Kronikk av professor Jan Frode Blichfeldt (Pedagogisk utviklingssenter) i Dagsavisen 20. mars 2005.

I Kristin Clemets forklaring om forståelse av de nasjonale prøver er det flere utsagn det er lett å slutte seg til. For eksempel at elever og foreldre har krav på å vite, slik at de kan bidra positivt til forbedring. At åpenhet er en viktig del av demokratiet.  

Eller at dersom det blir avdekket svakheter i matematikkferdigheter, kan myndighetene gjøre noe med det, for eksempel ved å styrke tilbudet om etterutdanning til lærerne.

Andre utsagn kan være mer problematiske – nettopp i forhold til de utsagnene det er lett å slutte seg til: Statsråden tviler på at alle elever som oppfordres til å boikotte (og vi må tro det også gjelder andre) får fullstendig og balansert informasjon. Det synes å være en underliggende forutsetning i hele hennes forklaring – at nasjonale prøver gir slik informasjon. Slik jeg forstår henne, gir resultatene fra slike prøver saklig og systematisk informasjon om elevenes ferdighetsnivå, og – underforstått, også informasjon om resultater av skolens arbeid.

Et begrep som «fullstendig informasjon» gir bare mening i en lukket eller avgrenset situasjon der man har full kontroll, et maskinlignende eller gjennomautoritært samfunn.

En nasjonal prøve vil uansett alltid være en stikkprøve – og ikke noe grunnlag for fullstendig informasjon. Den er åpen for tolkninger, og kan også være utgangspunkt for viktige diskusjoner. Den gir et eksempel på hvordan elever, hver for seg, klarer å svare på utvalgte faglige spørsmål med bestemte fasitsvar – under tidspress.

Når man får mange svar (kanskje fra hele landet) kan man få statistisk balanserte opplysninger for eksempel om hvor mange som klarte å krysse av, eller regne riktig, slik testen var satt opp – kanskje at jenter mestrer denne type press bedre.

Den enkelte lærer, elev, klasse eller skole på lokalt nivå, får informasjon om hvorvidt man behersket denne situasjonen bedre eller dårligere enn et statistisk gjennomsnitt.

Det som også burde høre til en balansert informasjon om slike prøver, er at de, både for den enkelte – og en klasse med ganske få elever, kan gi fullstendig misvisende «resultater». Clemet refererer til at tester ved Oslo-skolen viste at det sto dårlig til med leseferdighetene.

En etterprøving av et slikt testresultat, der skolen (egentlig klassen) med navn var offentlig publisert i avisen som svært dårlige lesere, viste et helt omvendt bilde. Det var en klasse med svært sterke lesere – noe læreren også var trygg på.

Som informasjon til foreldre og elever var resultatet misvisende – og kunne forstyrre et konstruktivt samarbeid. Selvsagt innebar erfaringen også at læreren for framtiden sørger for å trene på denne type test – situasjon.

Det burde høre med til den «balanserte» (men ikke fullstendige) informasjonen, at mange fagmiljøer advarte mot skolerangering og offentliggjøring av det slaget som ble gjort og gjøres i forhold til lesetestene – og som åpenbart er viktig for Clemet. Det burde høre med til balansert informasjon at internasjonale undersøkelser reiser tvil om sammenhengen mellom slike tester og faglig kvalitet, reiser tvil om verdien av rangeringer. En engelsk undersøkelse advarer mot at slike resultatmål og rangeringer kan gi politikere påskudd til å gjennomføre store utdanningsreformer på sviktende grunnlag.

Informasjon og offentliggjøring om kunnskapsnivå basert på enkle og «klare» resultatmål står sentralt i argumentasjonen. Jeg vil hevde at de positive utsagnene om at «foreldre skal vite» – om «åpenhet og demokrati», om å muliggjøre foreldre og elevers positive bidrag til forbedring ikke på noen måte er avhengig av offentliggjorte tester.

Annen informasjon kan være langt mer verdifull. Ved å insistere på offentliggjøring, og i praksis rangering, av lokale «resultater» på nasjonale prøver, kan kunnskapsforståelse- og utvikling komme svært skjevt ut. Hvorfor denne insisteringen?

Ved å gjøre enkle resultatmål sentrale både som informasjon til foreldre, og ikke minst til media og dermed offentlig diskusjon, får «kunnskap» i Clemets argumentasjon preg av en avgrenset og sammenlignbar vare det konkurreres om i et marked. Kundene, dvs. foreldrene og elevene, foregis ved den «åpne informasjonen» å kunne sammenligne og kjøpe de undervisningsvarene – eller produktene (kvalitetssikret ved testtall) som de «ønsker». De blir lurt. Kunnskap- og læringskvalitet handler om så mye annet.

Testdiskusjonen kan ha relevans for den privatiserings- og markedsideologien regjeringen står for – ikke bare på utdanningsfronten.