Niqabens paradoksale umulighet
Av Lars Gule, studieleder, SEFIA - Senter for flerkulturelt og internasjonalt arbeid, Høgskolen i Oslo
Islams påbud
Koranen slår fast at den troende kvinnen skal tildekke sin pryd (Koranen, 24:31). Dette har – med varierende grad av strenghet – vært tolket slik at kvinner skal dekke håret og ellers bruke klær som skjuler kvinnenes former. Dette prinsippet kalles hijab. Ordet kommer av hajaba som betyr å gjemme. I Koranen betyr hijab både gardin og slør. Prinsippet har vært forstått slik at gudfryktige muslimske menn bare talte til kvinner (utenfor egen familie) bak en gardin.
Utgangspunktet er at kvinnene skal holde seg innenfor hjemmets murer, men dersom de må bevege seg ut i det offentlige rom skal de også der være ”skjult”. Det er denne religiøst legitimerte segregasjonstanken som gir den religiøse forklaringen på tildekkingen av kvinner. Denne tildekningen har antatt mange former og forekommer i et utall av lokale variasjoner. Utvilsom finnes det også betydelige innslag av førislamsk praksis i disse klesnormene.
Den enkleste formen for praktisering av hijab, som er blitt så vanlig at uttrykkene har blitt synonyme i dagligtalen, er et sjal eller skaut – khimar – som dekker håret. Når man utvider hijab-prinsippet til en klesdrakt som dekker hele kroppen snakker man om jilbab. En slik jilbab kan altså bestå av en vid kåpe og en skaut. Dette er en ganske moderne variant. Tradisjonelle varianter omfatter ofte et eller flere tøystykker som man svøper seg inn i og som også kan trekkes over håret. Den tradisjonelle iranske chador er et eksempel på dette. De somaliske klesdraktene med en hodebekledning som strekker seg ned forbi skuldrene nærmest som et telt, og kombineres med en et vidt og sidt ”skjørt”, er et mer moderne eksempel på det samme.
Noen går imidlertid lenger og dekker også hele ansiktet. I form av et tøystykke foran ansiktet kalles dette niqab. Andre former for ansiktstildekning forekommer også i mange lokale varianter, for eksempel lærmasker som brukes i deler av den arabiske halvøya, blant annet i Oman. Den pakistanske og afghanske burqa er et eksempel på kombinasjonen av en komplett ansikts- og kroppstildekking.
Noen utvikler kravet til jilbab til også å omfatte tildekning av hender og føtter, noe som anses for å være en ytterliggående tolkning av tildekningspåbudet. Dette har ført til at enkelte muslimske jenter vil bruke tykke hansker i sin omgang med andre mennesker.
Det er også viktig å huske at det er svært forskjellige oppfatninger blant muslimer om hvor langt kravet om tildekning faktisk går. Dette har vært diskutert gjennom århundrer og de mange forskjellige praksiser viser at det slett ikke har blitt etablert noen ensartet forståelse av dette spørsmålet.
Puritansk kjønnssegregering
Kravet om tildekning har altså sin opprinnelse i kravet om at muslimske kvinner skal være avsondret og avskilt fra omverden. I utgangspunktet skulle muslimske kvinner holde seg hjemme, men dersom det var nødvendig å bevege seg utendørs skulle de være så tildekket at de helst ikke kunne kjennes igjen. Med andre ord ligger det i utgangspunktet et segregasjons- eller til og med et apartheidkrav bak normen om tildekning.
I praksis har det ikke vært mulig å avsondre alle kvinner på denne strenge måten. Og i mange sammenhenger, ikke minst for bondekoner som må ta et tak på markene, er det fullstendig upraktisk med de strengeste formene for jilbab. Derfor finnes det mange geografiske varianter, men også sosialt og lokalkulturelt bestemte former for klesdrakt.
Selv om opprinnelsen og mye av videreføringen av jilbab-kravet åpenbart handler om menns behov for å kontrollere kvinner, har tildekningen fått en omfattende religiøs støtte med referanse til vers i Koranen og hadith (fortellinger om hva profeten sa og gjorde i mange sammenhenger). Mens noen religiøse lærde hevder at det er en plikt (fard) å dekke seg mest mulig til, vil andre si at det er tilskrekkelig med skaut, men at det er anbefalelsesverdig (mustasabb) å dekke seg med mer enn med bare et skaut. Det er med andre ord en måte å skåre plusspoeng hos Gud.
