PISA – og vår pedagogiske panikk
Resultatene av PISA- undersøkelsen har rullet som en tsunamibølge over norsk skole. Sjelden har vi sett et mer intenst angrep på norske lærere og norsk skolepolitikk.
Lite har den påfølgende debatten vært preget av skolens formålsparagraf hvor det heter at elevene skal bli "gagnlege og sjølvstendige mennesker i heim og samfunn". Det kan se ut som om lærerne og skolen er gjort til syndebukk for mye av det som er skjevt i samfunnet. Mange lærere har opplevd at vinterens skoledebatt har umyndiggjort dem og svekket deres faglige identitet. Massemediene har løpt i flokk og den berømte "blodtåka" har senket seg. Politikere og eksperter har konkludert med at norsk skole ligger håpløst i bakleksa. Ja, noen hevder et tiår etter skjemaet.
Det er nødvendig med en kritisk etterprøving av årsakene til støyen: Hva forteller det at vi skårer stadig svakere på PISA, og at resultatene på de nasjonale prøvene er mindre gode for mange skolers vedkommende?
Ingen tilbakemelding
Finnes det flere forklaringer enn at skolen og lærerne er håpløst akterutseilt? Kanskje er ikke norske elever særlig motivert for å prestere på prøver som det ikke gis tilbakemelding på. Kanskje er de påvirket av debatten vi hadde om nasjonale prøver for bare noen få år siden da mange elever og også en del lærere boikottet prøvene, fordi den ambisiøse statsråden Kristin Clemet ville måle og offentliggjøre resultatene slik at skole ble satt opp mot skole, kommune mot kommune osv. Noe som igjen førte til store motsetningsforhold mellom lærere og foreldre og mellom lærere og elever, og hvor lærere og skoleledere følte seg stigmatisert. Er det så rart at elevene skårer lavt med en slik historie bak seg? Resultatene hadde ingen betydning for dem personlig. Kanskje har elevprestasjonene noe med det norske samfunnets spesielle situasjon hvor ikke bare elever lener seg tilbake, men også mange voksne gjør det samme i trygg forvissning om at alt går bra likevel? Aftenposten kunne for øvrig fortelle om elever som ikke brydde seg så mye om testene, for som de sa, det er verst for læreren hvis vi gjør det dårlig! (Aftenposten 21.01.08)
Manglende testmotivasjon
Finland er best! Der har de et stabilt skolesystem medsom har vært utsatt for små forandringer. Lærerene har lang utdannelse, stor autoritet og høy status. De har få innvandrere. Det legges vekt på tidlig spesialundervisning av elever med lærevansker. De har deltatt i de internasjonale prøvene over flere år. På en studiereise til Færøyene i vår fikk jeg vite at man der hadde skåret nest sist på PISA-prøvene. Færøyske politikere var oppbrakte over de dårlige prestasjonene på samme måte som her hjemme. Typiske kjennetegn ved færøysk skole: Små forandringer, og en tradisjonelt drevet skole. Men det var første gang de deltok i en ordinær PISA-test. Lærerne vi snakket med hevdet at noe av grunnen til de svake prestasjonene lå i manglende erfaring med denne type tester. Neste eksempel: Oslo skåret bedre enn landet for øvrig på den siste PISA-testen. Hvis norske elever hadde gjort det like godt som Oslo, vil vi være blant de beste landene innen OECD. I Oslo har man siden 2004 satset mye på testing av elevene. Etter å ha snakket med mange lærere har jeg et bestemt inntrykk av at elevene har blitt trimmet i liknende tester. Det finnes flere eksempler på at øving og motivering for tester er med på å endre testresultatene dramatisk. Hvis vi holder opp den hyppige testingen i Oslo mot mangelen på testmotivasjon og til dels sterk kritikk av nasjonale prøver ved skoler ellers i landet, og ser på resultatene fra Færøyene er det langt på vei en forklaring på spriket i resultatene. Manglende testerfaring og/eller skepsis til testformen kan forklare noen av forskjellene på skårene. Dette bør også så tvil om forestillingen om at norsk skole ligger håpløst i bakleksa.
