Festtale på elevstevnet på Sagavoll folkehøgskole 24. mai 2003

Kjære venner. Kjære Sagavoll-venner. Så er vi altså samlet her igjen, på hellig, våryr, ungdoms grunn. Vi er jo normalt et hemmelig brorskap, et usynlig nettverk av sagavollsmennesker. Så usynlig og så hemmelig er vi vel egentlig at vi ikke vet om det selv engang. Mange av oss hadde nok helt glemt at det i det hele tatt noen gang eksisterte noe slikt. Livet hadde fart hardt med oss. Nedbrytende krefter rundt oss på alle kanter. Kjas og jag. Jobb og hjem. Hus og hage. Bil og hytte. Barn og hund.  Nei, det der med Sagavoll ble veldig fjernt. Når det kom til stykket var det hele en eneste stor illusjon.

Men, nå vet vi bedre! Det hemmelige brorskapet lever. For hva er det vi har her i denne salige sal? Det usynlige er blitt synlig. Som ved et guddommelig mirakel. Kallet gikk ut. Og noen av oss hørte det. Vi sto opp, droppet, som Peter, Andreas, Jakob og Johannes våre fiskegarn eller hva det nå var vi hadde i hendene og valfartet hit til Gvarv. Hvor vakkert! Hvor vederkvegende! La oss reise oss og klappe lenge for oss selv.   

I det siste har jeg tenkt mye på Sagavoll. Og nå, når jeg står her så strømmer minnene på. For her, på denne scenen, har jeg og mange med meg hatt noen av sine virkelig store øyeblikk. Øyeblikk da vi hevet oss himmelhøyt over livets normale prestasjoner og små banaliteter. Øyeblikk som blir stående, for alltid. Herfra tonet sangen og diktene ut. Tenk på skolekorets tolkning av ”Happy Road”.  Og Dynamis. Hvilket himmelkor. Og herfra husker jeg Jon Peders uforglemmelige skaldekvad på en kveld omtrent som denne:  Fysst på rim, og sia uten, vil eg tale, arme guten!” Og her lød det fra Kirsti Kraft, kraftfullt men samtidig så ydmykt og følsomt:  ”Eg er berre doggdråpa liten og veik som skjelvande ligg på eit blad.” Og så var det alle sangkvartettene da. Der alskens Hilder og andre himmelske alter og sopraner fikk boltre seg i musikalsk, ubeskyttet elskov med prakttenorer som Håkon og grombasser som Iver. Det var en fest og en glede å høre på hver gang. ”To heite fuglar sitt veng over veng..”Og slik håper jeg da at det er her ennå.

Jeg og mine mer jordnære og folkelige likesinnede kunne lite stille opp med mot slikt. Men også vi fant en vei til det utenomjordisk kreative og opphissende, og de ekstreme prestasjoner. Herfra viste vi gutta fra Sagaheim våre edle ender. Ett øyeblikk var det helt mørkt. Men så, FLASH, var de der. Og i neste nu, borte vekk. En utrolig, og sterk, stunt av uredde og frie artistiske sjeler. Som ikke lot seg bure inne av etablerte konvensjoner og middelaldersk kustus. Det var på mange måter en perfekt metafor for året på Sagavoll. Et sterkt FLASH, og så borte vekk. For ikke å snakke om demonstrasjonen av den daglige fellestannpussen på Sagaheim, i ett og samme tannglass. Den var sterk, den. Og original. Den begeistret noen og provoserte andre. Mange lot seg opprøre. Selv ble jeg kvalm. Det var jo jeg som var siste mann til å pusse, gurgle, slukke tørsten. Det er jo dette som toppen av kunst, ikke sant? Når artisten selv blir syk av den.

Som sagt, minnene strømmer på.

Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg husker ganske godt elevstevnet på Sagavoll det året vi gikk der. Jeg husker hvordan vi kikket forskrekket på 20-årsjubilantene som invaderte skolen vår. Vi tenkte og sa: Så gamle og slitne blir ikke vi når vi er 20 år! Vi skal holde bedre enn som så.  Nå står jeg her, 20 år etter og kan si med triumf i stemmen:  Vi fikk rett! For vi er ikke gamle og slitne, vi. Se så godt vi holder oss! Derimot er dagens elever helt latterlig unge. Bare barn, egentlig. De var ikke født engang da vi gikk her. Ha ha. Vi kunne vært foreldrene deres, vi!

