Minoritetsstudenter til eksponerte yrker
Av Trine-Lise Island
Det er fra samfunnets side et uttalt ønske at flere med minoritetsbakgrunn tar høyere utdanning som gir kompetanse for yrker med stor kontaktflate utad [i] , både pga den signaleffekt dette kan antas å ha overfor andre unge med minoritetsbakgrunn, men også det endringspotensiale dette kan tenkes å ha overfor majoriteten.
Her fokuseres det på lærer- og journalistyrket. Yrkene har begge potensiell signaleffekt overfor andre mennesker. De representerer også, på ulik måte, synlighet eller eksponering. Minoritetsungdom søker seg i svært liten grad til disse utdanningene. Ulike undersøkelser samt tall fra utdanningsinstitusjoner, viser at minoritetsstudenter i stor grad velger tekniske og medisinske yrkesretninger, mens det er en tendens til at majoritetsungdom i større grad aspirerer mot yrker som gir mulighet for eksponering i det offentlige [ii] .
Eksponering som risiko eller selvrealisering
Bakgrunnen for denne artikkelen er en empirisk undersøkelse basert på intervjuer med til sammen 17 informanter, fordelt på åtte lærerstudenter og ni journaliststudenter med minoritetsbakgrunn. Informantene studerer ved ulike utdanningssteder rundt i Norge. Studien søker svar på hvem som velger utdanning til yrker med høy ’eksponeringsfaktor’, dvs. yrker med høy grad av synlighet for eksempel i det offentlige rom.
Utdanningsvalg analyseres tradisjonelt med bakgrunn i reproduksjonsteorier, f.eks. teorier om kulturell kapital og sosioøkonomisk bakgrunn. Flere studier viser at studenter med minoritetsbakgrunn klarer seg bedre og velger annerledes enn det man skulle forvente ut fra disse teoriene. Minoritetsbefolkningen i Norge har relativt sett dårligere økonomi og befinner seg oftere utenfor arbeidsmarkedet sammenliknet med majoritetsbefolkningen. At etterkommerne likevel ofte har høyere yrkesaspirasjoner enn majoriteten, forklares med at de har et ekstra driv henimot å skaffe seg høyere udanning [iii] eller at de innehar sosial kapital i form av tette familienettverk og sterkt samhold [iv] .
I studien er eksponering et sentralt begrep. Journalist- og læreryrket kan på hver sin måte sies å innebære høy grad av eksponering. I studien forstås eksponering på to måter. På den ene siden som noe ønskverdig, som et ønske om å bli sett eller kjent, og som kan relateres til teorier om senmodernitet og iscenesettelse av seg selv [v] . På den andre siden kan eksponering forstås i betydningen utsatthet, og dermed innebære risiko. Fokus på denne siste dimensjonen belyses hovedsaklig i spørsmålet om fremtidige utfordringer og knyttes til Goffmanns [vi] teorier om stigma og hans begreper ’front-’ og ’backstage’.
Innvandrerdiskursen legger føringer på hvordan minoriteten defineres og oppleves av majoriteten. Når beskrivelsene av minoritetene hovedsakelig preges av mangel- og problemfokusering, kan det påvirke majoritetens oppfatning av dem i negativ retning. Å inneha en stigmatisert identitet og samtidig være i en utsatt posisjon kan tenkes å by på utfordringer og stor slitasje, spesielt i samhandlingssammenhenger med majoriteten der muligheten til å gå backstage er liten.
Studentenes verdiorientering
Informantene legger mest vekt på egne interesser
Undersøkelsen viser at informantene ved valg av yrke i stor grad fokuserer på egne interesser, samt yrkenes egenverdi, noe som i Ingleharts [vii] terminologi omtales som postmaterialistiske verdier. Ingen har økonomi eller trygghet som førsteprioritet. Informantene er indremotiverte, det er yrket i seg selv som motiverer. De gir i tillegg uttrykk for et sterkt samfunnsengasjement. Lærerstudentene trekker fram ønsket om å hjelpe enkeltelever, og journaliststudentene er opptatt av hva de kan gjøre for enkeltmennesket ved å la stemmer som vanligvis ikke blir hørt slippe til. Informantenes verdiorientering kan se ut til å balansere mellom selvrealisering (individualisme) og samfunnsengasjement (kollektivisme).
