Ja til flere doktorgrader
INNLEDET: Joron Pihl fokuserte på begrunnelsene for at HiO bør få flere doktorgradsprogrammer.
– Profesjonskunnskap kjennetegnes ved at problemstillingene skapes i praksisfeltet. For å utvikle kunnskap som er relevant i arbeidet med disse problemstillingene er det naturlig med en interdisiplinær tilnærming.
– Vi trenger å utvikle begrepsapparater for denne egenartede, interdisiplinære kunnskapen som produseres i profesjonene og i institusjonene som utdanner til profesjonsutøvelse. Det behøves også kunnskapsutvikling innen vitenskapsteori og metode på grunnlag av profesjonenes interdisiplinære praksis. På samme måte må profesjonenes samfunnsmessige relevans problematiseres og begrepsfestes.
Det sa leder av doktorgradsutvalget ved HiO, professor Joron Pihl, i sin argumentasjon for økt satsing på doktorgrader ved HiO da hun innledet på et seminar om temaet denne uka.
Sikre rekruttering
– Nye doktorgrader vil også kunne gi et rekrutteringsgrunnlag til vitenskapelige stillinger ved HiO. Slik kan vi ta hånd om egen kunnskapsutvikling. Per i dag opplever vi en ”brain drain” ved at stipendiatene våre avlegger doktorgraden ved andre institusjoner, sa professor Jan-Erik Johansson fra Avd. LU.
Pihl trakk her også fram det store behovet for tilsatte med førstestillingskompetanse i årene som kommer. – Nasjonalt mangler det i følge NIFU STEP 660 PhD-stipendiater. Vi vil også oppleve stor avgang ved HiO i de nærmeste årene, og når vi sammenholder dette med kravet fra NOKUT om at 25 prosent av de vitenskapelig tilsatte må ha førstestillingskompetanse, da ser vi tydelig behovet for å styrke rekrutteringen, sa Pihl.
Professor Christer Brusling fra Senter for profesjonsstudier påpekte videre at det er viktig at HiO utvikler profesjonsforskning fordi vi ikke kan regne med at andre vil ta ansvar for at det blir gjort.
LIVLIG DISKUSJON: Professor Ragnar Audunson (med hevede hender) var en av mange som engasjerte seg i diskusjonen etter Joron Pihls innledning.
Må være forankret i profesjonene
Flere av møtedeltakerne understreket at man må være påpasselig slik at nye doktorgradsprogrammer er solid forankret i profesjonene. – HiOs styrke må være i tråd med tanken bak PUS der det er fokus på sammenhengen mellom kunnskap og handling, sa førsteamanuensis Dag Karterud fra Avd. SU.
Under denne opptattheten av profesjonsforankring kunne man ane en viss frykt for akademisering av forskningen, i betydning teoretisering som fjerner kunnskapsutviklingen fra praksisfeltet.
Den som gikk lengst i å uttrykke dette var høgskolelektor Sigurd Haga. – Ved for mye fokus på doktorgradene i og for seg er det en fare for at man vikler ut faget ovenfra. Spør heller først hva behovene er, la så doktorgradene springe ut av disse. Utgangspunktet bør være at de praktiske fagene er vesensforskjellige fra de mer teoretiske fagene, sa han.
Joron Pihl var i den forbindelse opptatt av å poengtere at teoribygging med rot i profesjonene vil bidra positivt ved å løfte fram profesjonene og kunnskapen som finnes i praksisfeltene.
Hvordan få det til?
Professor Andres Breidlid reiste spørsmålet om rekrutteringen til de nye doktorgradene som måtte komme. – Her tror jeg man må se på studiemiljøet. Holdningen blant studentene på bachelornivå er litt for mye at utdanningen er ”fast food” som skal gjøres kjapt unna, sa han, og fikk støtte for sitt syn fra Pihl. – Vi ser dette også ved at det er få HiO-studenter på HiOs egne masterutdanninger, sa Breidlid.