Min måte å håndtere dette med alder på, rent filosofisk, er egentlig ganske genial. Jeg studerte historie på Blindern et par år etter Sagavoll. Da utviklet jeg en sterk og følsom historisk bevissthet. Men jeg har tatt grundig feil på ett punkt helt til ganske nylig. Jeg har nemlig levd i den villfarelse at historien trekker ut i langdrag. At den 2. verdenskrig er ganske lenge siden. Ja, at vikingtiden og den tiden Jesus gikk rundt på jorden — det er så lenge siden at det er umulig å forestille seg. En annen tidsalder.

Men, nå som jeg nærmer meg de 40 har jeg radikalt endret syn på dette. Historien er ikke langdryg. Den er ganske fortettet. Tiden flyr, sier vi jo. Og det er sant! Tenk, jeg er nesten 40 men synes ikke selv jeg har levd særlig lenge. Livet mitt har sust avgårde, det. Rett og slett. Nå ta meg og mine 40 år og still opp resten av 20års jubilantene her for deres indre øye. Det er omtrent 20 av oss her. Tenk dere så at vi har levd direkte etter hverandre, 40 år hver. Det bringer oss helt tilbake til 1200-tallet, det. Er ikke det ganske sprøtt? En liten gruppe av oss 20-årsjubilanter på rekke og rad og plutselig befinner du deg i middelalderen. Det er egentlig ikke stort mer enn fem av oss 20-årsjubilanter siden 1814. Enda så unge og friske vi ennå er. Det hadde du ikke trodd!

Det var en lang avsporing. Nå over til saken, nemlig hva betyr det å ha gått på Sagavoll. Hva gjør Sagavoll med et ungt menneskesinn? Det er særlig ett dikt som mer enn noe annet utgjør selve kvintessensen for meg, om jeg nå absolutt skal behøve å stappe dette året på Sagavoll inn i et nøtteskall. Det er følgende:

”Hva er vel livet?

Et pust i sivet,

Ett vell av krefter

Som higer efter

en evighet”

Dette diktet oppsummerer på en grei og kortfattet måte min erfaring som elev på Sagavoll folkehøgskole, Gvarv i Telemark, august 1982 til mai 1983. For det første så ble jeg utsatt for dette diktet utallige ganger i løpet av det korte skoleåret. Det var takket være min gode venn Jon Peder Vestad fra Molde. Allerede da en utpreget romantiker henfallen til kroniske forelskelser, stuntpoet, målmann, avholdsmann, pasifist, mediamann og avantgardist med øredobb. Ingen har imidlertid gjort mer for å få kullet vårt til Sagavoll her i dag. Du er den store menneskefisker. Derfor må du nå reise deg og motta vår hyllest.

For det andre så uttrykker diktet veldig godt hvordan jeg i dag ser tilbake på de 9 månedene på Sagavoll. På den ene side, et kort pust i sivet. Etterfulgt av utallige andre, mer eller mindre heseblesende pust de siste 20 år. Og flere skal det bli, får vi tro.

På den andre side, et vell av krefter. For året på Sagavoll utløste sterke krefter, gjorde det ikke?  De higet efter så mangt, disse kreftene. Evigheten inkludert. Men også Kjærligheten. Å du verden som det ble higet etter den.. Og dessuten: Mening med livet. En bedre og mer rettferdig verden. Et evig liv. Men i mellomtiden: Å imponere noen med våre kunster og geberder. Kanskje omvende noen til Gud. Eller mestre noe, enten det var å synge eller spille noe flott, lage multimediaprogram med slående og sterkt budskap, forme noe kunstnerisk og vakkert med hendene, spille volleyball som en gresk gud, eller ta en røyk uten å bli svimmel. Strikke et slips.. Kanskje til og med en vest eller genser. Drikke 70 kopper med te på kveldsraid gjennom jenteinternatene.

Sagavollåret ble faktisk noe enda mer enn det også. For meg, og for mange andre. Det ble, jeg vil nesten kalle det, et livsdefinerende år. Både i form av at det gjorde noe grunnleggende med meg rent menneskelig, og ved at det gav livet en retning det nok ellers ikke ville ha hatt.

I tillegg utløste året på Sagavoll en kraft som virkelig fikk langttrekkende og varige konsekvenser for mange. Nemlig gode vennskap. Jeg er selvsagt klar over at folk har erfart dette på forskjellig måte, og at ikke alle opplevde det som jeg. Men nå er det altså jeg som har talerstolen.