Studentenes vurdering av fordelene med minoritetsbakgrunn
Å være rollemodell innebærer å være modell for imitasjon og identifikasjon, og dermed bane vei for andre unge med minoritetsbakgrunn. Det at personer med minoritetsbakgrunn befinner seg i viktige posisjoner i yrkeslandskapet når fram til mange. Det signaliserer muligheter og at minoritetsungdom kan velge andre alternativer enn de tradisjonelle. Informantene er enige om betydningen av at personer med minoritetsbakgrunn fungerer som forbilder, men er usikre på hvor komfortable de selv vil være i denne rollen.
Lærerstudenter som rollemodeller
Jevnt over er lærerstudentene mer samstemte i sine refleksjoner rundt spørsmålet om å fremstå som rollemodell for andre. Alle mener det er viktig for barn og unge å ha forbilder, og alle gir også uttrykk for at de ser seg selv i denne rollen. At lærerstudentene virker mer samstemte kan skyldes at det er lettere å forestille seg at man blir modell for små barn man har daglig og tett kontakt med. Læreryrket kjennetegnes ved ansikt-til-ansikt relasjoner. Flere av informantene gir uttrykk for at barna er veldig interesserte i og nysgjerrige på dem. Informantene tror at elevene føler at de kan identifisere seg med dem.
Journaliststudenter som rollemodeller
Journaliststudentene reflekterer noe ulikt rundt dette spørsmålet. Selv om de er enige om betydningen av synlige rollemodeller med minoritetsbakgrunn i media, uttrykker de mer ambivalens i forhold til selv å skulle være en slik person. For journaliststudentene fremstår det å skulle være rollemodell antageligvis som en mer abstrakt tanke. Journaliststudentene trekker, i likhet med lærerne, fram at de med sin minoritetsbakgrunn kan innby til tillit. Mange tror at intervjuobjekter og potensielle kilder (med minoritetsbakgrunn) vil ha mye lettere for å henvende seg til, eller åpne seg for dem, enn ovenfor en 'norsk' journalist. Det framstår som mer risikofylt for minoritetene å snakke med ’nordmenn’. Sammen med likesinnede føler de seg backstage og kan slappe av uten frykt for å bli feilsitert og ytterligere stigmatisert.
En av informantene tror at man, ved å se annerledes ut, gir signaler om at man forstår, folk tror at hun forstår i kraft av sin annerledeshet. En annen sier at intervjuobjektene ofte føler at de er 'på nett' med henne, og at de tror de forstår hverandre mer enn de kanskje gjør. Likevel er tanken på å være et forbilde ikke noe informantene nødvendigvis er helt komfortable med. Journalistyrket er ikke så relasjonsnært som læreryrket, og informantene føler at det er unaturlig å tenke at man er noens rollemodell. En av informantene sier hun synes det føles litt pretensiøst å tenke på at hun skulle være modell for andre.
Synlige aktører i normaliserte kontekster
Informantene utrykker at de ved å være synlige i de yrkene de har valgt kan bidra til å demme opp for, eller forandre de stereotype bildene folk har av 'innvandrere'. Slik jeg oppfatter informantene kan dette gjøres på to måter. Den ene måten går rett og slett ut på å utøve sitt yrke, vise at man får til ting, at man duger til noe, at man er dyktig og kompetent.
Minoritetene må få slippe til i andre roller enn som minoriteter. Det at minoritetene slipper til i media kun når temaet er 'innvandrerrelatert', bidrar til å befeste stereotype oppfatninger av folk med minoritetsbakgrunn. Informantene ønsker seg debattprogrammer hvor det deltar folk med minoritetsbakgrunn som har kunnskap om ”tunnelbygging, EU eller bompenger”, hvor minoritetene kan være synlige, men opptre enten som eksperter på sitt fag, eller som vanlige samfunnsmedlemmer på lik linje med majoriteten.
