OPUS 72. SLÅTTER

Edvard Grieg (1843 – 1907) har etterlatt seg verdige musikalske minnesmerker for all ettertid. Den internasjonalt anerkjente komponisten vil huskes av musikkelskende enkeltmennesker for verker som gir enestående musikalske opplevelser. Selv uttalte han: Kunstnere som Bach og Beethoven har oppe på høiderne bygget kirker og templer. Jeg vilde, som Ibsen udtrykker det i sine sidste dramaer, bygge boliger for menneskene, hvor de kan føle seg hjemme og lykkelige -

Edvard Griegs virke kunne logisk sett vært slutt med opus 71. Han var også syk og svak i sine siste leveår. Men hva skjer ? Hans opusliste slutter med nummer 74, og blant de siste opus finner vi to av verkene som har gitt komponisten status som nyskaper: Slåtter op. 72 og Salmer op. 74 framstår som høydepunkter i Griegs kompositoriske virksomhet. Man kan undres over hvor denne utviklingen ville ha ført ham dersom han hadde levd lenger.

Slåtter op. 72, fra årene1902-1903, er Griegs mest radikale klaververk. Det er spelemannen Knut Johannessen Dahle (1834 –1921) fra Vestfjorddalen i Tinn i Telemark som er kilden til slåttene som han i sine unge år hadde lært av bl.a. Torgeir Augundsson, med tilnavnet Myllarguten (1801-1872), Norges fremste spelemann til alle tider. Gjennom generasjoner hadde slåttene utelukkende vært overlevert i muntlig tradisjon, ”fra øre til øre”. Dahle ville gjerne ha slåttene skrevet ned. Denne oppgaven ble til slutt løst av komponisten Johan Halvorsen (1864-1935). Grieg får de 17 slåttene tilsendt og svarer omgående:

Det kaller jeg en lørdagskveld, kjære Halvorsen. Ute tordner en sønnenstorm, som ryster huset, dertil øser der en ren syndflod ned fra himlene. Men i stuen er det koselig. Jeg har nettopp fått dine slåtter og har just fått lest dem igjennom, mens det formelig har klukket i meg av fryd… Foreløpig står det for meg som en synd å behandle slåttene for klaver. Men den synd kommer jeg dog før eller siden til å begå. Det er for fristende.

Griegs formidable evne til å bygge på den norske folkemusikken videreutvikles i dette verket. Vi står overfor en epokegjørende kompositorisk oppgaveløsning. Hans genuine bearbeidelse av slåttene innvarsler en ny tid. Den ungarske dirigenten Antal Dorati har fortalt at da han kort før Bela Bartoks død i 1945 besøkte sin venn, snakket de om Grieg, og Bartok erklærte: Man må helt og holdent ta Grieg alvorlig. Han var en meget viktig komponist. Vet du ikke at han var en av de første av oss som kastet av seg det tyske åk og vendte seg til sitt eget folks musikk? **

I forordet til sitt ruvende verk skriver Edvard Grieg:

Hvem der har sans for disse klange vil henføres av deres originalitet, deres blanding av fin og skjær ynde med djerv kraft og utemmet villhet i melodisk, som især rytmisk henseende. De bærer preg av en likeså dristig, som bizar fantasi, disse levninger fra en tid, da den norske bondekultur var avstengt fra utenverdenen i de avsidesliggende fjelldale og nettopp derfor har bevart hele sin opprinnelighet.

På en konsert i Kristiania (Oslo) den 21. mars 1906 spiller Grieg selv seks av slåttene og i sin dagbok samme aften skriver han: Hva som gjorde meg ondt, var at Slåttene ikke slo ned som de skulle og burde. Jeg spilte dem med all den kjærlighet og trollskap jeg eide. Men - dit min utvikling har ført meg, har jeg ikke folk her hjemme med, det er det tunge. Her tærer det bestandig på mitt ungdomsstandpunkt som ved passende leiligheter berømmes på bekostning av mitt nuværende. Men - det får jeg ikke la meg hindre av. Måtte jeg bare få lov til å utvikle meg så lenge jeg lever. Det er mitt høyeste ønske. Den almene forståelse får da komme når dens tid er inne.

Sentrum for den musikalske avantgarde ved århundreskiftet var imidlertid Paris. Grieg skriver 29.06.1906:

Og i Paris - efter hva Halvorsen har fortalt meg - er Slåtterne blitt oppdaget av noen unge musikere, og de svermer for ”le nouveau” Grieg. Jeg nevner dette da det virkelig har gledet meg. Ungdommen, det er dog fremtiden.

Kilder:

* Grieg-formidler Eilif B.Løtveit

** Norges Musikkhistorie, bind 3