• Om HiO
• Aktuelt
• HiO-nytt
• HiO-kalenderen
• Ledige stillinger
• Debatt
• Markedsplassen
• HiO-nettbokhandel
• For studenter
• For tilsatte
• Forskning og utvi...

– Man blir bra på det en trener på, fastslår førsteamanuensis Birgitta Langhammer. Hun forsvarte nylig sin doktoravhandling ”Fysioterapi etter hjerneslag – et livslangt målrettet prosjekt”. Her så hun på effekten av fysioterapi i det tidlige stadium av førstegangs hjerneslag, og hvordan oppfølgningen bør legges til rette på lengre sikt.

Førsteamanuensis Birgitta Langhammer er glad for at hun endelig er ferdig med sin doktorgradsavhandling.

Ved å sammenligne to fysioterapeutiske metoder; Motor Relearning Programme (MRP) og Bobath, fant hun at MRP er den metoden som gir raskest resultat. Faktisk så lå pasienter, som ble behandlet med Bobath-metoden, to uker lenger på sykehus, og de var også i dårligere form når de til slutt ble skrevet ut. Det forlengede oppholdet fører til at sykehusene får en økt utgift med 50.000 kroner per pasient.

MRP ansees for å være en utfordrer til den etablerte Bobath-metoden, så dette arbeidet har skapt en del debatt. Begge metodene har samme mål om friskere pasienter, men velger forskjellige innfallsvinkler.

MRP

MRP begynner relativt tidlig med å sette i gang trening på konkrete oppgaver som å reise seg, å gå og på å trene balanse. Pasienten tynes til tider hardt med høy intensitet og metoden åpner for å bruke diverse hjelpemidler, som skal støtte pasienten mens en trener på oppgaven.

Bobath

Bobath har en litt annen tilnærming. Det er en metode som bruker mye tid på å trene på teknikken, slik at alle bevegelsene gjøres riktig, før pasienten settes i gang med å trene på selve oppgavene. I motsetning til MRP, er Bobath-metoden mer restriktive når det gjelder bruk av hjelpemidler.

Lære å gå

Langhammer bruker et eksempel for å beskrive forskjellene på de to behandlingsmåtene:

– Alle pasienter som kommer inn på en slagenhet har jo som mål å lære seg å gå igjen, sier hun og peker på at de aller fleste har mistet hele eller deler av muligheten til å gå naturlig.

– Med MRP setter vi de ganske raskt i gang med å prøve å gå, og da bruker vi alle slags hjelpemidler, forklarer hun. Pasienten stables på bena så raskt som mulig, og fysioterapeuten kan for eksempel bruke seler som pasienten støtter seg i mens de trener på å gå. Dermed kan de fokusere på å gå, selv om pasienten kanskje ikke klarer å stabilisere hofter og knær. Her skiller de to metodene seg ganske klart.

– Med Bobath setter en i gang med å jobbe med selve stabiliteten i hoftene, sier Langhammer. Hun forklarer at en ser på ulike øvelser for å gjøre de sterkere i hofter, knær og ben før en forsøker å få pasienten til å gå.

– Det har vært et uttalt mål i Bobath at du får ikke gå for tidlig, for man vil unngå å trene inn feil bevegelsesmønster, sier hun.

Ramaskrik

Det har til tider blåst friskt rundt forskningen til Langhammer. Grunnlaget for doktorgradsavhandlingen ble lagt i 1998 da hun skrev og publiserte sin hovedfagsoppgave med samme konklusjon: MRP gir bedre resultater en Bobath.

– Vi konkluderte med at denne oppgavespesifikke treningen ga raskere resultater. Folk ble dyktigere på det de trente på, og de ble det på kortere tid. Når den ble publisert som hovedfagsoppgave her i Norge ble det et ramaskrik, sier hun. Og når hun, på grunnlag av oppgaven, skrev en artikkel som ble publisert i utlandet, ble ikke reaksjonene mindre.

– Da den ble publisert fikk jeg hele verden inn i postkassen, sier hun. Ingen hadde tidligere klart å bevise en signifikant forskjell på de to behandlingsmetodene, og fra hele verden strømmet det inn henvendelser. Fra land som USA, Kina, Japan og India kom spørsmålene og mange var kritiske til resultatene.

Frikjent på alle punkter

Debatten var hard og fortsatte i mange år. Det toppet seg da hun startet arbeidet med doktorgradsavhandlingen. På samme tid som forskerskandalen med Jon Sudbø raste i media, anklaget Universitetet i Tromsø henne for fusk. De planla et nytt masterstudie i fysioterapi og ville basere den på Bobath-metoden. Langhammer tror derfor de så på henne som en trussel mot den etablerte fagretningen ved universitetet.

– De prøvde å få meg fjernet fra stillingen på HiO, sier Langhammer som innrømmer at det var en ubehagelig påkjenning. De hevdet blant annet at hun hadde fusket med kildematerialet og at grunnlaget for avhandlingen derfor ikke var gyldig.

Hun har i ettertid blitt blankt frikjent på alle punkter, og føler at doktorgradsavhandlingen setter et slags punktum for den debatten.

– Det er veldig tilfredsstillende å få avhandlingen godkjent. Jeg føler at alle sider har kommet frem, og det var godt å få det debattert ut, sier hun.

Tøff og krevende disputas

Disputasen ble, for første gang i universitetets historie, overført fra auditoriet på Sunnaas sykehus via Nasjonalt senter for telemedisin. Dermed kunne interesserte logge seg på en nettside for å følge disputasen, samt komme med innspill. Dette var svært vellykket og gjorde det til en nasjonal begivenhet.
– Teknikken fungerte veldig bra, sier Langhammer som var veldig fornøyd med måten disputasen ble gjennomført på. På mange måter ble det en tøffere og mer krevende disputas en vanlig, da hun i tillegg til de vanlige spørsmålene fra auditoriet, fikk kritiske spørsmål fra blant annet miljøet i Tromsø. Jeg opplevde det som positivt, selv om jeg visste hva slags spørsmål som ville komme, sier hun.

[Tekst og foto: Tomas Rolland]

Les mer

• Birgitta Langhammer

Legg til i favoritter

Tips en venn