Lærerstudentene mener at også de kan bidra til å endre de stereotype bildene som ofte presenteres av minoritetene. Ved å være tilstede i klasserommet som synlige og kompetente lærere, gir de viktige signaler også til majoritetselevene. Lærerstudentene fremhever at majoritetselevene har godt av å se at ikke alle lærerne er etnisk norske. At majoritetselevene får positive erfaringer både med minoritetselever og med lærere som har minoritetsbakgrunn kan bidra til å forhindre stereotype oppfatninger.
Aktive opponenter og påvirkere
I tillegg til å skape endring gjennom å synliggjøre sin kompetanse eller ’normalitet’, kan informantene forandre gjennom aktivt å påvirke majoritetens virkelighetsoppfatning.
Journaliststudentene
Journaliststudentene er mest opptatt av dette og de fleste mener de har noe viktig å tilføre mediebildet. De mener pressen formidler et ensidig og stereotypt bilde av minoritetene. Flere gir uttrykk for at ”sannhet ikke er noe som finnes der ute, sannhet er noe som velges”.
Dagens innvandrerdiskurs kan sies å bygge på en mengde selvfølgeliggjorte sannheter som sjelden tematiseres i offentligheten. Ved å velge andre begreper, kilder og vinklinger, kan informantene bidra til å nyansere og forandre bildene som skapes og dermed påvirke folks (majoritetens) holdninger.
De mener selv de har en annen forståelse for mye av tematikken som knyttes til minoritetsfeltet sammenliknet med etnisk norske journalister. Fra sitt ståsted og med sin bakgrunn har de en dypere forståelse for fenomener og sammenhenger og er dermed bedre rustet til å se samfunnsforhold fra flere sider.
Lærerstudentene
Lærerstudentene er først og fremst opptatt av å skape endring hos majoriteten ved å vise at personer med minoritetsbakgrunn er like kompetente og dyktige som andre. Utover det gir de i liten grad uttrykk for å være opptatt av å forandre diskursen om innvandrere, slik journalistinformantene gjør. De problematiserer i liten grad begreper som ’sannhet’, ’kunnskap’, ’virkelighet’ etc. og snakker lite om å se sammenhenger fra ulike vinkler.
Det at lærerstudentene virker mindre samfunns- og institusjonskritiske enn journaliststudentene kan reflektere hvordan de to utdanningene tiltrekker seg ulike personligheter. Yrkene har formidling som fellesnevner, noe som fordrer en viss grad av objektivitet. Men journalistikken blir av mange omtalt som den fjerde statsmakt. Den skal ikke bare formidle og gjenfortelle, men også avdekke og avsløre, og har dermed en politisk slagside. Utdanningen kan derfor trekke til seg personer som i utgangspunktet har en mer kritisk eller opposisjonell agenda.
Studentenes tanker om utfordringer i forhold til eksponering og synlighet
Med utgangspunkt i begrepene ’front-’ og ’backstage’ vurderes lærer- og journalistyrket å være utsatt for høy grad av eksponering. Yrkene er utadvendte og medfører møter med forskjellige mennesker på ulike arenaer. Spesielt preges læreryrket av ansikt-til-ansikt relasjoner.
Det å være frontstage innebærer å være på vakt, å opptre slik det forventes, å ta seg i akt. I lys av Goffmans begrep om stigma, kan det å representere ’annerledeshet’ innebære usikkerhet i ulike situasjoner. Møter med majoriteten, det være seg i redaksjonsmøter, ute i felten eller inne i et klasserom, kan innebære risiko og ukalkulerbarhet avhengig av majoritetspersonens holdninger eller fordommer.
Annerledeshet er normalt
Undersøkelsen viser at eksponering er noe informantene verken ser ut til å ønske eller frykte. Informantene vet at de med stor sannsynlighet kan stå ovenfor ulike utfordringer knyttet til stigmatisering og fordommer i møtet med majoriteten, men dette utgjør ingen stor bekymring for dem. De har erfaring med annerledesgjøring, men er i svært liten grad redde for å oppleve rasisme og fordommer når de om litt skal over i en arbeidssituasjon. Det å være eksponert oppleves ikke som noe problem, og er noe kun et fåtall har reflektert over på forhånd. De ser det ikke som usannsynlig at de vil møte på fordommer, men sier de har lært seg å leve med nordmenns holdninger.