Pihl trakk også fram flere andre forutsetninger som hun mente må oppfylles for at arbeidet med nye doktorgrader skal lykkes. – Vi trenger strategiske og økonomiske prioriteringer sentralt rettet mot førstestillinger, stipendiatstillinger og sabbatsår for forskere. Det er behov for en restrukturering av HiO i retning av at vi blir en institusjon som naturlig tilbyr også master- og PhD-utdanninger. Her er det snakk om en identitetsendring, sa Pihl.
Pihl trakk også fram behovet for en klargjøring av ansvarsfordelingen mellom HiO sentralt og avdelingene.
Hvor står vi?
Andre halvdel av seminaret gikk med til en gjennomgang av status for utvikling av doktorgradsprogrammer. Avd. LU og Avd. EST har kommet lengst i dette arbeidet.
Ved Avd. LU er det nedsatt et utvalg for å utrede forutsetningene for utvikling av et nytt doktorgradsprogram. Utvalget skal utrede ulike strategiske hensyn, herunder forholdet til KLOK og andre avdelinger ved HiO. Det skal også utarbeide studieplan for programmet og forslag til søknad om akkreditering.
Ved Avd. EST er det nedsatt et utvalg for å utrede muligheter for et doktorgradsprogram innen formgivning, kunst og håndverk i samarbeid med andre institusjoner og eventuelt i samarbeid med andre avdelinger / sentra ved HiO.
For flere detaljer rundt arbeidet med doktorgrader på alle avdelinger på HiO, se vedlagt PowerPoint-presentasjon under, ”Avdelingenes arbeid med nye PhD-programmer”.
[Narve Strand]
Les mer
- Nye doktorgradsprogrammer ved HiO [PowerPoint]
- Avdelingenes arbeid med nye doktorgradsprogrammer [PowerPoint]
Leserkommentarer til artikkelen
Nye programmer betyr nye modeller
HIO finansieres i dag av studentproduksjon. Dette kan ikke virke for PhD/master programmer. Skal en institusjon ha råd til den nødvendige infrastrukturen må det hentes inn penger fra Forskningsprogrammer og/eller industri. Men vi kan ikke erstatte forskere med timelærere og beholde kontinuitet i undervisning -- så dette blir på bekostning av laveregradsstudenter (eller lærerne selv) med mindre man utvider den permanente staben og *satser* på slike intekter over lang tid. Dette blir en fundamental endring i finansieringsmodellen.
Vi oppfordres til å søke EU midler av HIO om dagen, men jeg ser ingen overordnet strategi eller tegn til at noen har tenkt på hvordan HIO skal kunne bruke slike midler innenfor kravene som EU stiller. Det er galskap å gå inn for eksternt styrte prosjekter som inviterer store tilleggskrav til ansattes tid uten å ha en plan for avlasting av disse oppgavene til andre, og uten å ofre undervisningskvaliteten til institusjonen.
I dag er de fleste institusjoner ute i verden enten prosjektfinansiert (hvor bachelor studenter anses som en byrde) *eller* undervisnings finansiert,
(hvor FoU/master/doktorgrad anses som en byrde) og modellene er ofte gjensidig utelukkende. Det å blande disse trenger litt grundig og "skilled" håndverk fra en admin side.
Jeg har fått refs tidligere fra ledelsen for å våge å kommentere at vi skal være forsiktig med å gå inn for EU prosjekter. Men, som en person som ikke har lyst til å ta personlig selvmord pga tapt fritid eller liv utenom HIO, så ønsker jeg å se tydelig at mine sjefer har tenkt grundig gjennom dette med ressursproblematikken. I dag ser jeg en kamp mellom ambisiøse og skeptiske eller konservative individer. Alle må være samkjørt for å få dette til å gå opp.
Ja, dette lar seg gjøre ved å vokse staben på strategisk vis.-- og jeg vil ha nye utfordringer hvis jeg skal jobbe her i fremtiden. Men det er på tide å snakke om planen for å finansiere dette rasjonelt og uten å satse på at alle jobber ubetalt overtid.
Hva med realiteten?
Jeg takker for et interessant seminar og for mange engasjerte innlegg. Men hva med realiteten?
Realitet 1: HiO har en stor kompetanse på profesjonsstudier.
