En kronikk i Aftenposten 15. april 2000 handla om norsk språk. Sia artikkelforfatteren sneia innom journalistutdanninga, tenkte jeg at det var på sin plass å fortelle at vi ved Høgskulen i Volda faktisk tar språk alvorlig. Jeg skreiv et lite innlegg, og det gjorde jeg på bokmål, mitt bokmål. Det passa tydeligvis ikke Aftenposten.

Slik var innlegget:

"Journaliststudenter og norsk

De som studerer journalistikk i dag, lærer absolutt at norsk er et rikt og språk som en må arbeide med. Per Egil Hegge skriver i Aftenposten lørdag 15. april at "dagens journalister får slett ikke høre det under sin utdannelse". Jeg veit ikke hvor Hegge har fått denne feilaktige oppfatninga fra. Det kan muligens være fra møte med journalister som er uten journalistutdanning? De siste fire-fem åra har jeg undervist journaliststudenter i mediespråk, og veit at interessa for språk er stor hos mange. 
Men - interesse for språk sikrer ikke i seg sjøl et godt mediespråk. Noe vi bør huske, er at dagens journalister er storprodusenter av tekst, og det blir venta at de skal skrive både raskt og korrekt. Da kan det snike seg inn eksempel på dårlig språk hos de beste. Mangel på korrekturlesere og gode språkrutiner i redaksjonene må ta noe av skylda for uklar og ukorrekt språkbruk, og kunnskapsnivået kunne heilt sikkert ha vært større hos en del journalister. Men i journalistutdanningene lærer studentene om hva som blir rekna for godt mediespråk, og det blir stilt krav til språkbruken deres. Ingen må tru noe anna.

Jon Peder Vestad
Avdeling for mediefag
Høgskulen i Volda"      

Da stykket kom på trykk, var dette endra: veit var blitt til  vet, oppfatninga > oppfattelsen, journalistutdanning > journalistutdannelse, åra > årene, interessa > interessen, sjøl > selv, venta > ventet, eksempel (fl.) > eksempler, skylda > skylden, heilt > helt, rekna > regnet, tru > tro, anna > annet.  

Høgskulen var ikke retta til Høyskolen…, heldigvis. På denne måten har Aftenposten kledd innlegget mitt i ei språkform som jeg ikke vil la meg identifisere med, et bokmål som hører et anna menneske enn Jon Peder Vestad til. Jeg kan ikke se på det som noe anna enn et overtramp. 

En lærdom av dette, er at iallfall leserbreva i Aftenposten er uegna som grunnlagsmateriale som skal brukes for å vise hvordan folk skriver bokmål i dag. Når Aftenposten er ute med rødpennen, fører det til språklig ensretting i spaltene, og gir ikke et korrekt bilde av det bokmålet som blir brukt. Dette er et lite eksempel på bruk av språklig makt, og jeg er nok ikke den eneste som har vært utsatt for å finne innlegg igjen kledd i ei språkdrakt som signaliserer et anna språksyn og andre språklige vaner enn det Aftenposten ønsker å la leserne få møte. 

Av Jon Peder Vestad. 

Sjølve innlegget var på trykk sist i april 2000, og dette er lagt ut på nettet 7. mai 2000.