Er det for mye multikulturalisme i Norge - eller for lite?
I Klassekampen 16. og 22. april 2008 advarer henholdsvis sosialantropolog Farida Ahmadi og førsteamanuensis Svein Tuastad mot en multikulturell politisk strategi. «Som politisk program er multikulturalismen farlig,» sier Tuastad, som ifølge artikkelen er fagansvarlig for et studieemne ved Universitetet i Stavanger. Multikulturalismen kan skape «parallellsamfunn, der hver kultur slår ring om sin gruppe, noe som er drepende for integreringen.» Og videre bygger den på forestillinger om at kulturer er «rene og statiske.» Også ifølge den andre debattanten, Farida Ahmadi, vil multikulturalismen øke forskjellene i samfunnet og dermed øke konfliktnivået. Multikulturalismen sementerer også kvinneundertrykkingen i minoritetsmiljøer og er dessuten blind for reelle klasseforskjeller og diskriminering.
Ahmadi begrunner sin advarsel med at multikulturalismen «gjennomsyrer […] samfunnsinstitusjonene våre, store deler av akademia og tankegangen til politikere og mediefolk», og det virker som om også Tuastad implisitt går ut fra at multikulturalismen er den hegemoniske ideologien i Norge. Dette synet er imidlertid grunnleggende problematisk.
En påstand om at multikulturalisme er den rådende ideologien i Norge, er vanskelig å dokumentere. I 2006 undersøkte de kanadiske samfunnsforskerne Keith Banting og Will Kymlicka hvor langt 21 vestlige land hadde kommet i utviklingen av en klar multikulturalistisk politikk for integrering av innvandrere. I denne målingen kom Norge - for øvrig sammen med de fleste andre landene - på jumboplassen.
Hvordan gikk målingen for seg? Forskerne satte opp en liste med åtte kriterier for å måle utviklingen mot et multikulturelt samfunn. Disse var: 1. en positiv formålsparagraf om multikulturalisme i grunnloven eller i tilsvarende dokumenter; 2. et gjennomført flerkulturelt perspektiv i skolebøkene; 3. etnisk representasjon i media og en formulering om etnisk følsomhet i medias etiske regler; 4. unntaksregler for kleskoder og stengetider for minoriteter; 5. mulighet for dobbelt statsborgerskap; 6. offentlige støtteordninger til etniske organisasjoner for å støtte kulturelle aktiviteter; 7. tospråklig undervisning og morsmålsundervisning; og 8. kvoteringsordninger for marginaliserte innvandrergrupper.
Blant de 21 landene var det bare de fire klassiske innvandringslandene USA, Canada, Australia og New Zealand som hadde beveget seg tydelig mot multikulturalismen. Ifølge Bantings og Kymlickas måling havnet Norge blant de 17 vestlige landene som ikke hadde lagt tydelig om i retning multikulturalisme. Slik sett underbygger denne studien ikke forestillingen om at multikulturalismen er den rådende ideologien i Norge.
For det andre er det slik at fenomener som for eksempel vold mot kvinner og barn, diskriminering av kvinner og homofile forekommer blant minoriteter (og majoriteten) i alle vestlige land, uavhengig av i hvilken grad et land har innført multikulturalisme. Tar vi utgangspunkt i ovennevnte rangering av de vestlige landene, finnes det god dokumentasjon på at for eksempel kvinneundertrykking blant minoriteter har forekommet og forekommer i land som har kommet langt i innføringen av multikulturalismen (for eksempel Canada), et lite stykke på vei (for eksempel Nederland) eller snarere har beveget seg i motsatt retning (for eksempel Frankrike). Jeg har ikke sett dokumentasjon på at det er mer undertrykking og diskriminering innad i minoritetene i Canada enn i Norge. Ifølge Ahmadis og Tuastads argumentasjon ville dette imidlertid være logisk. Det er med andre ord ikke grunn til å utpeke multikulturalismen som årsak til for eksempel kvinneundertrykking i minoritetsorganisasjoner i Norge.
For det tredje kan det drøftes om etnisk organisering, som multikulturalismen støtter opp under, nødvendigvis fører til diskriminering av innvandrere generelt og undertrykking av kvinner spesielt. Studier om etnisk organisering i Norge - for eksempel av Pavinder Grewal - har vist at det ligger et betydelig potensial til selvrealisering, nettverksbygging og integrering i det å danne etniske organisasjoner. Som eksempler på dette vil jeg nevne så ulike organisasjoner som etniske sportsforeninger og etniske kvinnegrupper eller en konsekvent internasjonal organisasjon som Etnisk likestillingsgruppe i SV. I slike foreninger kan medlemmene oppleve at samhold gir styrke, både utad, mot majoritetssamfunnet, og innad, i den enkelte minoritetsgruppen.
Multikulturalismen har gjennom de siste 100 årene opplevd ulike konjunkturer. Etter første verdenskrig så det internasjonale samfunnet det som en garanti for fred og stabilitet å sikre minoriteters rettigheter. Etter andre verdenskrig svingte pendelen tilbake, blant annet fordi nazistene hadde misbrukt de tyske minoritetene i nabolandene som påskudd for erobringene sine. Det internasjonale samfunnet satset da på universelle menneskerettigheter, som ikke ga spesielle rettigheter til minoriteter. På 1980- og 90-tallet var det igjen en oppadgående konjunktur for minoritetsrettigheter. Den kan forklares med to i og for seg adskilte årsaker, som likevel virket i samme retning.
For det første var det frykten for at det etniske mangfoldet i Sentral- og Øst-Europa kunne ryste det internasjonale systemet og føre til en rekke konflikter og kriger. For det andre var det også et håp om at det var mulig å videreutvikle de positive erfaringene en hadde høstet med den multikulturelle politikken i for eksempel Canada og bygge et friere, mer egalitært, rettferdig, inkluderende og demokratisk samfunn. I de siste årene har frykten for at de etniske konfliktene i Øst-Europa kan rokke ved det internasjonale systems grunnvoller forsvunnet, og håpet om å bygge det flerkulturelle samfunnet sliter med ikke uoverkommelige, men overfokuserte problemer. Det er tydelige tegn i mange vestlige land på at pendelen nå er i ferd med å svinge tilbake igjen, i retning av en mer tradisjonell nasjonalstatlig assimileringspolitikk. Argumentet er at det har vært for mye multikulturalisme. Dette argumentet er imidlertid uholdbart. 20 år med en nokså begrenset multikulturalisme kan ikke veie opp for 200 år med nasjonalstatlig assimilering.
Verden til Venstre
- Frank Meyer er sammen med Knut Kjeldstadli redaktør for debattheftet " Uten grenser? Migrasjon og minoriteter ", og som inngår i en serie under SVs idédebattprosjekt «Verden til Venstre».