Kunnskapsrepresentasjon og dokument: et evolusjonsteoretisk perspektiv

Af Helge Høivik

Del 1: Kunnskapsorganisering

Biblioteket er kunnskapens allmenning. Bibliotekslære er en lære om organisering av kunnskap for kollektivt gjenbruk.

Kunnskapsorganisering ble et fag da boktrykk ble utviklet til den første industri og den offentlige borgerlighet oppsto i Europa. Det synes derfor rimelig at trykte dokumenter så og si ble bibliotekets pillar. Dokumentet har vært kunnskapsorganiseringens udelelige kjerne, dets atom.

Teknologiene for produksjon, lagring, gjenfinning, distribusjon og konsum av dokumenter er i dyp forandring. Alle andre biblioteksrelaterte prosesser, ideer og fag smeltes om. Særlig fører dette til at våre tradisjonelle forestillinger om hva et dokument er ikke holder mål. For å definere kunnskapsorganiseringens tema bør vi derfor lete bak dokumentenes ulike former. Der finner vi deres tekst, deres utsagn i et språk.

I denne første delen av artikkelen vil jeg derfor bruke noe plass på en språkorientert tilnærming som grunnlag for å definere studieobjektet for faget kunnskapsorganisering. Jeg kritiserer først teorien om universalspråket. Deretter refererer jeg en alternativ tilnærmingsmåte. I Del 2 vender jeg kort tilbake til dokumentet og diskuterer noen vanskeligheter ved å definere hva det er.

Universalspråket

På siste halvdel av 1600-tallet hevdet Leibniz at en med en ny tilnærming til logikk og et spesielt universal-språk kunne løse ethvert problem. For det formål foreslo han utviklet et alfabet for menneskelig tenkning som skulle gi opphav til ord med absolutt presisjon. I en privat korrespondanse hevdet han at

"hvis dette leksikonet lages slik jeg ønsker, ville det gi midlene for alltid å finne konsekvensen av absolutte sannheter eller givne fakta gjennom en beregningsmåte like nøyaktig og enkel som ved den aritmetiske og algebraiske metode".

Gjennom klassifikasjon av alle fenomener i et entydig universal-språk og med matematisk formulerte slutningsregler skulle verden opplyses. Slike forestillinger var viktig for utviklingen av en biblioteksfaglig ideologi, ikke minst forsøket på å lage et tids- og steds-uavhengig indekseringsspråk. Med grunnlag i filantropiske og offentlige ønsker om å samle og entydig klassifisere all verdens kunnskap, ble det etablert bibliotek og en teori om kunnskapsorganisering.

Etter romantikken ble forestillingen om universalspråket igjen populær og bidro i særlig grad til å utvikle logikken som egen matematisk gren. Det ble skapt et program for å gjøre matematisk logikk til den høyeste form for vitenskap. I kimeform finner vi her "det moderne prosjekt". En så for seg at (natur)vitenskapene kunne fange den platonske "egentlighet" bak de vage skygger uten at betrakteren selv ble fanget av sin observasjon, sitt språk og sin situasjon.

Kritikerne av positivismen er mange. Jeg har spesielt sans for Georg Johannesen [Gjerdåker/Skarheim 1991] og gjengir tre smakebiter:

Omgrep er stivna metaforar.
Ei avhandling inneheld alltid minst ei forteljing.
Ein lyt skjøna denne doble tanken: At alle tekstar består av sitat, og at alle menneske er diktarar.

Biblioteksfag er tradisjonelt praksisnære og søker å konstituere en profesjon. Konstruktivisten Donald A. Schön [Schön 1987] gir en praktikum-orientert kritikk av det positivistiske verdensbilde:

Technical rationality rests on an objectivist view of the relation of the knowing practitioner to the reality he knows. On this view, facts are what they are, and the truth of beliefs is strictly testable, at least in principle, by reference to the facts. A professions knowledge rest on a foundation of facts... In the constructionist view, our perceptions, appreciations and beliefs are rooted in worlds of our own making that we come to accept as reality... Through countless acts of attention and inattention, naming, sensemaking, boundary setting, and control, they make and maintain the worlds matched to their professional knowledge and know-how.

