|
|
||
Forsiden
 |
||
|
||
|
Hansen har skrevet flere bøker og drevet lokalhistorisk arbeid i mer en 25 år, med spesialfelter som vikingtid, kirkehistorie og marinehistorie
|
”Det hadde kostet meget å nå til denne stund, men gladlig tok jeg det alt sammen opp igjen for å oppleve det øieblikk på ny om bord i ”Norge” da Roald Amundsen efter å ha kastet flagget ned, snudde sig, så mig rett inn i øynene og uten et ord rakte mig sin hånd”
Dette skrev Wisting i sin dagbok like etter å ha nådd Nordpolen med luftskipet ”Norge” natten mellom 12. og 13. mai 1926. For de to polarheltene var ord overflødige i en slik stund. De kjente hverandre godt. De hadde vært sammen om mye, og begge hadde kjempet seg frem i motgang for å nå målet. Det hadde gått seksten år siden de for første gang la ut på seilasen mot Nordpolen, den gang med omveien om Sydpolen. Nå var de endelig ved målet !
Amundsen hadde nå innfridd det løftet han hadde gitt Nansen da han fikk låne ”Fram”. Kanoner Wisting hadde på sin side oppfylt løftet han hadde gitt Amundsen, mannen han beundret mer enn noen annen og som han hadde ofret så mye for å følge. Wisting var også den eneste som ikke hadde vendt Chefen ryggen eller falt i unåde i løpet av disse årene.
Samtidig var dette korte øyeblikket over Nordpolen begynnelsen på slutten for deres polar-liv. Uavhengig av hverandre hadde de bestemt seg for at målet nå var nådd, det var ikke flere mål igjen å slåss om. Det korte øyeblikket, bare noen få minutter, over Nordpolen var likevel belønning for de mange og lange omveiene, for de mange mislykkede forsøkene, for alle nedturene. Polarveteranene ombord i luftskipet ”Norge”, Roald Amundsen og Oscar Wisting, ble samtidig de to første i verden til å erobre begge polene.
Hvem var denne mannen som så trofast fulgte Chefen på den seksten år lange, vanskelige og utfordrende turen mot Nordpolen via Sydpolen? Hvorfor var han den eneste som holdt ut med en leder som fikk større og større problemer med å omgås andre mennesker? Noe av svaret gav han selv i en samtale med flypioneren Hjalmar Riiser-Larsen under forberedelsene til ferden med luftskipet ”Norge”: ”Dersom Amundsen hadde fortalt at det ikke var mat til alle, og en måtte ofres, hadde jeg glad gått ut i snøen og lagt meg ned”. For ham var det kombinasjonen av militær lydighet og grenseløs beundring for Amundsen som gjorde at han var klar til å ofre alt som ble krevd av ham for at Chefen skulle nå sine mål, om nødvendig sitt eget liv.
Hundepasser, skredder, styrmann, kokk, lege, skipper, fangstmann, forsker, ekspedisjonsleder – det er mange navn vi kan sette på de oppgavene og jobbene Oscar Wisting hadde i løpet av sine seksten år i tjeneste for Amundsen, nasjonen og polarforskningen. De fire store milepælene i Wistings polarliv er:
Sydpolen 1910-1912 (14) Nordostpassasjen 1918-1920 Driften og forskningsferden med ”Maud” i Nordishavet 1921-1925 Flukten over Nordpolen med ”Norge” i 1926 Sted:
Stallen Galleri og Cafe, Horten |
|
|
|
||
| Sist
oppdatert:
21.08.2007
|
||