For meg ble Sagavoll det store vennskapsåret. Det ble året da mange vennskap ble stiftet, og som så har levd videre helt fram til idag.  Det er ganske lenge, det!

Jeg vil i denne talen bruke noe tid på å snakke om disse to tingene—retning i livet og vennskap. Men først må man jo spørre seg selv, i mangel av noen bedre å spørre, hvem var jeg egentlig da jeg kom til Sagavoll?

Og nå, kjære tilhørere skal jeg ta dere med til et eksotisk, lite sted. Til Hamar siste del av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet.

Jeg vokste opp i en trygg og fin heim, ingenting å si på den. Og hadde det vært det hadde jeg ikke sagt noe om det her. Derimot vil jeg gjerne få si litt om min skoleerfaring. En ganske representativ, norsk skoleerfaring, vil jeg tro. Etter den vanlige 9-årige skole var det videregående. Jeg fikk ingen dårlig utdannelse. Helt grei. Men hva kjennetegnet de aller fleste av oss som gikk ut fra Hamar Katedralskole, eller ”katta”, i 1982, og årene før og etter oss?  Var det ungdommelig begeistring og glød over å stå på terskelen til livet som ung voksen, der verden åpnet seg for oss med alle sine fantastiske muligheter til å lære, til å utforske, til å leve fullt og helt??  Til å søke det eksotiske ukjente??

Nei!! Egentlig ikke! Vi feiret nok, men bare at vi var ferdige med noe som hadde vært litt strevsomt og at vi omsider kunne flytte hjemmefra. Men få om noen hadde noen særlig ide eller visjon om ”hva nå”. For de fleste var det å få en eller annen utdanning og deretter en eller annen jobb. Holde på med noe som virket ”litt interessant”. Tjene nok penger til å henge med, kjøpe seg en ålreit bil. Med tid og stunder få seg et eget krypinn. Ganske dennesidige, jordnære målsettinger. Ingen grunn til å ta av. Ingen grunn til å ha den helt store himmelen spent over livet. Ingen grunn til å skape seg fallhøyde.  (Flatbygd-reaksjonen på Ari Behn sin bryllupstale)  Av en eller annen grunn hadde ikke skolen greidd å stimulere oppdagertrangen i oss, fascinasjonen med det vakre og det mystisk ukjente, eller begeistringen over livet, eller harmen over uretten i verden. Eller kjærligheten til det beste i norsk kunst, kultur og tradisjon. Kjødet var villig, men ånden, den var sørgelig slapp.

Da jeg gikk ut fra katta i 1982 tenkte jeg omtrent som så: Vel, vel, hva nå?  Kanskje et år på folkehøyskole er ok?  De sier det er så avslappende. Jeg er sliten og trenger hvile. Jeg er en kristen gutt og har oppført meg eksemplarisk. Jeg kommer sikkert inn på Sagavoll. Den legendariske Marton Leine slipper nok meg gjennom nåløyet.

Retning i livet

Slik kom jeg altså slentrende smånervøst inn på tunet her på Sagavoll. ”Små-Kjørven gjeng i tunet” som en vittigper kunne ha sagt det.  Jeg var forresten adskillig mindre, kortere enn idag. Da jeg begynte på Sagavoll var jeg vel sånn omtrent 1,82 høy. Da jeg gikk ut i mai rundt 1,92 eller noe slikt.  Sent ute, kaller man det.

Men tilbake til saken, jeg tror mange kom dit med omtrent et lignende utgangspunkt. 18-19 år gamle, ikke det helt klare perspektivet over livet, nokså forvirret og søvnig, og klar for et hvileår!

Men hva var det så som skjedde der? Av en eller annen grunn gjorde det året noe fundamentalt med mange av oss. Vi fikk perspektiv på livet. Det er noe paradoksalt over dette. At jeg måtte på en liten skole i Gvarv drevet etter indremisjonske prinsipper for å få perspektiv på livet.  Hvem hadde egentlig trodd det?  Det var ikke derfor jeg kom dit engang!  Råflaks kaller man sånt. Men hvordan var det mulig? Jeg tror noen av nøklene til dette lå i følgende faktorer:

Vi kom til en skole der de fleste av lærerne tok oss på alvor som mennesker, ikke bare som elever som de måtte prøve å dytte litt boklig lærdom inn i. Det var en ny type voksenkontakt. De inspirerte oss til å tenke større. De prøvde å tenne begeistring i oss, og tro på oss selv.