I dagligliv og vitenskap griper vi etter verden i et forsøk på å tyde den. Termene for tingliggjøring av disse handlingene, begrep og betydning, gir illusjon om at de er to skilte ting med egen eksistens. Men de eksisterer ikke utenfor den sosiale praksis og representerer to sider av samme fenomen. Begreper og betydninger er ikke legoklosser som føyes vilkårlig til hverandre. Om en skulle holde seg til tinglige metaforer, kunne en si at de er mer som atomer. Ved mitt valg (eller nyskapning) er det allerede avgjort hva slags molekyler jeg kan ende opp med. Bedre enn dette er det å luke ut metaforer som "kloss" og "atom" i beskrivelsen. Ved det unngår vi en systemteori for språk der en begrenser seg til å lete etter språkets elementer (ting) og deres innbyrdes forhold til hverandre (struktur). En unngår f.eks. å arbeide med trekanten Ting-Begrep-Term der begrepene lever sitt hemmelige, egentlige liv i et separat semantisk plan. I sin reneste form skal det her eksistere et en-til-en-forhold mellom begrep (mening) og begrepets navn (term).

En slik modell passer dårlig med det som kan observeres. Meningen av ett utsagn gis av meningen til andre utsagn eller ved persepsjoner av følelse, emosjon og intuisjon. Hvorfor da postulere at begreper eksisterer i seg selv? Strukturteorien prøver å redde seg ved å erstatte en-til- en-forholdet mellom begrep og term med med mange-til- mange-relasjoner. En term kan være navn for mange begreper (homonymi) og mange termer kan være navn for ett begrep (synonymi). Men ved det løser begreps-tingen seg opp og blir til et pulserende asossiasjonsnettverk. Å begripe er å tyde. Betydningen av en term er dets bruk i språket.

Mer fruktbart enn den abstrakte modelltenkningen finner jeg forsøk på å gi en historisk framstilling av språkutviklingen. Språket er her en naturgitt forlengelse av tidligere former for representasjon og akkumulering av kunnskap. I "Origin of the Modern Mind" [Donald 1991] gjør Merlin Donald et forsøk på å skrive denne historien inn i et darwinistisk skjema. Han ser for seg en mulig utvikling som han deler i de fem stadiene prosedyrisk, episodisk, mimetisk, mytisk og teoretisk. Jeg vil bruke litt plass på å gjøre hans påstander til mine egne.

Prosedyriske og episodisk hukommelse

Den prosedyriske hukommelse er koding av allmenn atferd. Den oppsto tidlig i utviklingen av nervesystemet. Noen typer sjøstjerner kan omklamre muslingen til den må åpne skallet og blottstille sitt indre som så blir forgiftet og fortært. Laksen har kunnskap om hvordan den forserer stryk og foss. Men en slik vandringsmann har også en episodisk, dvs. situasjons- og gestaltbestemt hukommelse, som arter på sjøstjernas nivå ikke har utviklet. Den vandrer tilbake til nøyaktig samme sted som den ble ynglet. Dyrearter på høyere utviklingstrinn har omfattende representasjon av konkrete episoder. Vinterstid kan hamstringsartene, som f.eks. ekorn og visse fugleslag, presist lokalisere matforråd de lagret i sensommerens overflod.

I utviklingshistorien blir ikke det nyttige vraket. Det gamle omformes ved påbygg og tilpasninger. Koding av generelle prosedyrer og spesifikke episoder spiller en grunnleggende, om enn modifisert rolle, i den menneskelig kunnskap.

Episodiske hukommelser akkumuleres i et livsløp slik at "den gamle ulv" vet mer om farer og muligheter enn ungdyret. Men de dør også med individet. Kunnskapsutviklingen skjer følgelig ved naturens omstendelige forsøk der de mange avvik feiler. Bare de ytterst få genforandringer gir fordel i kampen for å overleve og festnes i artenes DNA. Antall og kompleksiteten i de lagrede prosedyrer økte. Evnen til å lagre episodiske hukommelser ble større. Men tidsskalaen for å måle denne utviklingen har en enhet på en million år.

