Min forskerhverdag: Ian Damerell
Til daglig jobber walisiske Ian Damerell ved Avdeling for estetiske fag, og professoren har bodd i Norge i 30 år.
Hva slags fou-prosjekt jobber du med nå?
– Jeg skriver boken ‘Unfolding the Cards’. Den er på engelsk, jeg startet skrivingen i 2002 og blir klar til publisering før sommeren. Målet med prosjektet er å undersøke muligheten til å skape kunstutdannelse med multimodalitet som hovedprinsipp og med mindre restriktive metoder. Stikkord for utviklingsarbeidet er ’positive uncertainty’, ’becoming’ og ’difference’.
 – Vi lærer ikke bare av høye idealer, men av feiltrinn og feilberegninger – og ikke minst av å møte det uvante med positiv usikkerhet og undring, mener kunstprofessor Ian Damerell. (Foto: Hege Fagerheim) |
– Boken er en samling av mine tanker om tema kunstutdannelse i møte med multiplisitet (multiplicity) – og i sær kunstutdannelsen på fakulteter som Avdeling for estetiske fag. I dag er kunstutdannelsen vanskeligere enn tidligere, fordi mye av det opplagte er borte – det krever ofte uvante og stadig nye metoder. Mange av de formale virkemidlene er ikke lenger tilstrekkelige nok i vurderingssammenheng – det konseptuelle krever andre innfallsvinkler. I tillegg har visuell kultur blitt komplisert; den krever en mye mer avansert forståelse av visuelle koder. Å opprette multimodale kurs svarer til behovene i et samfunn gjennomsyret av multiplisitet og som karakteriseres av grenseoverskridelse og konstant forandring. Jeg mener at dette innebærer mer enn et samarbeid mellom fag, det representerer en mye mer radikal måte å tenke på. Studentene skal kunne velge mellom en meny av fag som er til rådighet – og tenkningen skal ikke knyttes til et bestemt materiale eller en bestemt teknikk (monomodalitet). I forbindelse med multimodalitet har jeg innledet et samarbeidsprosjekt med lærere fra Avdeling for sykepleierutdanning (og andre), som vil kunne skape interaksjon og gjensidig påvirkning.
Ian Damerell er utøvende kunstner, og har i det siste konsentert seg om store kulltegninger. Han har også fått interesse for foto.
– Positiv usikkerhet er sentral i forbindelse med denne tilnærmingsmetoden og jeg mener at utdannelsen bør øke en-til-en- kontakt/veiledningstimer i forbindelse med dette.
– Jeg kommer også inn på elementer av utdanning som er satt lite fokus på, nemlig forførelse, bedrag/svik og det demoniske. De er emner som jeg vil ta opp i en oppfølgerbok, men i den aktuelle boken er de nevnt som en del av åpenhet i utdanningen, som jeg anser som svært viktig.
– Boken angriper systemtenkningen, og forsøker å vise at det må en ny innstilling eller holdning til for å bryte ned fordommene mot en friere utdannelse som aksepterer det uvante og det overraskende. Metaforen som går fram som forbildet for dette er Gilles Deleuzes rhizom eller jordstengel, som står i skarp kontrast til kunnskapens tre. Utviklingen bør frigjøres fra predefinerte forventninger som hindrer virkelige fremskritt. Vi lærer ikke bare av høye idealer men av feiltrinn og feilberegninger – og ikke minst av å møte det uvante med positiv usikkerhet og undring.
Hva er fagfeltet ditt?
– Kunst. På Avdeling for estetiske fag, foreleser jeg i estetikk samtidig som jeg underviser kunststudenter fra bachelorstudiet. Kunstproduksjon krever en teoretisk tilnærming, slik at kunstteori blir sentral. Ellers er jeg utøvende kunstner med hovedfokus på tegning, men med ny fokus på foto. Jeg har konsentrert meg mest om til dels store kulltegninger i det siste, men i øyeblikket arbeider jeg også med en serie fotografier – en form for dekonstruksjon av portrettet. Arbeidet har flere fotoserier, noen basert på kortspill og terninger, og andre av mennesker i ulike situasjoner – som for eksempel kunstnere portrettert i andre jobber.
Har du et faglig forbilde?
– Ikke i forbindelse med bokprosjektet, men jeg har blitt inspirert av filosofen Gilles Deleuze. Mine professorkolleger i kunst og estetikk, Miles McAlinden og Morten Krohg, er forbilder i utdanningssammenheng.
Hva er ditt viktigste funn?
– Her er det ingen klart svar eller mål, men jeg har en oppfatning og forventning at jeg kan bidra til en noe mindre opplagt og selvskrevet utvikling av kunstutdannelsen.
Hva er best med å forske eller drive utviklingsarbeid?
– Utfordringer som setter krav.
Og det verste?
– Når tvilen på det en prøver å få til overtar helt.
PS. Professor Ian Damerell presenterer 'Unfolding the cards' og holder seminar om estetikk sammen med EST-kollega Herner Sæverot ved HiO, 27.-29. august.