Det var et miljø der vi kunne utforske nye sider ved oss selv uten at det var noe press rundt det—bygging av selvtillit og tillit til andre. Den kreative strengen ble vakt til live.

Det eksotiske og spennende med å bli godt kjent med folk, ikke minst jenter, fra eksotiske steder: Fitjar, Rakkestad, Vikersund, Ørsta, Ski, Stavanger, Nordstrand, Vennesla, Senja, Tingvoll, Stjørdal, Iowa, Biafra. Steder hvorfra man ikke kunne se Mjøsa. Det å oppdage mennesker fra andre steder, det var spennende.

Himmel over tilværelsen. Perspektiv og dybde over livet. Mening og retning. Dette var en skole tuftet på kristen grunn. Det tror jeg hjelper.  Jeg vil tro at skoler tuftet på ren humanisme også kan greie det til en viss grad. Men det vet de vel best selv, de gærningene som steller med dem.

Den moralske, samfunnsengasjerte strengen: Noe er galt fatt med verden og vi må gjøre noe med det! Vi har alle et ansvar. Vi kan alle delta, på en eller annen måte. Den strengen ble også stimulert det året.

Jeg vil si litt om akkurat den strengen: Jeg tviler på at jeg hadde endt opp med den jobben jeg har idag om det ikke var for den gnisten som oppstod på folkehøgskole i 1982-83. For meg går det en linje fra året på Sagavoll til det som nå er vårt utviklingspolitiske motto: Kamp mot fattigdommen. Når jeg kan stå på en talerstol ett eller annet sted i verden å snakke om dette temaet, kampen mot fattigdommen, og mene det, så henger det sammen med det året på Sagavoll.

Litt også om det faglige, om jeg kan bruke et slikt uttrykk.

Jeg begynte på idrettslinja. Jeg innrømmer det. Jeg hadde nesten fortrengt det. For noe idrettsfantom var jeg ikke, selv om jeg gjerne skulle ha vært det. Min innbilte idrettskarriere er faktisk glitrende. Overgår langt de aller flestes faktiske idrettskarriere, selv noen av de aller beste. Jeg satset, men skjønte fort at over kulen ville jeg aldri komme. Ingen av jentene lot seg rive med av mine prestasjoner, så mye skjønte jeg. Noe måtte gjøres.

Hva skulle jeg finne på i stedet? Tja, de ser nå ut til å ha det ganske gøy på den medielinja. De gjør jo akkurat som de vil mesteparten av tiden... Han derre nynorsksnakkende fyren på Tunheim, han med øredobb og meninger om alt mulig sier at de har det innmari kult. Jeg hadde skrevet kristenruss-siden i russeavisa på Hamar våren før og tenkte at, jo, kanskje dette er noe jeg sikkert kan få til. Og slik ble det. Så ble det skoleavis, Sagbladet, skoleradio,  multimediashow. Jeg husker særlig portrettintervjuet med Bjørn Eidsvåg etter konsert i Bø kirke. ”Hvorfor sang du ikke På bakerste benk? Hvor skal du synge i morgen? Liker du akustikken her?”

Vi syntes selv vi var ikke bare flinke, men også veldig morsomme — noen kjempetalenter egentlig. Selvbildet svulmet opp. Ett konkret resultat av dette ble at jeg faktisk slo inn på mer mediefag og etter hvert journalistikk. Det hadde kanskje ikke skjedd uten året på Sagavoll. Senere tok livet en annen retning, men det er en annen historie. Og den hadde faktisk også litt med Sagavoll å gjøre!

For meg ble det et skjellsettende år. Jeg ble, om du vil, mentalt globalisert på Sagavoll.  Så fikk jeg lagt inn det ordet i denne talen også. Globalisert. Globalisering. Sagavoll og globaliseringen. Det høres så aktuelt og viktig ut. Alle viktige taler må jo handle litt om globalisering.  På Gvarv i Telemark på en temmelig konservativ kristen skole i beste indremisjonstradisjon ble jeg mentalt globalisert. Litt av en ting å si. Men sann, synes nå jeg.

Mitt Sagavoll fra 20 år tilbake får du aldri igjen. Jeg vet at 20 år er lang tid og mye har nok endret seg på Sagavoll. Blant annet har dere fått hjemmesider på internett. Det er nytt! Der kan jeg lese om alt det studentene har av valgmuligheter idag, og det er i sannhet noe annet. Der ser jeg blant annet at verden har inntatt Sagavoll. Globaliseringsspøkelset er vakt til live. En gruppe drar på tur til Kenya. Amerikanske gospelsangere kommer innom og gir kurs. Musikklinja drar til London… Det er noe internasjonalt, noe spenstig og heftig over det hele. Den er FÆL den globaliseringen, dere.

