De svake eller makta?
Førsteamanuensis Roar Madsen ved samfunnsfagseksjonen ved Høgskolen i Sør-Trøndelag går gjentatte ganger til angrep på Lars Olle Engaas i Klassekampen.
Madsen hevder blant annet at Engaas tanker om skolen «er soleis ei line for kollektiv fordumming, og vil gjera ungane våre til idiotar både i den tradisjonelle og den meir moderne tydinga av omgrepet» (Klassekampen 8.1.2007). I følge Madsen vil de svakeste i samfunnet, de Engaas vil beskytte, tape på en demokratisering av skolens innhold. Dette har jeg noen kommentarer til.
Engaas ønsker en skole der elevene ser relevansen i det de lærer. Et dialektisk forhold mellom lærer og elev, sikrer likeverd. Elever fores med kunnskap de ikke har bruk for, men som fungerer som en sorteringsmekanisme. De med riktig sosiokulturell bakgrunn kommer bedre ut enn de fra lavere sosiale lag. Dette vet også Madsen. Om han ikke skulle vite dette, kan han lese noen av Thomas Nordahls artikler.
En demokratisering av skolen innebærer at skolen må inkludere alle. Da må fagstoffet tilpasses elevene, også de fra arbeiderklassen. I dag trer man borgerskapets kunnskap ned over hodet på samtlige elever, i den tro at det vil løfte de lavere sosiale lag. Istedenfor opplever de en devaluering av primærsosialiseringen de har fått i familien. Skolen representerer de rette verdier, kunnskaper og referanser. Elever møter derfor skolens fagstoff med et svært ulikt utgangspunkt. Dette er ikke demokratisk.
Selv er jeg lærerstudent. Etter flere år i grunnskolen, har jeg erfart at vi er i ferd med å skape en større og større minoritet som ikke lenger henger med faglig og materielt. Vi risikerer å få en sosial underklasse, som på tross av sine mange ferdigheter og egenskaper, blir plassert nederst i samfunnshierarkiet. Ytterligere teoretisering og forlengelse av skoleløpet, vil gjøre kløften mellom folk større. Kanskje ville det derfor være bedre om folk fikk beholde kontrollen over livet sitt ved å oppsøke den type utdanning de selv fant for godt, slik blant annet filosofen og teologen Ivan Illich foreslår. Dette vil kreve en sterk oppvurdering av de praktiske fag. Disse har til nå måttet vike plassen for mer vitenskapelige fag.
Et egalitært samfunn er kanskje ikke mulig i overskuelig fremtid. Til det er kapitalismen kommet for langt. Men vi kan gi mennesket tilbake kontrollen over livet sitt. Da trenger vi institusjoner som spiller på lag med barn og unges interesser og behov. Jeg spør derfor: Hvem er det Madsen forsvarer? Kunnskapen og makten han selv representerer, eller de som daglig møter en arrogant og lite medgjørlig skole? Jeg vet hvem jeg støtter.