Noen av informantene snakker om annerledesgjøring fra utdanningsinstitusjonens side. Det er særlig de muslimske studentene som forteller om dette. Informantene opplever at det forventes at de (”muslimene”) som gruppe for det første mener det samme og for det andre at de mener noe helt annet enn det de etnisk norske studentene gjør, noe som til en viss grad oppleves som stigmatiserende.
Fordommer er en utfordring
Lærerstudentene ser ingen problemer knyttet til å være eksponert i en klasseromssituasjon. Å opptre frontstage utgjør ingen bekymring. De tror ikke de vil oppleve noe særlig negativt fra elevene. De fleste har allerede positive opplevelser fra praksisperioder eller fra vikariater. Elevers eventuelle fordommer tror informantene vil forsvinne av seg selv når de får vist seg som gode og kompetente lærere.
Mange gir uttrykk for at fordommer stort sett skyldes uvitenhet. Strategien blir å ”bare takle det… ta det som en utfordring”. De kan overse det, eller de kan forsøke å forandre på det ved å bli kjent med elevene, la elevene bli kjent med dem, lytte etc. Valg av strategi blir kontekstavhengig. Dersom elever har rasistiske holdninger, tror lærerne elev- og foreldresamtaler kan løse dette.
Lærerstudentene har en optimistisk og positiv innstilling til sitt fremtidige yrkesliv. Den største, mulige utfordringen når det gjelder ’annerledeshet’ knytter informantene opp mot sitt forhold til elevenes foreldre. Dersom foreldrene uttrykker skepsis overfor lærerens evner og kompetanse, eller oppfattes å ha negative holdninger i forhold til dennes etniske bakgrunn, vil det med stor sannsynlighet kunne vanskeliggjøre kommunikasjonen mellom dem. Informantene tror foreldrenes skepsis kan knyttes til hvorvidt de som lærere behersker yrket, og om de har maktet å tilegne seg det faglige innholdet fra utdanningen. Denne skepsisen kan også bunne i en slags frykt for at de skal forkynne eller dytte på barna en religiøs tro.
Muslimske studenter
Særlig de muslimske studentene mener de kan stå overfor slike utfordringer, fordi de tror foreldrene kan være påvirket av de bildene de har fått av muslimer gjennom media. Imidlertid gir ingen av informantene uttrykk for noen frykt eller redsel i forhold til denne tematikken. På spørsmål om utfordringer i læreryrket gir de fleste informantene uttrykk for at de som lærere står overfor store utfordringer uavhengig av sin etniske bakgrunn. Dette er utfordringer som kan knyttes til uro, disiplinære problemer, barn med lære- og atferdsvansker etc. og er dermed noe alle lærere vil stå ovenfor.
Frykten for å bli ’innvandrerjournalist’
Selv om journaliststudentene ikke tror de står overfor noen spesielle utfordringer når de skal ut å jobbe i ’felten’ opplever nesten alle til en viss grad sin bakgrunn som en mulig hemsko i selve ansettelsesprosessen. Informantene selv oppfatter sin minoritetsbakgrunn som en ressurs, og mener pressen har signalisert en interesse for å ansette flere med minoritetsbakgrunn. Det kan tyde på at mine informanter lett vil få seg jobb etter endt utdanning. Det store spørsmålet blir dermed om de ansettes ”fordi de er gode eller fordi de er minoriteter”. Informantene ønsker ikke å bli ansatt utelukkende pga sin bakgrunn. Selv om de oppfatter flerkulturell kompetanse som viktig, gir de uttrykk for at ”det alene blir litt tynt”.
Spesielt er frykten for å bli en ’innvandrerjournalist’ utbredt. Det vil være stigmatiserende å bare måtte skrive om ’innvandrersaker’. Informantene sier de godt kan skrive om slike saker, men ikke utelukkende slikt. De har så mange andre interesser og ønsker, og så mye kunnskap om andre temaer. Dersom minoritetsjournalistene kun får skrive om ’innvandrersaker’, vil det forsterke og sementere bildet av innvandrerne som begrensede og kun opptatt av innvandrersaker.
Endringsagenter mot fordommer i redaksjonene?
