Fjern kontantstøtten
Kontantstøtten svekker både likestilling, integrering og foreldrenes reelle valg.
På hvilke andre områder i det norske samfunn kan man velge penger framfor ikke å benytte seg av et tilbud; skolegang? sykehjemsplass? Nei takk, vi vil ha kontanter i stedet. Men når det kommer til barnehageplass, så har vi i 10 år erfart det paradoks at staten subsidierer familier for ikke å benytte et offentlig tilbud. Bare i 2006 utbetalte staten 2,6 milliarder kroner i kontantstøtte. Samtidig dokumenterer flere undersøkelser negative konsekvenser av ordningen.
For det første motvirker ordningen likestilling. Et omfattende evalueringsarbeid, organisert av Norges forskningsråd konkluderte så tidlig som i 2001 med at kontantstøtten ikke hadde ført til at flere foreldre var hjemme med barna sine enn tidligere. Forskerne registrerte kun en svak nedgang i mødrenes gjennomsnittlige arbeidstid, men dette oppveide ikke hovedinntrykket av at småbarnsforeldre brukte like mye tid på inntektsgivende arbeid som før.
I 2005 rapporterte Statistisk Sentralbyrå (SSB) riktignok en viss nedgang i arbeidstid blant småbarnsforeldre, også fedres yrkesinnsats. Vurdert ut fra målsettingen at foreldre og barn skulle få mer tid sammen, kunne nedgangen umiddelbart synes positivt. Men mens mødres yrkesinnsats ble redusert med vel 10000 årsverk, var den tilsvarende reduksjonen blant fedre bare i overkant av 3000. Kontantstøtten forringer på denne måten kvinners opptjeningsgrunnlag og ansiennitet og kan føre til marginalisering av kvinner i forhold til arbeidsmarkedet. Ordningen bidrar med andre ord til å opprettholde et tradisjonelt kjønnsrollemønster og virker dermed negativt i forhold til målsettingen om større likestilling mellom kvinner og menn.
For det andre er ordningen en bremsekloss for integreringen. SSB rapporterte i 2006 at stadig flere barn med ikke-vestlig bakgrunn bruker kontantstøtten, mens stadig færre i befolkningen for øvrig benytter seg av denne pengeoverføringen. Denne overrepresentasjonen av innvandrerfamilier blant støttemottakerne kan ha som konsekvens at barna deres mister verdifulle år i forhold til språklig og sosial integrering, med negative konsekvenser når barna kommer i skolepliktig alder. I tillegg holdes mødrene deres holdes utenfor arbeidslivet, som den viktigste arenaen for integrering av voksne mennesker. Også OECD (2005) har kritisert satsingen på kontantstøtte med begrunnelsen at barnehager er et viktig sted for læring for barn med innvandrerbakgrunn.
For det tredje svekkes barnevernbarnas stilling. Barnehage benyttes også som forebyggende tiltak for barn som lever under vanskelige oppvekstvilkår. 3750 barn hadde barnehage som forebyggende hjelpetiltak fra barnevernet i 2006. Barnehagens personale har gode forutsetninger for å gjøre seg kjent med barn og foreldre som trenger ekstra hjelp, og barnehagen kan kompensere for mangler i sosial kompetanse.
Barne- og likestillingsminister Ramin-Osmundsen varsler at hun vil styrke barnevernet i sin gjerning som statsråd, og hun vil at flere skal melde fra om bekymringsfulle ting de ser i barnehage og skole (Aftenposten 31.10). Men skal så skje, må ikke barnet isoleres fra et våkent voksenfellesskap i barnehagen som kan fange opp barnets behov. En hjemmeværende person eller en dagmamma vil ikke være synlig for offentligheten i sitt samvær med barnet på samme måte som voksne i barnehagen. Det er svært alvorlig hvis kontantstøtten fører til at de barna som aller mest trenger en barnehageplass holdes hjemme eller i private tilsynsordninger finansiert ved hjelp av kontantstøtten.
For det fjerde er det avdekket store svakheter i forvaltningen av kontantstøtten. Riksrevisjonen undersøkelse som ble overlevert Stortinget sist sommer, påviser store svakheter i styring og oppfølging av ordningen. Kontrolleren med i hvilken grad barn benytter barnehage, er lite prioritert i kommunene. Feil og mangler ved ordningen har vært kjent siden 2000, uten at dette er fulgt opp. Andel feilutbetalinger i dag er faktisk på samme høye nivå som i 1999. Utenlandssakene preges av feilregistreringer, og EØS-borgere kan motta kontantstøtte uten at grunnlaget for å motta stønad er tilstrekkelig dokumentert.
For det femte – og kanskje viktigst - foreldre ønsker barnehage, men de må ha et reelt valg. NAV melder om en nedgang i 2006 på 17,3 % i antall barn det utbetales kontantstøtte for. Det tilsvarer en nedgang fra 67000 til 55500 barn. Økt barnhageutbygging og lavere pris trekker klart i retning av økt yrkesdeltakelse, men småbarnsforeldre har fortsatt ingen reell valgfrihet uten at vi samtidig har full barnehagedekning. Det er ikke urimelig å tro at mange av dem som velger bort kontantstøtten, vil melde seg på i kampen om barnehageplass.
Mangelen på barnehageplass for de minste barna har vært strekt underkommunisert i den offentlige debatten. Dette ble påpekt allerede i 2004 i forskningsrapporten ”Barnehagen – fra selektivt til universelt velferdsgode” (NOVA). Dekningsgraden, dvs. andel barn i barnehage i prosent av folkemengden i tilsvarende aldersgruppe, var ved utgangen av 2006 for gruppen 1-5 år 80,4 %. Men det er sterk variasjon mellom de ulike aldersgruppene. For ettåringene var dekningsgraden bare 50,7 %, mens den for toåringene var 72,8. Det er disse årskullene som også kan motta kontantstøtte. Her ligger den virkelig store utfordringen knyttet til Soria Moria-erklæringen og regjeringens målsetting om full barnehagedekning.
I november oppgir hele 92 av landets kommuner at de ikke vil klare å få full barnehagedekning i år (Asplan Viak 2007). Bare i Oslo står langt over 1000 barn på venteliste. Det eneste byråd Ødegaard kan love er at Oslo ikke vil få full barnehagedekning i løpet av 2008.
Tiden er overmoden for å fjerne kontantstøtten, men det er slående hvor lite tydelige politikerne er om hvilke grep de vil ta for å avvikle arven fra Bondevik-regjeringen. En arv som har overlevd som følge av kompromisset mellom de nåværende regjeringspartiene. Hvordan kan ansvarlige politikere opprettholde en ordning med så mange dokumenterte negative virkninger? Når skal småbarnsforeldre få reelle valgmuligheter. Vi venter på svar.
Kronikk i Klassekampen 2.januar 2008
Førstelektor Kristin Holte Haug
Avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Oslo