Mimetisk hukommelse

Den menneskelige hodeskallen balanserer på ryggraden istedenfor å være hengslet til den. Tunge, vokaltrakt og gane er vesentlig annerledes formet enn hos andre arter. Det gir oss stor artikulasjonsfrihet. Dette er fysiologiske forutsetninger for å kunne produsere et uendelig antall nye symboler. I seg selv er det ikke tilstrekkelig. Det er mennesker, ikke papegøyer, som har utviklet talespråk. Sjimpanser kan trenes til å be om servering og andre tjenester ved hjelp av tegn skrevet på pappkort og tavler. I naturlig tilstand bruker de omlag 12 tegn. 95% av deres arvestoff er identisk med vårt. Men ingen art utenom mennesket har mentale strukturer som kan finne på nye symboler. Her ligger et nøkkelproblem for forståelsen av kunnskapsrepresentasjon. Ikke minst gjelder det arbeidet med å emulere intelligens i datamaskiner. En datamaskin kan omvandle symboler i tråd med regler som er skrevet i samme symbolsett. Det gjøres også forsøk med å nevrale nettverk der datamaskinen trenes til å gi en ønsket respons ved gitte stimuli, f.eks. gjenkjenning av et symbol. I begge tilfelle må symbolene tilføres utenfra. Men hvordan er det mulig for en organisme å utvikle seg dithen at den selv kan lage seg sine symboler?

Menneskekroppen er dårlig rustet for vær og vind. Muskelmassen er liten. Likevel overlevde våre tidlige forgjengere på tvers av variasjonene fra den grønlandske vinter til Saharas solørken. At mennesket har etablert seg i og dominert nærmest enhver økologisk nisje må ha sammenheng med evnen til å opptre som kommuniserende kollektiv. Dette kollektivet må ha utviklet egenskaper, bl.a. en forståelse av naturens sammenhenger og en samsvarende utvikling av redskaper, som hevet det over den flokkvise opptreden til gaseller, aper og ulver.

En rimelig forklaring er at førmenneskene akkumulerte kunnskap av, i og ved den kollektive opptreden. At kunnskapensmengden vokser raskere pga av denne ny dimensjonen utenfor gen og individ, er naturens oppfinnelse av kultur.

Avstanden fra den avanserte episodiske hukommelse til et komplekst, språklig kollektiv er for stor til at den kan overskrides i ett steg. Det må være en mellomstasjon som vi vanskelig kan finne historiske avleiringer av. Donald kaller dette utviklingstrinnet for den mimetiske kultur.

Mimen ("apingen") er en re-presentasjon av den konkrete episode. Den vellykkede jakten og det seierrike slagsmålet kan spilles igjen og igjen. En trerot der steinene fortsatt satt filtret fast i røttene var kanskje den første klubba. Mimen formidler hvordan svingslaget med den slo inn skallen på byttedyret. Krigernes taktikk med å dele seg i to lag, ett for frontalangrep og ett for bakhold, blir gjen"fortalt" til det kjedsommelige.

En mime blir en ny episode som også lagres i tilskuernes hukommelse. Den kollektiviserer episodisk viten. Mimen består av bevegelse. Med gjentagelsen blir bevegelsen til gester. Mimen kan ledsages av prosodiske utrop (uartikulert lyd). Den kan bli rytmisk så gestene blir til dans og utropene til sang. Det er nærliggende å slutte at mimen representerer broen mellom det ikke-symbolske og det symbolske univers. Genetisk førte da dette til at det ble utviklet hjernestrukturer som kunne bære et nytt representasjonssystem i tillegg til og modifiserende på det episodiske. Det skulle synes unødvendig å streke under at dette er en kollektiv prosess. Symbolsk kommunikasjon er i sin natur sosial og kan ikke skilles eller vesentlig analyseres utenfor det sosiale felt.

Mytisk hukommelse

Det er forenlig med et utviklingsteoretisk perspektiv at lydbildet gradvis fikk større mimetiske betydning for etterhvert å bli dominerende. Kodifisert mime i form av lyd gir mer effektiv kommunikasjon enn det omstendelige rollespill. Trolig eksisterte og konkurrerte Cro- Magnon og neandertalerne ved siden av hverandre i en lang periode. Men plutselig, dvs. i løpet av noen få 10.000 år, forsvant neandertalerne fra landskapet. En mulig forklaring er at denne arten ikke brøt ut av den mimetiske kultur.

Donald hevder at det ikke er den umiddelbare instrumentelle nytten, men den kulturdannende effekten, som er språkutviklingens genetiske hevert. I steinalderkulturene skjer opplæring i verktøyproduksjon, matlaging og jakt i tilnærmet stillhet. Lærlingen sitter ved lærerens føtter eller følger i hans fotspor. Det observeres, prøves og korrigeres i taushet. Formidlingen er mimetisk.