Realitet 2: HiO satser på forskning og rekrutterer mange stipendiater. Hvor kommer disse stipendiatene fra?
Realitet 3: Få uteksaminerte masterstudenter fra HiO resulterer i at stipendiatene komme eksternt fra, nemlig fra universitetene (de som er "akademiserte"). Disse har ikke automatisk en "profesjonsidentitet" selv om de søker seg til HiO.
Realitet 4: Det eneste PhD-programmet ved HiO har kun 13 prosjekter totalt. Det betyr at de fleste stipendiater har opptak på et doktorgradsprogram ved andre institusjoner (les: universiteter). Dette styrker ikke en "profesjonsidentitet" og det tyder på at mange ikke finner dette relevant.
Hvis hensikten med å opprette flere doktorgradsprogram på HiO skal være styrking av profesjonene, mener jeg at man må ta mye større hensyn til realiteten. Slik jeg ser situasjonen, finnes det to muligheter.
Enten: opprette doktorgradsprogram som ivaretar alle stipendiatene. HiO er f.eks. den største lærerutdanningsinstitusjonen i Norge. Det burde fordre at vi har et PhD-program i pedagogikk. Kanskje er tanken at dette skal ivaretas av det tverrdisiplinære programmet i profesjonsstudier, men med pedagogisk bakgrunn fant ikke jeg dette programmet i særlig grad relevant for meg. Jeg er tydeligvis fikke den eneste når så få av HiOs stipendiater deltar i programmet. De aller fleste jeg kjenner har opptak på universiteter.
Eller: en mye tyngre og tydeligere satsing på masterprogrammene. Hvis vi ikke "produserer" særlig med studenter gjennom våre egne masterprogram, hvordan skal vi da kunne forvente behov for flere profesjonsrettede PhD-program? HiO må "snu skuta" og sørge for en dramatisk økning i interne søkere til masterne. Det må bli vanlig å ta master ved HiO! Det vil gi våre studenter et stort fortinn i arbeidsmarkedet, men vi vil også kunne oppleve en økning av søkere med "profesjonsidentitet" til stipendiatstillinger ved HiO.
Kanskje er ikke dette enten/eller, men både/og. Det vil komme flere med universitetsbakgrunn til HiO fordi universitetene har kommet mye lenger i å normalisere mastergrad. Dette bør vi også gjøre! Vi må altså jobbe på flere fronter samtidig. Ved en samlet innsats og mange innfallsvinkler kan vi få til en styrking av HiOs profesjonsprofil.
Nær og fjern / observasjon og deltakelse
Jeg tror Heidi Biseth har helt rett i at det er utviklingen av mastergrader som gir en nøkkel til å komme videre i arbeidet med å gi innhold til begrepet "profesjonsnærhet" på de høyere utdanningsnivåene. Den andre nøkkelen tror jeg gjelder *innrettingen* på arbeidet på disse nivåene som bachelor, master og Ph.d./1.lektor.
Her kan det kanskje være nyttig å forholde seg til de to dimensjonene fjern/nær og tilskuer/deltaker.
I alle kvadranter kan en være "profesjonsorientert" i den forstand at en er opptatt av profesjon, profesjonsutøvelse og "de profesjonelle" uten at det å si slikt - i seg selv - klargjør så mye.
En kan altså være en "profesjonsorientert fjern tilskuer" ved f.eks. å kjøre statistiske korrelasjoner på utsagn som profesjonsutøvere og studenter har kommet med og så tolke dette. NB: Jeg feller med dette ingen etisk eller pragmatisk dom - slike undersøkelser kan være nyttige og gode!
En kan være "nær tilskuer" ved å¨*observere* profejonsutøvelse i felten. En kan også være "fjern deltaker" når en "utøver" profesjon på et byråkratisk ledernivå. Likeledes er en "nær deltaker" når en står "midt i det" og forholder seg (både teoretisk og praktisk!) til profesjonsutøvelsens løpende problemer og utfordringer.
De som studerer på profesjonsorientert masternivå bør i noe ulik grad forholde seg til alle kvadrantene. Det bør spesielt *ikke* bli slik at "nær deltakelse" forsvinner ut med badevannet - og spesielt ikke fordi mastergraden må ordne det slik for å tilfredsstille "doktorskolens" behov for interne rekrutter.
