Lær av bumerangsakene i Obiora-saken
Mæland-rapporten som gransket justismordet mot Fritz Moen og statsadvokatens beslutning om ny etterforskning i Obiora-saken har ført til en debatt om politiets omdømme. En meningsmåling blant ansatte i Sør-Trøndelag politidistrikt som viser at et mindretall på 11% sier seg enige i at det forekommer rasisme i egen rekker, har forsterket inntrykket at deler av politikorpset har problemer med sine holdninger. En viktig debatt i dette problemkomplekset er pressens dekning av politiet og domstolen. Et spørsmål av avgjørende betydning for pressens rolle i slike saker er tilgang til informasjon. Den svenske offentlighetsloven gir allmennheten (deriblant journalister) tilgang til dokumenter i straffesaker når det tas ut tiltale. Ordningen har fungert utmerket og sikret større åpenhet om politiets arbeidsmetoder. I Sverige sees dette systemet som en selvfølgelighet av alle parter. Justisminister Knut Storberget har etter Mæland-rapporten signalisert at han vil utrede om et lignende system kan innføres i Norge (Aftenposten 2. juli 2007). Mediene på sin side trenger en selvstendig vurdering av hvordan journalister i større grad kan bidra i kampen mot justismord.
Jeg tror jeg det kan være nyttig å se nærmere på paralleller mellom Obiora-saken og bumerangsakene fra Bergen. I den sistnevnte saken ser vi at det er forskere som Anders Bratholm, etter hvert med støtte fra Ståle Eskeland, og jurister som Ole Jakob Bae og Cato Schiøtz, som gjorde den innsatsen vi vanligvis forventer at en kritisk presse bidrar til i kampen mot urett. I Obiora-saken har en støttegruppe blant familie og venner av avdøde hatt en lignende funksjon. Bumerangsakene strakte seg over en periode på over 20 år fra forskerne Gunnar Nordhus og Edvard Vogt første gang publiserte sin undersøkelse i 1981om vold fra politiets side. En foreløbig sluttstrek ble satt i 2002 gjennom et forlik der Nordhus og Vogt fikk full anerkjennelse fra staten for sin forskning og økonomisk erstatning for den belastning mangeårig trakassering av politiet og mediene hadde påført dem.
Høyesteretts kjennelse om gjenopptagelse av bumerangsakene i 1998 (Rt. 1998 s. 11) går svært langt i å gjøre pressen medskyldig i justismord. Høyesterett trekker særlig fram pressens ”renvaskelse” av Bergens-politiet og ”henrettelsen” av voldsforskerne i sin omtale av Oslo-politiets pressekonferanse etter avsluttet etterforskning i juni 1987. Høyesterett går her langt i å gjøre pressen medansvarlige for at de voldsproblemene som fantes blant enkelte polititjenestemenn i Bergens ikke ble avdekket tidligere.
Spesielt alvorlig var det at Bergens Tidende ikke gjorde jobben som kritisk vakthund da det gjaldt som mest. Kanskje det burde undersøkes nærmere om Adresseavisa har vært kritisk nok i Obiora-saken? Mye tyder på at mediene har spilt en mer kritisk rolle i Moen-saken og Obioara-saken enn i bumerangsakene. Sommeren 2007 refererte NRK til en undersøkelse der det kom fram at en av fire nordmenn hadde fått mindre tillit til politiet etter disse sakene. Da jeg deltok på et debattmøte på juridisk fakultet etter at Høyesterett i opphevet justismordene i bumerangsakene, sa Cato Schiøtz at saken kunne fått en løsning før hvis det ikke var fordi politiets egne organisasjoner var mer opptatt av å forsvare enkelt-medlemmer som ikke burde forsvares.
Politiorganisasjonene burde ifølge Schiøtz heller satt hensyn til rettsikkerheten i første rekke. Det kan være grunn til å minne om dette etter å ha sett på rollen lederen i Politiets fellesforbund, Arne Johannessen, har spilt i Obiora- saken. Johannessen har beklaget ordlyden i et utsagn han kom med på et tidlig tidspunkt i saken der han uttalte at arrestasjonen som førte til dødsfallet var ”godt politiarbeide”. Det er verdt å merke seg at det er ordlyden han har beklaget og ikke selve utsagnet. Johannessen skapte i en kronikk i Verdens Gang inntrykk av at Obiera var en kraftig person og skriver feilaktig at han brakk ribbenet på en av politifolkene som deltok i pågripelsen. Det underforståtte budskapet var at dette skulle rettferdiggjøre den hardhendte pågripelsen som førte til hans død. Det forhold at en av de tjenestemennene deltok tidligere hadde vært involvert i beslektede saker som også omfattet fargede personer burde kanskje ha fått Johannessen til å tenke seg om før han refleksivt støttet en av ”sin egne”. Kanskje mediene bør ha større grad av historisk hukommelse i slike saker og minne publikum om tidligere og beslektede saker?
Nå fikk vi under Obiora-saken et viktig journalistisk bidrag fra Dagsavisen. Avisen kunne avdekke at svensken Robert Michael Aconcha-Kohn døde av kvelning under en arrestasjon i Oslo 8. oktober 2004. Det er klare paralleller mellom Obiora-saken og Aconcha-Kohn-saken. Verken politiet eller Riksadvokaten fortalte offentligheten om overgrepet mot Aconcha-Kohn. De fortalte heller ikke at Oslo-politiet ble ilagt en foretaksstraff for grov uforstand i tjenesten (Aftenposten 2. juli 2007, Dagsavisen 19. juni 2007). Jeg mener at mediene burde stille hele systemet med Spesialenheten for politisaker under kritisk søkelys. Hadde det vært opp til Spesialenheten ville nå Obiora-saken vært død og begravet. Først etter offentlig press, der mediene skal ha sin del av æren, besluttet riksadvokaten videre etterforskning. Her kan det være verdt å minne om at SEFO ble opprettet etter lærdommene fra bumerangsakene, men at SEFO ble nedlagt etter at polititjenestemenn nesten aldri ble tiltalt etter avsluttet etterforskning. Det kan se ut som Spesialenheten har samme problem. Thomas Mathisen hevder at noe av problemet ligger i det forhold at de som jobber i Spesialenheten selv har bakgrunn fra politi og påtalemyndighet og derfor har en for-forståelse i sakene de behandler og blir preget av at de i for stor grad identifiserer seg med politi og påtalemyndighet. Spesialenheten burde derfor etter hans mening suppleres med folk med en annen bakgrunn som evner å se sakene fra et mer uavhengig perspektiv.
Dette er en forkortet versjon av et innlegg som trykkes i neste nummer av Norsk Medietidsskrift