Men mitt Sagavoll får du aldri.

Vennskap

Ja, jeg lovet jo å si noe om vennskap her for en stund siden. Kan vel nesten ikke glemme det?

Det er egentlig helt fantastisk dette. At så mye mellommenneskelig kunne komme ut av 9 korte måneder. Jeg måtte jo plukke fram minneboka mi for å komme i stemning til å jobbe med denne talen. Jeg må tilstå at jeg ikke hadde bladd i den på 19-20 år eller så. Men det var sterkt, i grenselandet mellom det rørende og pinlige, å lese de sterke erklæringene om evig vennskap. ”Jeg er så glad i deg. Ja, jeg vet det er en klisje, men den er jo sann!”

Jeg skrev nok det samme selv til folk, og mente hvert ord.

Etter Sagavoll bar det ut i militærtjeneste for meg. Til tross for iltre og nesten voldelige protester fra skolens mange pasifister. Jeg har vel aldri fått, eller skrevet, så mange brev som det året. De andre gutta stemplet meg som avviker. Mens de hygget seg med Donald og porno skrev jeg brev, på brev, på brev.

Så kom jeg til Oslo. Mange sagavollinger hadde kommet dit før meg og beredt grunnen. Ikke nødvendig å jobbe hardt for å etablere en ny vennekrets i en fremmed by. Det sosiale livet blomstret fra første dag.

Selvfølgelig ble det bokollektiv med to venner fra Sagavoll. Jon Peder og Elling. Hvem ellers. En luguber og kald leilighet på Grunerløkka lenge før det ble en fancy bydel. Du måtte være MANN, for å bo på Grunerløkka på den tiden. Eller narkoman. Som damen i naboleiligheten som vi delte doen på gangen med. Men vi hadde det perfekt. Vi betalte 200 kroner måneden hver. Vann for å vaske oss, det varmet vi opp på komfyren. Trengte vi en dusj eller klesvask var det den perfekte unnskyldning for å gå på besøk til jentevennene våre fra Sagavoll. For de bodde jo også sammen i kollektiv rundt om på byen. Ja etterhvert begynte vi endog å menges med folk som hadde gått på Sagavoll et par år før oss. De var liksom av samme ulla, bare hakket mer herdet og belevne.

De første årene i Oslo var vidunderlige, spør du meg. Og disse jentevennene jeg snakket om. Jeg har en bekjennelse å komme med. Jeg kunne fridd til de fleste av dem. Men jeg gjorde ikke det. Turte det ikke. De virket så uendelig mye mer modne enn meg.

For å sitere deLillos:

Jenter fra en liten plass

De kommer seg til byen

Circa 18-19 år, de leier seg en hybel

Jobber både her og der

Og kanskje går på skole

Selvstendige som bare det,

Mye mer enn meg.  

Årene gikk, og ting forandret seg. Vi gikk i forskjellige retninger. Tilbrakte noen år helt andre steder, i Norge eller i verden. Ut i arbeidslivet. Vi fikk nye venner, nye referanser. Traff den ene, den rette. Giftermål, barn. Årene suser av gårde. Kontakten blir mer sporadisk, og vi makter bare å holde den oppe med noen få. Så dukker det opp en epost fra Jon Peder, og nå er vi her, her hvor så mye begynte. 

I mellomtiden skjer også det unge mennesker, i hvert fall i vår del av verden, tror er umulig. Helt utenkelig. Nemlig det at noen dør.  Geir Helge A., med to små barn på 2 og 3 hjemme, ble drept i trafikken i Oslo i november 1989. Geir Helge og Hilde, Hilde L., var vel nesten det eneste paret som det ble noe av fra vårt kull. Stemmer ikke det? Jeg hadde sittet ved siden av Geir Helge på lesesalen på Blindern i et par års tid. Vi spilte fotball sammen. Vi gikk i samme bibelgruppe. Vi stiftet et forum for sosialetiske spørsmål innen Oslo Kristelige Studentlag. Sang i samme koret. Vi dro sammen på påsketur i fjellet, flere av oss. Plutselig var han borte.  Etterpå var det mange som stilte opp for Hilde og ungene. Satt barnevakt, hjalp til med det som var mulig. Ikke minst Helge. Helge H.. Min klassekamerat fra 12 år på Hamar og deretter Sagavoll.