På seminaret ble det her lagt stor vekt på det gode og nyttige i at profesjonens kunnskapsgrunnlag blir (akademisk) kodifisert. Jeg tror det kan gi viktige gevinster. Men dette er ikke like rosenrødt som jeg synes noen gir uttrykk for!
Det er et *hovedtrekk* i dagens kapitalistiske kunnskapsøkonomi at den forhandlingsfordel som arbeidstakere har i kraft av sin detaljerte og kontekstualiserte kunnskap skal "trekkes ut og destilleres". Dette er - på det symbolske området - en parallell til Taylorismens nitidge tidsstudier av arbeidernes fysiske bevegelser for å kunne "bryte dem opp" og inneføre samlebåndsteknologi. Konsekvensen av denne adskillelsen av profesjonskunnskap fra profesjonsutøvelse inngår i et stort samfunnsmessig "prosjekt" for en deling av arbeidsstokken i en relativt voksende gruppe der det stilles færre krav til fagkunnskap (som jo finnes "på boks") samt en (relativt sett) mindre gruppe som får langt bedre vilkår for å besitte mer "avansert" (dvs. akademisk kodet)l profesjonsrelevant kunnskap samt administrativ evne.
I sum øker det profesjonelle kunnskapsgrunnlaget, men det skjer altså en indre restrukturering. Kanskje kunne dette være et relevant forskningstema for vårt senter for profesjonsstudier?
Slik kan masteret i flerkulturell og internasjonal utdanning bli enda bedre
Disse forslag er basert på observasjoner og erfaringer jeg har gjort meg mens jeg sitter på datarommet til dette studiet.
1. Datahjelp i umiddelbar nærhet. Mye frustrasjon i blant studentene fordi slik hjelp ikke er tilgjengelig. Dataansvarlig har ettersyn for mange pc.
2. Datahjelp bør være en person som er godt kjent med de programmene studentene ved masteret bruker.
3. Mer samarbeid mellom barnehagepedagogikk og flerkulturell og internasjonalutdanninsmasteret. I dag har barnehageped.studenter ikke tilgang til CF på masterstudiet i flerkulturell og internasjonal utdanning og vice versa. Mer komunikasjon på tvers rundt felles tema vil være gunstig rent faglig og sosialt.
4. Pensum og tema fra den internasjonale delen må bli mer tilgjengelige for studenter som studerer den norske delen. I en internasjonal hverdag må perspektivene være mer internasjonale.
5. Kollokviegrupper ledet av masterstudenter eller andre med mye kunnskap og kompetanse i pensum kan samle studentene og øke læringsutbyttet. I dag er det opp til den enkelte å lage kollokviegrupper. Ikke alle gruppene fungerer. Skal studenter praktisere mer norsk og utvikle det akademiske språket er det bedre om flere grupper med fokus på fag ledes. Slik har alle anledning til å delta/sikres deltakelse. Egne kollokviegrupper er også en fordel, men det er mer tilfeldig om disse fungerer/fåes i gang.
6. Det må være mer mulighet for å lære av feil. Flere innleveringer med kommentarer underveis på classfronter første året vil få opp den faglige selvtillitten som trenges for å bli ferdig på normert tid.
7. Hente inspirasjon fra professorer i barnehagepedagogikk. Jeg hører stadig positive kommentarer om hvordan Jeannette R. Jones får det beste frem i sine studenter. Kan hun holde kurs for andre om hvordan hun får studentene til å lære så mye, gløde slik for sitt arbeid?
8. Masterstudiet må tildig signalisere at det er mulig å gå videre på doktorgradsnivå. Slik vil man unngå "hjerneflukt" til andre institusjoner som synliggjør forskning.
9. Gi også rom for friforskning i tillegg til de profesjonsrettede/ uti fra behov.
Barnehagepedagogikk
Tror det er mye å hente fra barnehagepedagogikk. Overgangen fra barnehage til HIO er hårfin, her er det mye å hente.