I tillegg til ’frykten’ for å bli en innvandrerjournalist, trekker enkelte også fram mulige utfordringer i forbindelse med å skulle opponere mot begrepsbruk innad i redaksjonene. For informantene vil det i konfliktsituasjoner kunne bli et spørsmål om de skal orke/ tørre å opponere mot de mektige, mot det selvfølgelige og dermed risikere å plassere seg selv i en utsatt posisjon (som ’den kritiske innvandreren’ som alltid skal forstyrre og sette spørsmålstegn ved det de øvrige tar for gitt).
En av informantene sier hun har stor respekt for de som orker å fronte disse temaene: ”All ære til dem”. Hun selv orker det ikke. Hun synes det er slitsomt å stadig måtte konfrontere folks fordommer. Kun noen få av informantene ga uttrykk for slike tanker, men de hadde til gjengjeld mest praktisk erfaring. Bevisstheten om et slikt dilemma kan være noe som først framtrer for informantene når de går ut i arbeidslivet, og beskriver kanskje situasjonen for noen av journalistene som nå befinner seg der.
Flere av informantene gir likevel uttrykk for at de er lei av medias ensidige negative fokusering på innvandrere. Spesielt gir informantene med muslimsk tilhørighet uttrykk for at medias måte å fremstille muslimer på oppfattes som stigmatiserende og unyansert. Mange av informantene oppgir det negative fokuset som den viktigste årsaken til at minoriteter flest holder seg langt unna media, samtidig med at de oppgir dette som en viktig grunn til at de selv valgte yrket. Det sier en del om journaliststudentenes pågangsmot.
Eksponeringsfrykt forklarer ikke bortvalg
Ulike rapporter har pekt på journalistyrkets utadvendthet som en mulig årsak til at personer med minoritetsbakgrunn unngår yrket [viii] . Informantene tror ikke dette har så mye å si. De tror verken minoritetene er redde for å eksponere seg, eller at de ikke har noe ønske om det. Da er det flere som peker på at pressens behandling av minoritetene gjør at det virker uattraktivt å jobbe der. En av informantene tror mange vil tenke at media ikke er deres arena.
Som nevnt uttrykker enkelte at det kan være en prøvelse å jobbe i en 'hvit' redaksjon hvor de ansatte har et ureflektert forhold til begrepsbruk. Det fremstår som slitsomt å hele tiden måtte ta stilling til om man vil fronte eller ignorere måter ting blir sagt på. En peker på at få rollemodeller i media kan få yrket til å framstå som utrygt. Ingen knytter utfordringer i forhold til synlighet i offentligheten til forklaring på minoritetenes bortvalg av journalistikk.
Lærerstudentene gir liknende svar. Læreryrkets utsatthet kan kanskje skremme enkelte fra å velge det, men informantene tror det er andre grunner til at så få med minoritetsbakgrunn vurderer læreryrket som alternativ. De fleste knytter det først og fremst til valg av status- og prestisjeyrker og foreldrenes forventninger og ’pushing’.
Bakgrunnsfaktorer og yrkesvalg
Det er vanskelig å peke på noe som forklarer informantenes valg av utdanning ut fra kunnskap om deres bakgrunn, oppvekst og kapitaltilgang. Informantene har svært ulik bakgrunn, også innen samme ’studentgruppe’. Det informantene har til felles er at de alle har blitt sterkt oppmuntret til å ta høyere utdanning. Mange undersøkelser viser at innvandrerforeldre gjennomgående har store ambisjoner på sine barns vegne. De forventer høye prestasjoner, at barna tar høy utdanning og at de får et prestisjefylt yrke. Informantene påvirkes av foreldrenes utdanningsorientering i den betydning at de internaliserer betydningen av å ta høy utdanning.
I følge Ogbus [ix] teorier om kulturelle modeller vil det han kaller ’frivillige’ minoriteter tilskrive eventuell ekskludering på arbeidsmarkedet med sin ’utenlandskhet’ og dermed oppfatte hindringer som midlertidige. De vil derfor ha en sterk tro på at deres barn vil ha muligheter de selv ikke hadde, og som en følge av det oppmuntre barna sterkt til å satse på utdanning. Informantene underbygger denne oppfatningen.
