Ansvarsfraskrivelse i det offentlige Norge
I Klassekampen 14. august omtales den nye tolkeutdanningen ved Høgskolen i Oslo. Høgskolelektor Hilde Fiva håper at utdanningen vil ”bidra til å heve kvaliteten på kommunikasjon via tolk i Norge noe som igjen vil forbedre rettsikkerheten til språklige minoriteter”. Vi spør om dette gir tilstrekkelig sikkerhet i det norske rettsvesenet.
Vi har vel alle vandret på kommunikasjonens krokveier, selv med en som står oss nær og som vi mener å kjenne godt. Kommunikasjon mellom mennesker innebærer stadige blindveier med misforståelser og usikkerhet til vi tilslutt kanskje kommer fram til en tilnærmet rett antagelse. Langt vanskeligere blir det når partene er ukjente for hverandre og når samtalen går gjennom en tredje person. Det er flott at Norge har fått en tolkeutdanning, men det løser ikke de kommunikative utfordringene i et flerspråklig Norge. En profesjonell og dyktig tolk kan bidra til at partene forstår hverandre i størst mulig grad, men har ikke ansvaret alene for å sikre god kommunikasjon i rettssalen. Det norske rettsvesenet skal i tråd med etiske retningslinjer behandle alle rettferdig. Dagens befolkningssammensetning har gitt det offentlige nye utfordringer når det gjelder kommunikasjon. Rettsvesenet må erkjenne sitt ansvar for effektiv kommunikasjon i en rettsprosess. Dette krever langt mer enn dyktige tolker.
Bruk av tolk går ikke alltid smertefritt. I en nylig avsluttet rettssak i Oslo Tinghus var sakens fornærmede en førstegenerasjonsinnvandrer som snakket lite norsk. Representantene for rettsvesenet, med unntak av tolken, var etnisk norske og behersket det norske språket tilsynelatende godt. Tolken på sin side behersket dagligdags norsk, men språket var tydelig utilstrekkelig for bruk i en rettssal. Rettssaken demonstrerte vekselvis mulig forståelse, misforståelse og fravær av forståelse. Ikke på noe tidspunkt kan en si at alle parter med sikkerhet forsto hverandre. Fra rettsvesenets side ble problemet forklart med mangel på kvalifisert tolk.
Rettsaken viste med tydelighet kommunikasjonens fallgruver. Dommeren poengterte at rettsikkerheten muligens kunne være i fare på grunn av den dårlige tolkingen. I mangel på tillit til tolken prøvde dommer, lagdommere, aktor og advokater å stille enkle spørsmål slik at vitnet kunne svare direkte. Dette bedret ikke situasjonen nevneverdig. Som observatører i rettssalen var det tydelig for oss at verken dommerne, advokatene eller aktor var kvalifisert til å kommunisere med mennesker med norsk som sitt andrespråk. Tolkeutdanning hjelper lite på dette faktum. Rettsvesenet kan ikke unndra seg skyld i denne situasjonen. Juristen som stiller lange, innviklete spørsmål fullt av fagord, utgjør et problem for rettsikkerheten når han ikke blir forstått. Å forenkle en etablert faglig uttrykksmåte er vanskelig, særlig når mottakeren ikke behersker det norske språket. ”Hva er en anledning”, spurte vitnet. Aktor klarte ikke å omformulere spørsmålet, og saken gikk videre uten at det ble oppklart.
Prinsipielt strekker den nevnte rettsaken i Oslo Tinghus seg langt ut over rettssalen, til alle deler av samfunnet. Økning av negative konsekvenser av ikke-optimal kommunikasjon i rettsvesen, helse- og sosialvesen og i skole og utdanning er godt dokumentert. Likevel har lite blitt gjort. Språklige barrierer og kommunikasjonssvikt mellom embetsmenn og representanter for samfunnets minoritetsbefolkning, gjør det vanskelig å sikre rettferdig behandling for alle. Rettferdighet krever at partene forstår hverandre. Når den minoritetsspråklige pasienten ikke forstår legen, er det legen som må tilpasse seg pasienten slik læreren må tilpasse seg eleven. Dette må også gjelde rettsvesenet. Det er optimistisk å tro at en kvalifisert tolk vil løse kommunikasjonsproblemene i et samfunn med stor språklig og kulturell variasjon. Kvalifisert tolkehjelp er ingen garanti for god informasjonsflyt. Det er på tide at tjeneste- og embetsmenn stiller spørsmål ved sin egen kommunikative kompetanse, den som de har ervervet gjennom utdanning og praksis.
Dersom tjeneste- og embetsmenn ikke innser sitt kompetansebehov, er det fare for at demokratiet svekkes og minoriteten reduseres til tause og handlingslammede ofre i møte med det offentlige. Dette må sies å være fraskrivelse av ansvar i det offentlige Norge!