Blokker og frihet - kollektiv og tvang
I Aften 12. september påstår Mette Hjelmark at vi fra naturens side ikke kan trives i boligblokker. Slike boliger skaper rett og slett ”ensomhet, mentale lidelser, angst, og mangel på tilhørighet.” For en som er vokst opp og fortsatt bor i blokk, bør jeg derfor kanskje ta meg en tur til terapeuten Hjelmark? Hun vil da kanskje anbefale at jeg flytter til en bolig som er, (som hun skriver); ”tilpasset vår genetiske utrustning.” Vi kan ha egne leiligheter, men slik jeg forstår henne bør man i nabolaget også ha felles oppholdsrom, storkjøkken for fellesmåtider med mer. Det hun ser som et fravær av fellesskap i store boligblokker, kobler hun blant annet til selvmordsraten i Norge.
Selv stortrives jeg med å bo i blokk. Ja, jeg vil si at ved å bygge blokker, så bygger vi oss ikke inn i ensomheten, men friheten! Jeg kan være ”anonym” og velge hvem jeg vil omgås med. Jeg er enig med Hjelmark i at boligene bør være av en viss størrelse, og at byen vår bør ha mange og forskjellige uteområder og fellesarealer. Det jeg, som sagt, må protestere mot, er denne stadig negative kritikken av boligblokkene i seg selv. Det er ikke gitt hvem som vil trives med hva. Folk kan mistrives i gjennomdesignede boligprosjekter med store og flotte boliger og flust med utearealer. Selv ikke felles innearealer, slik som Hjelmark etterlyser, trenger å skape gode naboskap. Nei, de kan til og med ”skape” konflikter. Folk kan krangle over bruken av dem, noe jeg selv observerte i mitt eget feltarbeid i byutviklingsprosjektet Kentlands i USA. Kentlands var designet, nettopp for å skape fellesskap, tilhørighet, samt for å motvirke psykiske plager som følge av ”feil” bomiljø. Mange trivdes i Kentlands, men mange gjorde det ikke. Nei, også her var det mennesker som var friske, men også noen som hadde ”mentale lidelser”. Personer som av en eller annen grunn stakk seg ut, for eksempel på grunn av sin seksuelle legning, mistrivdes rett og slett fordi miljøet var så åpent. Det var vanskelig å være for seg selv. Og de som trivdes, gjorde det av mange forskjellige grunner, grunner som ofte ikke hadde noe med et stedlig fellesskap å gjøre. Nei, de kunne tvert i mot ha sine felleskap helt andre steder. Og noen ville faktisk være for seg selv.
Det kan også nevnes at selv om store boligblokker ofte kobles til sosiale problemer, så er en av de bydelene i Los Angeles som har størst problemer med blant annet kriminalitet, nettopp ikke preget av blokkbebyggelse. I Compton er drap og kriminalitet langt fra en sjeldenhet, men det er boligblokkene.
Så det er ikke slik at riktig arkitektur eller riktige rom, nødvendigvis gir de rette livene, eller at fravær av blokker gir gode fellesskap og glede. Formen bestemmer ikke alltid innholdet. Hvor og med hva vi mennesker trives, er vanskelig å si på forhånd.
Og jeg er ikke den eneste som trives i blokk. Til og med folk som bor i langt større og høyere blokker enn meg, kan leve gode liv. I hvert fall ifølge dem selv. Karine Denizou og Marit Ekne Ruud har i en rapport fra 2001 studert nærmere hvordan det er å bo i høyhus eller boligblokker. Beboerne i de undersøkte høyhusene i Oslo er spesielt fornøyd med det sosiale miljøet, utsikten og grøntområdene. Selv om mange i det ene nabolaget ikke var så fornøyde med utearealene, samt at det var mange single der, så trivdes folk med å bo i blokkene. Mange setter pris på boformen og beliggenheten. Det er ikke nødvendigvis slik at man må kjenne sine naboer for å ha det fint. Ei er det alltid slik at livet må leves i nærmiljøet. I en stor blokk kan man enkelt være anonym overfor naboer, og heller sosialisere med andre helt andre steder. Om man ønsker det. Ofte vil jo nettopp bymennesker det. Mange av oss vil ha et mangfold av muligheter, ikke forutbestemte fellesskap. Hovedpoenget mitt, er at akkurat som nabolag med eneboliger og mange felles arealer og arenaer ikke automatisk fører til generell lykke og fellesskap, så er det heller ikke slik at boligblokker i seg selv skaper ulykkelige mennesker. Forskningen er dermed ikke entydig på Hjelmarks side. Tvert i mot kan det være innlegg av den typen som Hjelmark her har forfattet, som kan være med å gi livene i blokker et dårlig omdømme, og som deretter kan påvirke beboerne selv. Hvis det blir slått fast nok ganger at det er tragisk å bo i blokk, så kan man lure på hva det vil ha å si for beboernes selvfølelse på lang sikt.
Heller enn boligene selv, kan det dermed være generelle boligtrender som påvirker folks boligpreferanser, noe også Denizou og Ruud viser til i sin undersøkelse. Hva som er sikkert, er at det er det er høyst usikkert hva som er best for den enkelte. Det er ikke gitt at felles oppholdsrom og mer eller mindre tvungne fellesskap med naboer gjør oss lykkeligere, eller at de forebygger mentale lidelser. Da boligpreferanser skifter og varierer, så tviler jeg sterkt på at genetikken vil gi oss svaret på hva som er det eneste rette.