Hvis det er et mål å skåre høyt på PISA-testene og andre internasjonale tester, kan forbedringen skje ved å stimulere i sterkere grad til en "teach to test" praksis. Det er god grunn til å tro at det er dette som på godt og vondt er i ferd med å skje i Oslo-skolen. Men det kan føre til at det kun er de fagene det testes i som blir viktige og interessante for skoleledelsen. En annen sak er at det også blir hevdet at svake elever blir holdt tilbake i Oslo-skolen, fordi det er viktig å skåre godt på testene. (TV-2 nyhetene 28.01.08) Der Spiegel kunne før jul fortelle at det i utlandet ble direkte jukset med testresultatene. Det er tydelig at en del land opplever PISA nærmest som en olympisk øvelse. Særlig er det en fare for det når skolen skal drives etter tilnærmet bedriftsøkonomiske prinsipper hvor læreren får belønning ut fra hvor gode elevene er på testene.
PISA- ikke den endelige sannhet
Det finnes en rekke politiske og strukturelle årsaker til at elevene skårer lavt. Det er for øvrig lett forståelig at eldre lærere og lektorer, som underviste i det gamle gymnaset, i dagens skole opplever et dramatisk fall i status og autoritet når de må forholde seg til klasser med svært stor spredning og med elever som oppleves som teoritrøtte og demotiverte. For dem er PISA-resultatene bare et symptom på den nivåsenkingen som enhetsskolen har ført med seg. Og derfor en etterlengtet dom.
Men er det dermed sikkert at norsk skole er så dårlig som eksperter og medier vil ha det til? Etter hvert som vi blir klar over begrensningene til PISA-prøvene – se for eksempel Stefan Hopmann According to PISA, (www.univie.ac.at/pisaaccordingtopisa) eller kritikken i "Sånn er livet" 03.12.07. Der feller professor i biologi Sidsel Rogne, astrofysikeren Eirik Newth, og lederen av World Wildlife Fund (WWF), Rasmus Hansson en knusende dom over en del av de naturfagspørsmålene som ble stilt. De mente at undersøkelsene ikke egnet seg til å si noe om naturfagkunnskapene hos 15-åringer. Eirik Newth hevdet dessuten at han etter dette ikke kunne vise til PISA-resultatene, slik han hadde gjort tidligere, for å illustrere svakhetene ved norsk skole. Enda mer omfattende er kritikken fra professor Svein Sjøberg i Utdanning nr. 4, 2008. Høyst leseverdig er hans kritiske analyse av PISA-testen i artikkelen Norsk skole styrt fra PISA i Paris.). Det samme gjelder intervjuet i Dag og Tid (07.03.08) med overskriften Mangel på PISA-kritikk i Norge.
Pedagogisk panikk
Forfatteren Knut Faldbakken gav skylda på skolen for mangelen på en elite i Norge. (Dagbladet 23.12.07) Peder Haug og Alfred Oftedal Telhaug gav venstresida og reformpedagogene ansvaret for svake testresultater og skoleforfallet. (Klassekampen 06.12.07og Aftenposten 08.12.07) I Dagens Næringsliv (05.01.08) kunne vi lese at det er sekstiåtterne som brakte ulykken inn ved universiteter og høgskoler på 60 og 70 tallet og dermed la grunnlaget for all "elendighet" innen norsk utdanning. Riktignok skjedde det en forandring i utdannelsessystemet på denne tida i det den autoritære pedagogikken gradvis ble avløst av en undervisningsform hvor studentene ble mer delaktige i undervisningen. Det er for øvrig interessant å lese at flere elever i dag sier at skolen bare kan bli bedre hvis man tar elevene med på råd, noe som også var min erfaring fra et praksisår i grunnskolen for noen år siden.
Det burde være klart at årsaken til elevenes relativt lave skåre på nasjonale og internasjonale tester er knyttet opp mot langt flere forklaringsvariabler enn reformpedagogikken, sekstiåtternes plass i utdanningssystemet og mangelen på en norsk elite. Slike forklaringer forteller mer om den "pedagogiske panikk" som er skapt av sensasjonsoppslagene i dagens medier.
Til tross for medienes, politikernes og byråkratenes knallharde dom over norsk skole, er det all mulig grunn til å stille et spørsmålstegn ved den monomane kritikken og dens berettigelse. Og i den grad det skal kritiseres, bør kanskje skytset rettes mot politiske beslutningstakere som har bidratt til å gi lærerne stadig mer papirarbeid og mindre tid til det som er skolens primæroppgave – å undervise elever.