Men det intime samspill som var nødvendig for å skape og opprettholde store kollektiver, betinget og forsterket utvikling av språk. Språklige utsagn ble representasjonsformen for kollektivets bilde og speil. Det ble skapt et sosialt selv båret av forestillinger om alle tings årsak og sammenheng, om ulike roller og riktig prosedyre. Det ble skapt myter. Det sosiale tabu på kollektivt plan kan sammenlignes med genkodet prosedyrisk hukommelse på det inviduelle. I tidligere kulturer er et brudd med det sosiale påbud så dyptgripende at synderen kan ta sin død av i det redsel eller må forlate gruppen med omtrent samme utfall. Over den mimetiske representasjonsform ble det utviklet nervestrukturer i hjernen for koding og artikulasjon av språk. Talespråkets univers hviler på en genkodet mythos. Myten er den dypeste metafor. Den langvarige og stabile tidlige steinalder ble avsløst av de raske endringer i den sene trolig som resultat av store framskritt i verktøyproduksjon og språklig evne.

Med talespråket fristilles kunnskapsakkumulasjonen fra den episodiske bindingen til tid og sted. Den blir en fri, kollektiv mekanisme der nyhendingene kan avmerkes på en tidsakse med 10.000 år som enhet. Med språket oppstår det moderne menneske, dvs. det moderne menneskelige kollektiv.

Teoretisk hukommelse

Et særegent studiefelt er hvordan språket endres med oppfinnelsen og senere kollektiviseringen av skrift. Bare ett av ti talespråk har utviklet skrift og bare ett av hundre har litteratur av betydning. Her er oppgaven å analysere likhet og forskjell mellom talens og skriftens kulturer. I den første eksisterer kunnskapsstrukturene som samspillet mellom individenes hukommelse og den kontinuerlig nødvendige kollektive utveksling av utsagn. I den andre utvides hukommelseslagrene med en voksende mengde eksterne representasjoner. Denne fasen kaller Donald for den teoretiske kultur.

Piktogrammet ble utviklet og brukt mytisk-religiøst i minst 10-15.000 år. Langs flere og komplekse utviklingsveier ble det omformet til ideogram og fonogram. Skriften gjør det mulig å arbeide med lister. Det starter med økonomiske oversikter. Hvem har levert hva til hvilken pris? Men listen gjør det mulig å representere, ikke bare lister av ting, men også kjeder av argumenter. Dette ga grunnlag for oppkomsten av den analytiske tanke, den abstrakte logikk. Kollektivene spredde seg fra det lokale til det nasjonale og transnasjonale. Naturvitenskapene ble utviklet i forlengelse og kritikk av den mytiske kunnskap. Deres metoder og språk ble Kunnskapens metafor. Det mytiske univers ble og blir dekonstruert ved at lag for lag av sentristiske forestillinger (jorda som verdensaltets midte, mennesket som Guds skapte egenbilde, det rasjonelle Jeg som personlighetens essens.. ) angripes og oppløses.

Global hukommelse

Hvis en godtar hovedtanken her, er det et spørsmål som naturlig trenger seg på: Hva nå? Kan det tenkes at utviklingen av kunnskapsrepresentasjonens former ikke stopper her? Skal den gjennom nye stadier som gir opphav til nye kulturformer? Uten å spekulere videre i dette, vil jeg gjenta hypotesen til McLuhan og andre mediefilosofer om at det er nettopp dette som skjer. Det kan vise seg at informasjonsteknologien vesentlige konsekvens er at det dannes en ny kulturform, den globale.

Samtalesirkelen

Studiet av de ulike formene for kunnskapsrepresentasjon skjer innen mange fag. Nevrologene legger vekt på hjernestrukturer, teatervitenskapene på mime og myte, lingvistene på tale og skrift. Her kan det lages nettverkskart over de felt der bibliotekfagene har mye å hente og mye å bidra med. Hva definerer det spesifikt bibliotekfaglige objekt? Vi trenger en formulering som griper dypere i den biologiske og sosiale evolusjon. Ved det kan vi også lettere skjønne endringsprosessene idag. Jeg påstår at vi får til det ved å betrakte den språklige kommunikasjonen som en sirkel. Myriadene av språkhandlinger der den ene utsier det den andre tolker skal sees som sirkler: som samtalesirkler. Samtalesirklenes spesifikke former (mime, tale, skrift) og innhold danner kulturelle domener og epoker. Når samtalesirkelen bæres ved nedtegning eller registrering av symboler på et medium, blir språket mediert. Det blir tingliggjort. I vid forstand kan da studieobjektet for faget kunnskapsorganisering defineres som

