|
Utenriksjournalistikken ser Rolf Werenskjold på som et difust fagfelt som ikke har stor oppmerksomhet i norske medier. Han mener de grunnleggende studiene mangler. Som et paradoks peker Werenskjold på at i en globalisert verden blir mediene stadig mer nasjonale og lokale.
I en globalisert verden er man avhengig av informasjon og kunnskap om samfunn, kultur og økonomi. Utenriksjournalistikken er en forståelse av den internasjonale maktbalansen.
I perioden 1964-1991 bygget norske medier som NRK og Aftenposten ut et omfattende nettverk av faste utenrikskorrespondenter i alle verdensdeler. Det var krigsgenerasjonen som dominerte utenriksjournalistikken frem til 1991. Uteriksstoffet var av eliten, for eliten.
- Etter 1991 har utenriksnettverkene krympet, først og fremt av mindre penger, men også ny teknologi er grunnen til dette, sier Werenskjold. Han mener kvaliteten på utenriksmedarbeiderne er blitt dårligere, yngre journalister med dårligere/lavere utdannelse er det som dekker utenriksstoffet i større grad i dagens medier.
Norge har den rikeste korrespondentlitteraturen i verden (i forhold til folketallet), og i denne litteraturen finner man sporenene etter deres journalistiske metode. Noe Werenskjold mener burde benyttes i større grad i dag. Å flytte utenrikskorrespodentenes fokus vekk fra Paris Hiltons skandaler, og fotballstjernenes nye dameerobringer, til noe mer viktigere saker. Mye av dagens utenrikspolitiske journalistikk er så overfladisk og inkompetent at man ikke lenger finner analyse av makt og interesser.
Om den manglende utenrikspolitikken er et demokratisk problem kan diskuteres, men Werenskjold mener vi ikke burde måtte gå til utenlandske mediebyråer for å danne oss et bilde av hva som foregår i verden rundt oss.
Publisert 27/09/07 av Vegard Eine Østerhagen
| 
