• Om HiO
• Aktuelt
• HiO-nytt
• HiO-kalenderen
• Ledige stillinger
• Debatt
• Markedsplassen
• HiO-nettbokhandel
• For studenter
• For tilsatte
• Forskning og utvi...

Av FINN SJUE

Førstelektor ved Journalistutdanningen, Høgskolen i Oslo

DEN TYSKE FILOSOFEN Friedrich Nietzsche sa en gang at i kampen mot monstre er det viktig å ikke bli et monster selv. Nietzsche ble neppe kjent primært for å være en ”myk” mann. Derfor er det interessant at nettopp han på denne måten advarte mot konsekvensene av kynismen satt i system.

Og det er nettopp denne gamle filosofien om at hensikten helliger midlet som nok en gang dukker opp her til lands. Nå samler Politiets sikkerhetstjeneste (Pst) inn lister med navn på hundrevis av utenlandske studenter i Norge. Universitetet i Bergen har allerede levert ut 500 navn. Studenter fra stater som ikke deltar i arbeidet for å hindre at masseødeleggelsesvåpen (ABC-våpen) blir spredd, er i søkelyset. I moderne språkdrakt dreier dette seg om såkalte ”røverstater”, men slett ikke bare. Her befinner nok store stater i Asia seg - for eksempel India. Hensikten er i følge Pst å hindre at norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner, uten å vite det, fostrer opp nye spisskompetente eksperter a la Saddam Husseins ”Mrs. Anthrax” og ”Dr. Germ”. Doktorgrader og hovedfagsoppgaver i mikrobiologi og genetikk kan jo brukes til så mangt.

I om lag fire år har Pst arbeidet med Operasjon Prevent for å hindre at norsk kompetanse, teknologi og produkter skal bli spredd og bidra til at masseødeleggingsvåpen utvikles.

Og selvsagt dreier seg ikke bare om studenter, noe også Pst bekreftet i Dagbladet i går. Det dreier seg også om utlendinger både i bedrifter og offentlige etater i tillegg til forsknings- og utdanningsinstitusjonene. Når det gjelder universiteter og høyskoler er det rimelig å tro at Pst ikke bare er ute etter navn på studenter, men også utenlandske stipendiater, gjesteprofessorer og annet personell. At dette handler om langt flere enn studenter, forsterker sakens alvor.

HELT FRA SAKEN kom fram i dagslyset i forrige uke, har talsmenn for Politiets sikkerhetstjeneste opptrådt med lett forurettet, såret og irritert når de har møtt kritikk. Så la det da i saklighetens navn være sagt:

• Å hindre spredning av alt som kan bidra til å utvikle ABC-våpen, er viktig.
• Det er ingen grunn til å dyrke den norske naiviteten i slike spørsmål.
• Det finnes, uansett hudfarge, potensielle banditter og profitører i enhver leir.
• Det er dessuten ikke Pst som er hovedaktøren i denne saken, men oppdragsgiverne; Justisdepartementet og regjeringa.
• Å samle inn navn slik Pst nå gjør er ikke ulovlig. For Sikkerhetsloven av 2002 gir svært vide fullmakter til Nasjonal Sikkerhetsmyndighet og Pst.
• Og det er nødvendig og riktig å drive forebyggende arbeid.

Så langt, så bra. Men hovedproblemet med metoden som Pst bruker, er etter min mening at den har en altfor høy pris. Vi må spørre: Hva slags metoder er det - samfunnsmessig, menneskelig og etisk - forsvarlig å bruke? Skal myndigheter og spesialpoliti kunne bruke hvilken som helst metode bare de tror den er effektiv, eller fordi de nå en gang må begynne et sted?

DEN MÅTEN SOM Pst griper det hele an på, har svært negative konsekvenser:

• Den bidrar til å stigmatisere, sette stempel i panna, på store grupper. Det er ingen tvil om at dette dreier seg om studenter, forskere og andre fra Sør, de med noe mørkere hud enn den etnisk norske. Skal denne påstanden legges død, må Pst få kortstokken vekk fra brystet og vise noen kort som viser at jeg tar feil.
• Den bidrar til kollektiv mistenkeliggjøring av store grupper.
• Både stempling og mistenkeliggjøring skjer uansett hvilken intensjoner Pst måtte ha. For slik er ryktenes og stereotypienes psykologi og logikk.
• Den bidrar til en ny og kraftig omdreining i retning av Kontrollsamfunnet. Som alltid rammes de mest utsatte hardest.
• Den er en form for screening i stor skala som jeg i dette tilfellet tør påstå vil gi større negative virkninger enn gevinst.

I en debatt i Dagsnytt 18 sist torsdag forsvarte informasjonssjef Trond Hugubakken i Pst seg mot min kritikk med at de på denne måten ønsker å ”bevisstgjøre” for å forebygge. Ja vel, la oss ta sikkerhetstjenesten på ordet. Men for å oppnå bevisstgjøring, trengs det slett ikke screening, innsamling av navn og registrering. Var det ikke heller en tanke rett og slett å bidra med ryddige, opplysende og intelligente debatter i det offentlige rommet?

Dessuten, om dette faktisk handler om forebygging, er det da god ”bevisstgjøring” å skape kollektiv mistenkeliggjøring? Tvert om skaper dette avstand til ”de andre” og ”de fremmede” - og angst og frykt hos dem som rammes. Skaper dette tillit hos ”de andre” til norske myndigheters arbeid for å hindre at masseødeleggelsesvåpen blir spredd? Selvsagt ikke. Myndighetene mister tvert om rasjonelle medspillere.

I tillegg til at metodens menneskelige pris er altfor høy, tror jeg at den verken er treffsikker eller effektiv. Å finne nåla i høystakken er et velkjent problem. Men viktigere er det at den som lukker det ene øyet, mister en del av bredden i utsynet. Konkret, hvem tør garantere at det ikke kommer potensielle banditter og ”råtne epler” til Norge blant studenter fra rike, vestlige land som USA og Tyskland? Det bør ikke være ukjent at terrorister som virkelig fortjener navnet og som dessuten bærer en svært så blek hud, har blitt fostret nettopp i vestlige land - som også har ratifisert ikkespredningsavtalene.

Men hva skal da gjøres for å forebygge? Jeg gjentar: Bidra til opplysende og intelligente offentlige debatter! Og hva skal gjøres for å etterforske? Jobb ut fra konkret mistanke - som vanlig er! Høres dette altfor enkelt ut? Tja, det enkle er ofte det vanskeligste. Likevel kan det være både det mest effektive og det etisk mest forsvarlige.

HVA BØR SÅ ledelsen ved universiteter og høgskoler gjøre? Skal de følge etter direktøren ved Bergen Universitet og med ubehag levere ut hundrevis av navn? Jeg mener nei. Det er ingen tvil om at Sikkerhetsloven av 2002 gir myndighetene armslag for det meste. Men det er ikke alltid slik at loven og moralen peker samme vei. Historisk erfaring minner oss gang på gang om at det kan være nødvendig å si NEI til maktelitens og myndighetenes lov og orden. Og når ble det skam å vise alminnelig sivilt mot og stanse det vi mener er et viktig overgrep? En smule sivil ulydighet er noen ganger et bedre alternativ enn å dilte etter pålegg fra våre overordnete. Å prøve et NEI i retten ville dessuten være av interesse. Derfor vil jeg som ansatt ved Høgskolen i Oslo oppfordre ledelsen ved universitetene og høgskolene til å si nei - om og når Pst krever å få utlevert navnelistene.

Legg til i favoritter

Tips en venn