Slike former for pietistisk praksis kjenner vi også fra andre religioner. Derfor er det ikke rart at det blir sett som uttrykk for gudfryktighet og fromhet å gå til ytterligheter i egen klesdrakt. Og derfor er det faktisk noen muslimske kvinner som selv velger å dekke seg til mest mulig, for å understereke sin gudfryktighet og muslimske identitet. Og det er her paradokset oppstår – for identiteten, i alle fall for omverden, blir jo borte når man blir ukjennelig. Men den egne følelsen av riktig atferd og muslimsk identitet kan sikkert forsterkes.
Mange steder i den muslimske verden er det selvsagt ikke noen frivillighet involvert i denne praksisen. Der skal kvinner som beveger seg utenfor hjemmets fire vegger være fullstendig tildekket. Dette ble praktisert strengt av Taliban i Afghanistan, men baserer seg på en sosial konvensjon som også lever videre i dag. Situasjonen er nok annerledes blant muslimske kvinner i Vesten. Selv om det finnes et sosial press for å gå ”anstendig kledd” er neppe presset for å gå heltildekket like stort.
Den fraværende nærværende
Er en slik ytterliggående tildekning, med niqab, maske eller burqa, forenlig med sosial omgang i den moderne verden? Svaret er ganske enkelt nei. Mens det moderne samfunn tar utgangspunkt i det autonome, men likeverdige og likestilte individ, innebærer den ytterliggående hijab-praksisen at man avsondres fra sine omgivelser og ikke er tilstede der man er. Det er jo også hensikten.
Problemet oppstår når man likevel forventer å bli sett og behandlet som et individ. Man er skjult og individuelt identitetsløs for omgivelsene. Man er ”usynlig” til stede. Man må gjerne haste mellom eget og andres hjem på denne måten, men man kan ikke forvente å bli møtt med en inkluderende og likeverdig holdning når man avsondrer seg fra forutsetningen for en slik inklusjon og likeverdighet, nemlig et personlig nærvær.
Det er ikke mulig å bli tatt alvorlig, eller bli ”sett”, som nærværende individ når man velger avsondringen fordi den skaper – helt uunngåelig – en kommunikasjonsbarriere. Denne barrieren innebærer at den tilslørte kvinnen på sin side kan titte ut på verden og identifisere omgivelsene og medmennesker som individuelle personligheter. Omgivelsene kan, på den andre siden, ikke forholde seg til den tilslørte som et individ. I en situasjon hvor den tilslørte krever samme behandling som ikke-tilslørte, innebærer dette et krav om særbehandling. Det vil nemlig kreves en særlig anstrengelse psykologisk og kommunikasjonsmessig å forholde seg til den tilslørte som om hun var ”normalt” til stede.
Det er heller ikke slik at kvinner i niqab (eller burqa) blir behandlet kommunikasjonsmessig normalt i de samfunn hvor denne klesdrakten er vanlig. I disse samfunnene har kvinnene nettopp en meget begrenset frihet og kan ikke omgås menn. Derfor går man heller ikke inn i noen ”normale” kommunikasjonssituasjoner. Der hvor full tildekning er sosialt påkrevd, vil det være uakseptabelt at, for eksempel, menn underviser kvinnelige studenter.
Derfor er det en helt ny situasjon når enkelte muslimske kvinner velger å kle seg helt tildekket og samtidig forventer å bli behandlet som vanlig nærværende i et kjønnsblandet miljø. I virkeligheten er dette en umulig situasjon, en situasjon hvor man forlanger eller forventer å bli tatt på alvor som individ – samtidig som man insisterer på å være så avsondret at man ikke framstår med personlig identitet. Dette vil uvegerlig skape en uholdbar situasjon for omgivelsene. Klesdrakten forteller at den tildekkede ikke er til stede, ikke skal ses som kvinne, altså heller ikke som en individuell person, samtidig som det foreligger en forventning om å bli behandlet normalt. Det er rett og slett ikke mulig. Dette er en situasjon som vil skape usikkerhet og frustrasjon for alle i omgivelsene. Dette innebærer at dersom man velger å skjule seg for sine omgivelser og likevel forventer eller forlanger å bli behandlet på en likeverdig måte, så velter man konsekvensene av egen religiøs forståelse og praksis over på andre. Det er utakseptabelt.