(1) formene for, (2) utviklingsmulighetene i og (3) konsekvensene av mediering av samtalesirkelen

I den medierte samtalesirkel finner vi sektorene produksjon, lagring, gjenfinning, distribusjon, visning (dis-play) og konsum av utsagn. I snever forstand vil jeg definere kunnskapsorganiseringens tema som sektorene lagring og gjenfinning i medierte samtalesirkler

Papirtrykk og binærsignal

Hovedformen for framstilling av tekst er idag elektronisk. Den skrives, lagres og redigeres på data. Først når pressene går, møter teksten sitt papir. Ut fra dette skulle en tro at biblioteket må legge datamaskinen og datanettverkene til grunn for sin lære om kunnskapsorganisering.

Men dette kan ikke vurderes uavhengig av visning og konsum, dvs. grensesnittet mellom bruker og den medierte tekst. Dersom papirtrykk for alle praktiske formål viser seg å være den viktigste presentasjonsformen, vil det forstatt fortjene en dominerende plass i det bibliotekariske univers. Dersom elektronisk mediering av tekst gir bedre (rikere, bredere, raskere, mer effektive,..) samtalesirkler, er det denne vi må rette oppmerksomheten mot.

I små mengder har papirmediet egenskaper som

letthåndterlig
enkel visning
enkel og fleksibel dataregistrering
rask gjenfinning

Den elektronisk medierte tekst karaktersieres på sine side ved

rask gjenfinning i store tekstmasser
lite plassbehov
neglisjerbar vekt
enkel gjenbruk
enkel bearbeiding/endring
kan inneholde lyd og bilde
raskt formidling

Praktisk erfaring med elektronisk tekst

Det er særlig kombinasjonen av egenskapene ovenfor som gradvis gjør at den elektronisk formidlede tekst vinner fram. For å studere dette nærmere arbeides det nå med utvikling av elektroniske læreboker ved Statens bibliotek- og informasjonshøgskole i Oslo. I ett slikt forsøk består boka av fem ulike teksttyper:

teoretiske forklaringer skrevet for formålet
oppgavesett, datasett/ råtekster for bearbeiding
små animasjoner
notatfelt der studentene kan skrive inn egne referater
annen tilgjengelig og relevant tekst (tekster fra Internet, on-line manualer osv)

Sammenlignet med tradisjonell boktrykk, er bruksområdet kraftig utvidet. Under en undervisningsøkt projiseres teksten på storskjerm. Den er samtidig tilgjengelig på studentenes bærbare maskiner. Disse maskinene kan kobles til nettet fra plugger i klasserom, lesesal og via modem fra hjemmet. Jeg sammenfatte kort erfaringer med bruk i disse punktene:

