En gruppe sosionomstudenter er samlet i et rom i Pilestredet 56. Inger Merete Rønningen har rollen som sosialarbeider, og Mohammad Poor Ayat er nettopp kommet inn i rommet i for å spille klient. Forsker May-Britt Solem og resten av studentene tar notater, og følger nøye med på samspillet mellom de to.

Knut Arne Dehnes tar opp samtalen på video. Til venstre: Aase Merethe Sætrang Reiersrud.

Studentene Mohammad Poor Ayat og Inger Merete Rønningen i rollene som klient og sosialarbeider.

Forsker og modulansvarlig May-Britt Solem.

– Hensikten er å lære sosialt arbeid fra perspektivet som sosialarbeider, klient og observatør samtidig, sier Solem. Solem forklarer at målet med treningen er at studentene skal lære noe om hva virker når en klient får god hjelp. De skal lære å bruke en teoretisk modell i praksis, og de skal lære å unngå å kategorisere klienter. For å øve på dette bruker studentene blant annet erfaringer fra eget liv som læringsmateriale. – Men det er variasjoner mellom gruppene i forhold til om de bruker historier fra eget liv, praksiserfaringer eller trening ved hjelp av konstruerte historier, understreker Solem. – Det er rom til å utvikle prosessen forskjellig. Det som skjer i gruppene vil aldri bli helt likt.

Samtalen mellom Rønningen og Ayat kommer i gang. Litt etter litt kartlegger Rønningen Ayats problemer. Sosialarbeidere følger bestemte stadier når de skal finne ut mer om klientenes behov, og disse spiller en sentral rolle i treningen. Dette kaller sosionomene endringsprosessen. 
– Endringsprosessen er sirkulær, understreker Solem.

Og sosialarbeideren hjelper klienten til å se seg selv og bli kjent med egne tanker. – Klienten må få hjelp til å utforske og utvikle ny innsikt i sin situasjon slik at ny mening skapes, noe som gir muligheter for endring, forteller Solem.

Etter ti minutter er samtalen over, og Knut Arne Dehnes, som har filmet samtalen, slår av kameraet. Rønningen og Ayat puster lettet ut. Deretter setter gruppa i gang med å analysere samtalen med grunnlag i de enkelte stadiene. – Ja, jeg opplevde empati, kan Ayat bekrefte når gruppa diskuterer. Han var godt fornøyd. De andre studentene, som hadde fått i oppdrag om å observere bestemte sider ved konsultasjonen, kommer også med rosende ord om Rønningens innsats som sosialarbeider.

May-Britt Solem (til venstre) og resten av studentene tar notater og observerer.

Etter ti minutter er samtalen over, og kamera slås av. Rønningen og Ayat puster lettet ut.

Solem forteller at refleksjonsnotater og loggskriving er en viktig del av studiet. - Du vet ikke hva du har tenkt før du har skrevet det, mener Solem. Loggskrivingen bidrar blant annet til at studentene tenker mer over hva de mestrer og hva de trenger å trene mer på. Og videoopptakene gjør det mulig for studentene å se sin egen innsats.

Så inntar Knut Arne Dehnes rollen som sosialarbeider og Eirin Neslow som klient. Også Neslow roser etter samtalen medstudenten for innsatsen som sosialarbeider. – Jeg synes Knut Arne var rolig og tok seg god tid. Han viste at han prøver å forstå hva det dreier seg om, sier hun.

– Denne arbeidsformen er veldig positiv, og er en blanding av fiksjon og erfaring fra eget arbeidsliv, noe som blir veldig reelt, svarer Eirin Neslow.

– Det morsomme er at du lærer å sette samtalen i system, du må lære å prate. Samtalen blir et redskap for endring, sier Knut Arne Dehnes.

På spørsmålet om hvorfor studentene har valgt sosionomutdanning har de mange svar. – For min del går det på interessen for å jobbe med andre mennesker, sier Dehnes. - Det er et veldig høyt nivå på lærerne, sier Neslow. - Jeg er enig, og ofte har lærerne skrevet pensum selv, sier Åse Cecilie Tryti. - Og det er et veldig bredt pensum, legger hun til.

Og May-Britt Solem minner om noe av det viktigste med sosionomenes arbeid: Det at de gjør en innsats for personer som trenger hjelp. – Du møter folk i vanskelige livssituasjoner, ofte de aller svakeste i samfunnet, avslutter hun.

[ Tekst og bilder: Erik Stewart ]

Leserkommentarer til artikkelen

Si din mening!