Dersom elever eller studenter kommer helt tildekket til en skole, høyskole eller et universitet, stilles både lærere og medelever overfor urimelige krav til endring av egen atferd overfor de tildekkede. I tillegg til den psykologiske usikkerheten som oppstår, vil lærerne blant annet måtte bruke mer tid på å lære bort til de med ansiktsslør. Medelevene vil ikke kunne ha noen reell kommunikasjon med disse jentene. På den annen side kan de jo heller ikke ønske en slik kommunikasjon siden de har valgt å ta segregasjonen med seg ut i samfunnet. En slik avvisning av kommunikasjon er i seg selv uakseptabelt for den som gjør krav på en plass i en gruppe – som jo en skoleklasse eller et studiekull også er.
De praktiske problemene
Selvsagt skapes det også en rekke praktiske problemer i forhold til individuell identitet. Hvem sitter i klassen? Hvem er det som gjennomfører prøven? I forhold til bruk av bankkort og andre identitetspapirer blir det også umulig å føre en rimelig kontroll. (Dersom man sier at man kan vise ansiktet i de korte øyeblikk det tar å kontrollere identiteten, har man brutt med avsondringsprinsippet og ugyldiggjort sitt eget krav om å være tildekket fordi tildekningen må være absolutt for alle ”fremmede” for å ha mening).
Men viktigere enn studentens og medstudentenes problemer er de praktisk-faglige problemene som oppstår når leger eller sykepleiere vil praktisere sitt fag med maske og hansker. Det er selvsagt like umulig for en lærer å undervise med tildekket ansikt. Heller ikke en sosialarbeider kan som en maskert person forholde seg til voksne eller barn. Det kan heller ikke andre personer i offentlig forvaltning og det er vanskelig å tenke seg at private bedrifter kan bruke heltildekkede kvinner i særlig mange deler av sin virksomhet. Det er i det hele tatt vanskelig å tenke seg noen yrker man kan utdanne seg til ved norske høyskoler og universiteter, som kan praktiseres på en faglig forsvarlig måte med ansiktsslør. Og vi snakker ikke bare om at dette ville være fremmedartet i en norsk sammenheng. Det ville være faglig og profesjonelt uakseptabelt i forhold til alt vi i dag vet om mellommenneskelig kommunikasjon.
Livssynsfrihet
Ingen kan nekte noen å praktisere sin religion på ytterliggående måter, så sant man ikke skader andre. Derfor kan man avsondre seg i sitt hjem, men man kan ikke både være avsondret og samtidig forlange å få opptre som fullverdig medborger på offentlige arenaer. Det er å kreve at omgivelsene bærer byrdene av den egne religiøse praksisen.
En parallell kan ses i jøders og muslimers forbud mot svinekjøtt. Dette må man gjerne praktisere for seg selv, men man kan ikke kreve at alle andre skal slutte å spise pølse og koteletter. På samme måte kan heller ikke sikher kreve unntak fra forbudet mot styrthjelm på motorsykkel med henvisning til at de bruker turban. Har man denne religionen innebærer det at man får avstå fra å kjøre motorsykkel (ellers krever man at alle andre skal bære omkostningene ved ulykker – høyere forsikringspremier og unødvendig bruk av sykehusressurser på skader som kunne vært unngått).
Med andre ord ligger det ikke i livssynsfriheten at samfunnet – staten og borgerne – må godta at enkelte vil stille opp på skolen, på arbeidsplassen og i andre offentlige sammenhenger med en klesdrakt som skjuler dem fullstendig. Muslimske kvinner som velger å dekke seg fullstendig, velger samtidig en avsondring som gjør normal omgang med andre mennesker og normal og faglig forsvarlig studie- og yrkesaktivitet umulig. De har selv valgt å ekskludere seg fra utdanning og yrkesliv.
Et ensartet regelverk – og nei til ansiktstildekking
Bør det derfor lages et lovforbud mot ansiktstildekning? Neppe, dette kan mest sannsynlig håndteres innenfor allerede eksisterende lovgivning og med utgangspunkt i sunn fornuft og en oppdatering av forskrifter og rundskriv.
Men det er viktig at universiteter og høyskoler starter et arbeid, helst i fellesskap og gjerne initiert av Kunnskaps- eller Arbeids- og inkluderingsdepartementet, med å etablere retningslinjer for religiøs klesdrakt. Disse retningslinjene må innebære avvisningen av niqab (og alle andre former for maskering) ved våre universiteter og høyskoler. Dette er nødvendig av de prinsipielle og faglige grunner som er nevnt. Men et slikt regelverk er også nødvendig av hensyn til den forutsigbarheten som studentene har krav på. For det ville være å føre disse kvinnene bak lyset dersom man tilbød dem en utdanning de ikke kunne bruke – fordi det ikke finnes noen arbeidsgiver som vil ansette en person med ansiktsslør.