stemmer. Ingen er like! Innenfor denne tradisjonen lager alle nye varianter hele tida. Det samme har jeg også sett innenfor samisk design, og også da jeg besøkte Afghanistan og så kvinners håndverk der. Avhandlingen kunne ha handlet om disse tingene, men fordi jeg fikk anledning til å reise til Alaska da broren min bodde der, ble det inuittenes klær jeg tok utgangspunkt i, forteller Reitan.

Ser på først – slipper til senere

I avhandlingen beskriver hun hvordan unge inuittjenter i årevis sitter og ser på de hvordan de voksne syerskene blant annet lager de karakteristiske båndene som pryder ytterjakker, kjoler og andre plagg. Når de etter hvert slipper til selv, får de det umiddelbart til. Denne måten å lære på er den andre hovedbjelken i avhandlingen, i tillegg til improvisasjonsaspektet.

– Dette er ”learning by watching”, eller ”learning by observation” – som er teoretisert lite, og jeg ønsker å forske videre på det, forteller Reitan.

”Learning by observation” som en kontrast til det langt mer kjente uttrykket ”learning by doing”, først og fremst forbundet med teoretikeren John Dewey og 70-tallets pedagogikk.

Og Reitan mener at det ensidige fokuset på ”doing” har ført kunst og håndverkfaget på ville veier.

Når de begynner å sy selv er de langt flinkere enn man skulle tro, ut fra pedagogiske tanker som dominerer skoleverket i dag.

– Kunst og håndverkfaget fyller mange timer i grunnskolen i dag. Og det er viktig hva man fyller disse timene med, man må ikke skusle dem bort på at elevene skal få være misforstått kreative. Jeg mener man er mer kreativ innenfor rammer, enn når alt er fritt, sier Reitan.

Tradisjonen er nå

Inuittenes klær mener Reitan er et eksempel på dette. Selv om klærne er karakteristiske og likhetene mellom dem slående, har alle syerskene sin egen særegne stil, og de lager aldri to like plagg. Med andre ord improviserer de innenfor tradisjonen de er en del av.

– Egentlig er det jo sånn kreativitet er. Tradisjon assosieres ofte med noe som er gammelt, men slik er det ikke nødvendigvis. Du lærer noe fra de som har vært før deg. Men du kopierer ikke, du utvikler det videre. Tradisjonen er nå, beskriver Reitan.

Inuittene syr først og fremst til sin egen familie. De har skiftet ut de gamle skinnklærne, som ble slitt, med klær av solid boblestoff med svært lang holdbarhet, en jakke blir gjerne 20 år. For å slippe å gå med den samme jakka alle disse 20 årene, og få lov til å være kreative, syr kvinnene nytt ytterstoff hvert år, som sys utenpå boblestoffet.

Janne har spesielt sett på skråbåndene som brukes som dekor, og lærte selv å sy slike da hun bodde i Alaska. De brukes også på inneklær, og kjolene kjennetegnes ved fargerike og blomstrete stoffer. Jo eldre kvinner, jo større blomster.

Inuittkvinnene bruker skråbånd for å lage de karakteristiske bordene de syr på blomstrede stoffer.

De dyktigste syerskene er de som greier å sy båndene tettest sammen. Det er også mulig å kjøpe ferdige bånd.

– Kontrast og matching er viktig, det var begreper alle brukte når de skulle beskrive klærne. De er fargerike, og det går mye i blått og grønt. Kjolene er trange nederst og med et lite kappeskjørt under en bord. De er utviklet fra misjonærenes kjoler fra 1800- og 1900-tallet, forteller Reitan.

Hvordan lære design?

Nå ønsker hun å bruke de brillene hun har skapt gjennom forskningen sin til å se på hvordan designlæring foregår i Norge. Prøve å finne ut hvilke metoder som er best for å lære design. Målet med avhandlingen har ikke vært å lære mest mulig om inuittenes folkedrakter, men å finne ut hva man kan lære av hvordan de blir skapt og hvordan de lærte å designe. Og kanskje knuse noen myter om at design er kreativ innovasjon i fri utfoldelse.

– Bare tenk på mote og design i dag. Mesteparten er tradisjon, det er minst innovasjon, avslutter Reitan, som nå jobber for HiOs forskningsprogram TDM (Teknologi, design og miljø).

[ Hege Fagerheim ]

Les mer

Kaktoviks hjemmeside

Leserkommentarer til artikkelen

Si din mening!