Til hjelp i sorgarbeid
Til hjelp i sorgarbeid
Av Frank Meyer, professor, Sosialforsk, Høgskolen i Oslo, og Ole Kristian Hjemdal, seksjonsleder, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
Flodbølgekatastrofen. Etter flere av de store ulykkene og katastrofene som har rammet nordmenn de siste tiårene har overlevende og pårørende dannet støttegrupper, senest da tsunamien rammet Sørøst-Asia julen 2004 og 84 nordmenn omkom.
Vurderingene av disse gruppenes rolle er sprikende. En oppfatning er at de fremmer legitime interesser overfor myndigheter og eventuelle ansvarlige for ulykkene, bidrar til å rydde opp i uklare ansvarsforhold, hjelper de etterlatte over sorgen og bidrar til å bedre samfunnssikkerheten.
Den motsatte oppfatningen går ut på at gruppene er fora for klagende ofre uten problemløsningsagenda og mennesker som biter seg fast i en offerrolle og ikke kommer seg videre i livet.
Er nå studert. På oppdrag av Sosial- og helsedirektoratet har vi studert flere av støttegruppene som har blitt dannet, først og fremst Nasjonal støttegruppe for pårørende, overlevende og berørte etter flodbølgekatastrofen 2004. Hva forteller så studien vår om støttegruppene – var de mest til nytte eller besvær?
Mangelen på informasjon i den første tiden etter katastrofen var hovedgrunnen til at flodbølgegruppen ble til. Hverken i Thailand eller i Norge evnet myndighetene å informere overlevende og pårørende på en tilfredsstillende måte.
I en spørreundersøkelse blant medlemmene oppga hele fire av fem at de meldte seg inn for å få informasjon. Informasjonsbehovet gjaldt både katastrofens art og omfang, antall og navn på overlevende, savnede, skadelidte og omkomne. Det var også et stort behov for informasjon om slike ting som krisehjelp, forsikring og senskader.
60 prosent fornøyde. Til en viss grad evnet flodbølgegruppen å dekke informasjonsbehovet gjennom møter, rundskriv og på Internett. Om lag 60 prosent av dem som besvarte skjemaet vårt, svarte at de følte seg velinformert gjennom gruppen, og likedan svarte 60 prosent at de var fornøyde med gruppens arbeid. Men er 60 prosent mye eller lite? Det er mye som tyder på at ledelsen i støttegruppen ikke helt forsto hvor stort behovet for informasjon var, og muligens kunne den oppnådd mer om den bare hadde visst det.
Den nest viktigste grunnen for at medlemmene meldte seg inn i gruppen var ønsket om å møte andre i samme situasjon. Dette behovet klarte gruppen å dekke godt. Gruppen var med på å opprette Pårørendekontoret i Phuket. Kontoret var et sted der de pårørende kunne møtes, avholde minnearrangementer og bruke som utgangspunkt for turer til steder hvor nordmenn hadde omkommet. Støttegruppen var med på å gjennomføre turer for de etterlatte og for de overlevende. Tre av fire oppga at deltakelsen på turene hjalp dem i sorgarbeidet.
Det var også sammenkomster i Norge, blant annet fakkeltog, gudstjenester og minnearrangementer. Blant dem som bare var med på sammenkomstene i Norge var det atskillig færre, bare en av fire, som mente at arrangementer i regi av gruppen hadde vært til hjelp i sorgarbeidet.
Kommer seg videre. Fører støttegrupper til at medlemmene sitter fast i en offerrolle og ikke kommer seg videre i livet? Vi tror ikke det. Det er ikke mange medlemmer som er aktive over lang tid.
De fleste faller fra når gruppen når sine mål (oppklaring av saks- og ansvarsforhold, erstatningsoppgjør, medisinsk og psykologisk hjelp med mer). Etter ett år er det ofte bare få nøkkelpersoner som holder gruppen ved like. Likevel er det stor aktivitet på årsdager for katastrofene og ulykkene. Selv om krisen er over, glemmes den ikke.
Støttegruppene har hatt en positiv funksjon. De kan sees som et hensiktsmessig supplement til annen bistand, ikke som en erstatning. Medlemmene bruker gruppen som informasjonskanal og pressgruppe - og ikke minst får de etterlatte og overlevende en følelse av å være handlende subjekter, og ikke bare passive ofre.