I september 1992, mens jeg bodde og jobbet i USA, kommer plutselig den umulige meldingen om at Helge er blitt drept, på fotooppdrag i Sudan. Jeg reiser hjem, til enda en umulig og tung begravelse. Mange sagavollinger kommer dit også. Det er sterke følelser i sving. Mye trøst. Mye vennskap. Levende vennskap. Et vell av krefter i sving. Gode krefter.

Jeg har et bilde hengende på veggen hjemme, som jeg ofte ser på. Det er av Helge og Geir Helge som jogger i Nordmarka sammen.  Jeg velger å tro at det gjør de innimellom fortsatt. I en hinsidig skog, ett eller annet sted.

For et par uker siden var jeg og familien min på middagsbesøk hjemme hos Hilde og hennes ”nye” mann, Semund, og de to barna jeg nevnte. Den eldste er snart 17, nesten Sagavoll-alder. Han heter Erlend, og ligner utrolig mye på den Geir Helge jeg møtte på Sagavoll.  Så det er et liv etter døden på denne siden av evigheten også. Hilde skulle for øvrig ha vært her i dag, men hun måtte i konfirmasjon i Trøndelag, hos Hilde Rofstad, som mange av oss også husker fra Sagavoll.

Det er disse vennskapsrelasjonene som virkelig står igjen fra året på Sagavoll. Og både de gode og vonde tingene har gjort dem sterkere. De tåler en støyt.  Selv om det er mer sjeldent at vi treffes. For sånn er jo livet.

Jeg vil nå prøve å avslutte denne talen på en eller annen måte. Med en siste hyllest til Sagavoll. Sagavoll er som kjent en folkehøgskole. Og folkehøgskole, det er et rart påfunn. Et særskandinavisk påfunn. Men det er et vakkert, genialt lite påfunn. For folkehøgskolen på sitt beste gir unge mennesker det de fortjener. Nemlig muligheten til å gå ut i livet med løftet hode og tro på noe litt større enn det som er rett foran nesetippen.

Skal det bli noen greie på et samfunn så trenger vi å sende flest mulig unge mennesker ut i livet med begeistring og håp og tro i blikket, tro på egne krefter, tro på at det nytter å arbeide for en bedre verden, at det meningsfylt å ha mål og mening med livet, at respekt for medmennesker er av det gode…..  Dette er god ballast for det virkelige livet, som tidsnok setter alt dette på prøve for noen og enhver. 

En folkehøgskole som Sagavoll er viktig, dere. Den er viktig fordi det er viktig å overbevise unge mennesker om at de er verdt noe, at de har noe å bidra med. At fremtiden er verdt å kjempe for. At det er vennskap og relasjonene med andre mennesker som virkelig gjør livet rikt å leve.

Tenk om alle folkehøgskoler greidde det. 10-12 prosent av norsk ungdom går faktisk på folkehøgskole. Enda bedre, tenk om andre skoler, høyskoler og universiteter også greidde å gi slike impulser. Det hadde gjort en enorm forskjell i dette landet.

Jeg vil avslutte på en dumdristig og heroisk måte. Jeg vil synge en hyllest til Sagavoll, og alle oss som har gått på Sagavoll, enten i år, i fjor, for 5 år siden, 10 år siden, 20 år siden, 25 år siden, 40 år siden, 50 år siden. Til rektor og alle lærerne. Jeg er egentlig ikke så flink til å synge, men Sagavoll lærte meg at det ikke er så farlig. Bob Dylan, sangens far, får ha meg unnskyldt—men nå er jo ikke hans stemme nødvendigvis stort bedre enn min..

May God bless and keep you always,
May your wishes all come true,
May you always do for others
And let others do for you.
May you build a ladder to the stars
And climb on every rung,
May you stay forever young,
Forever young, forever young,
May you stay forever young.

May you grow up to be righteous,
May you grow up to be true,
May you always know the truth
And see the lights surrounding you.
May you always be courageous,
Stand upright and be strong,
May you stay forever young,
Forever young, forever young,
May you stay forever young.

May your hands always be busy,
May your feet always be swift,
May you have a strong foundation
When the winds of changes shift.
May your heart always be joyful,
May your song always be sung,
May you stay forever young,
Forever young, forever young,
May you stay forever young.

Takk for oppmerksomheten.

Av Olav Kjørven. 

Festtale på Sagavoll folkehøgskole 24. mai 2003.

Lagt ut på nettet 30. juni 2003