Stavgang og kroppsfokus for bedre folkehelse
Det er høgskolelektor Marit Fougner ved fysioterapiutdanninga-mensendieck, som har tatt initiativ til det pilotprosjektet "Fysisk aktivitet og mestring - et lavterskeltilbud for kvinner med minoritetsspråklig bakgrunn". De første studentene har gjennomført prosjektet dette dette vårsemesteret. Tredjeårsstudentene har undervist minoritetskvinner både ved Vahl skole og i regi av Norsk Folkehjelp.
– Det er en utfordrende pasientgruppe, som det er viktig å ha kjennskap til, sier student Kari Sunnvoll. Sammen med Elisabeth Thune har hun undervist kvinner gjennom Norsk Folkehjelp, mens medstudentene Tone G. Øvrebø og Edel Marie Aamodt har vært på Vahl skole.
![]() F.v: Kari Sunnvoll, Tone G. Øvrebø, Edel Marie Aamodt og Elisabeth Thune avslutter denne uka undervisningen av minoritetskvinner i både språk og helse. Nå står eksamen og turnustjeneste for tur. (Foto: Hege Fagerheim) |
Det finnes mye dokumentasjon på at innvandrere gjennomgående har større helseproblemer enn resten av befolkningen, og at ikke-vestlige innvandrere i gjennomsnitt er mindre aktive enn befolkningen ellers. I prosjektbeskrivelsen trekker høgskolelektor Marit Fougner fram betydningen av relevante tiltak og hvordan disse tiltakene må gi mulighet til delaktighet og medvirkning. Det har jentene fått prøve i praksis. De har også opplevd at det er annerledes å jobbe mot innvandrerkvinner enn pasienter med etnisk norsk bakgrunn.
Språkbarriere

Elisabeth Thune og Kari Sunnvoll sammen med gruppa fra Norsk Folkehjelp som har deltatt på stavgangkurs og mye annet dette semesteret.
– Vi har fått erfare at det er en språkbarriere, og har lært dem norske ord knyttet opp mot kropp og anatomi. I tillegg har de hatt en annen forståelse av hvilken betydning fysisk aktivitet har i forebygging av sykdom, ja, egentlig betydningen av fysisk aktivitet generelt. For oss er det forbundet med et gode, med velbehag og status. Mens for dem var det mer et slit, forbundet med hardt arbeid i hverdagen, forteller de fire.
– Jeg synes også at de hadde et mindre bevisst forhold til kroppen sin, hvis jeg skal sammenligne med etnisk norske kvinner, men det var også store forskjeller kvinnene mellom, understreker Kari Sunnvoll.
Språkopplæringen var svært viktig, mener Elisabeth Thune.
– Det er viktig å kunne norske ord for de ulike delene av kroppen. Det går på den totale helseforståelsen - og mange uttrykte frustrasjon over at legen ikke forstår hva de sier og skal beskrive ting, forteller hun.
Stavgang med komplikasjoner
I tillegg til språkopplæring og undervisning i ernæring, demonstrerte - og involverte - studentene elevene sine i fysisk fostring i praksis: de gikk stavgang.
– De fleste virket som de likte det, men det var utrolig vanskelig å gå med stav, forteller Tone G. Øvrebø og Edel Marie Aamodt. Sammen med kvinner fra Vahl skole gikk de blant annet i Botanisk hage, men erfarte at kvinner som ikke er født med ski på beina, synes det er vanskelig å koordinere ben og armer.
![]() Ut på tur, aldri sur? Jentene opplevde ulik innstilling til fysisk aktivitet da de møtte elevene sine. Men selv de mest negative ble lysere til sinns etterhvert. |
– Det gikk bedre etterhvert. Men det var viktig for dem å ikke bli sett av naboer, så vi unngikk åpne plasser. En annen ting var at mange assosierte staver med eldre som ikke greier å gå uten, så det måtte litt tilvenning til, forteller jentene, som ikke er i tvil om verdien av stavgang.
– Man bruker mange flere muskelgrupper og bedrer koordinasjon, så det er veldig god trening, påpeker de.
![]() Staver gjør treningen enda bedre - man aktiviserer flere muskelgrupper. |
Selv har de også hatt stor verdi av prosjektet med minoritetskvinnene, som de totalt har møtt syv ganger i vår.
– Det har vært et bra og interessant prosjekt, med mye pasientkontakt. Det er et helt annerledes prosjekt enn vi har hatt før, og det ga meg mye mer enn jeg trodde før vi startet, sier Kari.
– Vi har også sett at de har et mer helhetlig perspektiv på mange ting, og at de inkluderer kultur og religion i livet i større grad enn det vi gjør, sier Elisabeth.
[ Hege Fagerheim ]







