Etter det jeg har hørt om journalistenes arbeidsmetoder i forbindelse med drapet på Kristin i Hedrum, blir jeg helt kvalm.

Det finnes to måter å drepe et menneske på. Fysisk og psykisk. Morderne står for den fysiske, og journalistene for den psykiske.

Dagen etter drapet, er journalistene helt desperate etter å få tak i et bilde av jenta. Gjentatte ganger har de kontaktet rektor og lærere på skolen, og foreldre og familie for å få tak i et bilde. Hver gang har de fått beskjed om at foreldrene ikke ønsker bilde av jenta i avisa.

Da de skjønner at de ikke kommer noen vei, snoker de rundt i gangene på skolen, og plukker ned klassebilde etter klassebilde for å se om de kan finne bilde av jenta. Da de blir jaget derfra, søker de på Internett, og er heldige. Her finner de et bilde av klassen til Kristin. Bildet er tatt i
forbindelse med et prosjekt de har vært med på, men det står ikke hvem som er Kristin. De ringer rundt igjen, men hverken familie eller rektor vil peke ut jenta på bildet, fordi foreldrene vil ikke ha bildet av henne i avisa. Da burde de jo etisk sett stoppet her.

Journalistene presterer da å gå på ungene i hjembygda til Kristin, for å få dem til å peke henne ut på dette gruppebildet. Nå sitter det en sønderknust liten gutt et sted i Hedrum. Han er veldig lei seg for å ha gjort noe som
foreldrene til Kristin ikke ønsket, nemlig hjulpet journalistene med å finne et bilde som de kunne ha på avisens forside. Han visste trolig ikke at det var en journalist som spurte.

I tillegg til dette, sirkler journalistene i helikopter over huset til Kristin, for å se om de kan få et bilde eller noe de kan dikte en historie rundt. Kan hende moren går forbi kjøkkenvinduet med bøyd hode, eller far står på trappa med tårer på kinnet. Familien har ikke bare mistet datteren
sin, men for en periode har de også, takket være journalistene, mistet friheten til å oppføre seg naturlig, uten å bli forsideoppslag neste dag.

I sin jakt på informasjon har journalistene flere ganger gitt seg ut for å være fra KRIPOS, for de vet at de ikke får all verdens informasjon dersom de presenterer seg som journalister.

Dette er moderne forfølgelse. Det er ikke rart at pårørende trenger krise-psykiatri. Klarer ikke selve tragedien å knekke foreldrene, så gjør i hvertfall journalistene det. De går over lik for å få ei historie, og for å være først. At de må vekke foreldrene, familie og pårørende midt på natta med telefonopprigninger og besøk betyr ikke noe. Heller ikke tar de hensyn til foreldrenes ønsker. Alt som teller er størst mulig opplag og salg, koste hva det koste vil.

Journalistene burde vært anmeldt for å krenke privatlivets fred. Sangen til Øystein Sunde "Smi mens liket er varmt", er morsom, men den gjenspeiler i stor grad virkeligheten i dagens journalistikk slik mange opplever den.

N.N.

Jon Peder Vestad, 31.8. 1999