Deres foreldre er sterke pådrivere og ønsker at barna skal gripe den muligheten de har. Det at barna blir ’dyttet bakfra’ [x] vil likevel ikke si det samme som at de ikke selv tar sine egne avgjørelser. Informantene er i høyeste grad selv ansvarlige for sine yrkesvalg. Mange har også møtt forsiktig motstand eller skepsis i begynnelsen, men sier at foreldrene aksepterer deres valg. De har sine foreldres ’godkjenning’, men sier de ville valgt yrket uansett, noe som vitner om sterk grad av selvstendighet.
For de fleste virker det også ganske utenkelig at foreldrene skulle ha nevneverdig mye å si i forhold til et så personlig og viktig valg. Empiriske studier viser at mange studenter med minoritetsbakgrunn opplever sterkt press fra foreldrene til å velge høystatusyrker som lege og ingeniør. Mange av informantene kjente også til tilfeller hvor venner av dem tar utdannelser de ikke selv har valgt. Informantene fremstår dermed som svært ’fristilte’ i og med at de velger selv og at de velger ut fra interesser.
Positive funn med tanke på rekruttering
Fordi frykt for eksponering og synlighet ville være vanskelig å endre kan det leses som et positivt funn at ingen av informantene anser dette som en årsak til at minoritetsstudenter unngår slike typer yrker. Men for å få et fullgodt svar på om eksponeringsfrykt kan utgjøre en variabel, måtte man imidlertid ha intervjuet studenter som har valgt andre yrkesretninger. Spørsmålet kan danne grunnlag for videre forskning, og vil være av samfunnsmessig betydning, fordi det er av stor interesse å få minoriteter inn i skole og media. En konklusjon er i hvert fall at journalist- og lærerstudentene framstår som både selvsikre og fryktløse når de om litt trer inn i yrkeslivet.
Artikkelen er basert på Trine-Lise Islands hovedoppgave i pedagogikk: ”Fryktløse forbilder. Minoritetsstudenter på vei inn i eksponerte yrker”, innlevert ved Det utdanningsvitenskapelige fakultet, UiO, våren 2007.
Hovedoppgaven kan bestilles i papirversjon fra forfatteren:
trine@hexdump.net
eller lånes gjennom et bibliotek. Den finnes også i pdf-versjon.
[i] Om innvandring og det flerkulturelle Norge. St.meld. nr. 17.
[ii] Sletten, Mira A. (2001): Det skal ikke stå på viljen – utdanningsplaner og yrkesønsker blant Osloungdom med innvandrerbakgrunn. NOVA rapport 8/01.
[iii] Lauglo, Jon (1996): Motbakke, men mer driv? Innvandrerungdom i norsk skole. NOVA Rapport 6/96.
[iv] Coleman, J.S. (1988): “Social Capital in the Creation of Human Capital”. I: American Journal of Sociology, 94: 95-120. & Lauglo, Jon (2001): “Social Capital Trumping Class and Cultural Capital? Engagement With school among immigrant youth”. I: Social Capital: Critical perspectives.
[v] Giddens, Anthony (1991): Modernity and self-identity. Self and Society in The Late Modern Age. Stanford: StanfordUniversity Press.
[vi] Goffman, Erwin (1959): The presentation of Self in Everyday Life.Penguin Books &
Goffman, Erwin (1990): Stigma. Notes on the Management of Spoiled Identity. Penguin Books
[vii] Inglehart, R. (1990): Culture shift in advanced industrial society. Princeton, N.J.: Princeton University Press.
[viii] Smistrup, Trine (2003): Forhindringer og muligheder for at trække unge med minoritetsbaggrund ind i nyhedsmedierne. Journalistik i flere farver. Projektrapport nordisk Journalistcenter. http://www.njc.dk/fil/flerefarver1.pdf [Lesedato12.5.2006]
[ix] Ogbu, John U. (1991): “Immigrant and involuntary Minorities in Comparative Perspective”. I: Gibson, Margaret og Ogbu, John U. Minority Status and Schooling A Comparative Study of Immigrants and Involuntary Minorities.Garland Publishing
[x] (Gambetta 1987) Gambetta, Diego (1987): Were they pushed or did they Jump? Individual Decision Mechanism in Education.CambridgeUniversity Press.