Små animasjoner understøtter forklaring av tilstandsoverganger, prosesser og gjør det lettere å se hvordan delelementer kan inngå i en helhet.
De notater studentene registrerer direkte i dokumentet gjenfinnes sammen med det aktuelle lærestoffet.
Det er ingen begrensning på notatenes lengde.
En kan umiddelbart forflytte seg i dokumentmassen. Viktigere enn å gå veien om den elektroniske indeksen, er muligheten til å registrere direkte lenker (pekere, referanser) fra en del av teksten til en annen.
Læreboka er bare ett blant flere plan på den samme lese/skrive-flate. De øvrige planene lar en arbeide med øvelsesoppgaver og foreta andre operasjoner som skrive, regne, kommunisere osv. En kan veksle mellom disse planene med et tastetrykk.
Læreboka kan skrives med henvisning til øvrige elektroniske tekster som er like umiddelbart tilgjengelige som den selv.
De enkelte avsnitt eller tema i læreboka kan oppdateres umiddelbart uten å gå veien om trykking/kopiering, innbinding/stifting og individuell distribusjon. Studentene henter selv inn tillegg eller endringer fra nettet. Oppdatering av indeks osv. skjer hel- eller halvautomatisk. I utviklingsfasen innebærer dette at nye kapitler kan skrives fortløpende under et kurs og integreres i det tidligere utarbeidde materiale. Boka vokser underveis.
Siden teksten er nettverkslagret, er den i prinsippet tilgjengelig for enhver deltaker i lokal- eller global-nettet. I Norgesnett-sammenheng innebærer dette at det etableres en sfære (eller ett marked) for læretekster.
Studentene kan selv skrive deler av sin egen lærebok med de pedagogiske fordeler dette kan gi.
Siden tekstene, innkludert studentenes egne notater, er elektronisk lagret, gir de seg lett til verdiøkende bearbeiding (termlister, stikkordsregister, tesauri..)
Det er langt enklere å restrukturere teksten for kortere kursforløp, repetisjon osv. enn ved trykte utgaver. Det samme gjelder både manuell bearbeiding og bruk av metoder som automatisk klyngedannelse.
Teoretisk tekst og animasjoner er skrevet med retorisk sideblikk til både lesning og forelesning. Det ligger derfor nær å lagre den sammen med en muntlige framstilling på digitalt eller analogt videogram. Presentasjonen da kan gjenspilles for repetisjon uten at lærer er til stede eller sendes ut som billedbrev for fjernundervisning.
Den bærbare maskinen rommer et stort antall tekster som hver for seg ikke veier noe og bare legger fysisk beslag på noen kvadratcentimeter plass. Med format og vekt som en lærebok rommer den i dette konkrete tilfelle teksten fra 8 bøker og manualer. I prinsippet kunne den inneholde læretekstene for hele studier.

Av disse punktene vil jeg spesielt framheve bruken av ulike kommunikasjonsformer. Bokas teoretisk tekst vises på storskjerm. Læreren gir sin muntlige framstilling og viser til elementer i denne teksten, men forklarer og kommenterer i særlig grad illustrasjon og animasjon. Studentene tar egne notater i det samme skjermbildet. Som en umiddelbar forlengelse av dette løser de teori- og/eller praksis-relaterte oppgaver.

Min tese er at dette gir bedre læring. Grunnen til det er at det arbeides parallellt med samtlige representasjonsformer, dvs. på prosedyrisk, episodisk, mimetisk, muntlig-mytisk og skriftlig-analytisk nivå.

Datateknologien er i startgropa

Men papiret vil også møte konkurranse fra elektronikken på områder der det hittil har vært overlegent. De første trykksakene skulle etterligne det håndskrevne og håndtegnede manus. Samme bokstav ble gravert med små variasjoner slik at de skulle se ut som håndskrift. Det tok flere generasjoners utvikling av trykketeknologien før den fikk sin egen estetikk som kunne likestilles med og overskride håndarbeidet. Det samme gjaldt informasjonstettheten (informasjonsmengde pr. arealenhet).

Det ligger 200 års arbeid bak utviklingen av bibliotekets gjenfinningssystemer basert på katalogkort, dvs. papirbaserte dokumentrepresentanter. Til sammenligning med trykkekunsten er den binær-elektroniske mediering av tekster i sin første fase. Hullkortene for dataregi- strering ble arvet fra Jaquards vevemaskin. I perioden 1970-80 ble de erstattet av skrivemaskintastaturet. Linjeorientert utskrift som i en teleksmaskin (tty - "teletype" ) er overtatt av punktadressering på fjernsynsskjerm. Tettheten på slike skjermer har økt fra 320x200 til 1024x1024 punkter, men det er langt fram til en oppløsning på 600 punkter pr. tomme som produseres av en vanlig laserskriver. Papirbaserte katalogkort er modellert og overført på data. Forståelsen for papirets fortrinn og evnen til å emulere dem elektronisk er stigende. Hvilke visnings- og konsumformer kan vi ventelig få ut av den elektronisk tekst? De siste årene er det lagt mye arbeid i å utvikle lese- og skriveflater som i større grad kan yte papiret konkurranse. Skjermene blir flate og lette. På små LCD-skjermer montert som brilleglass, kan tekster vises som fullstendig omsluttende rom eller det fysiske rom kan befolkes med virtuelle objekter. Denne utviklingen mot det lille format har sin parallell i det store. Skjermen kan være tavle i klasserommet og endevegg i møtelokalet. De siste årene er det gjort vesentlige framskritt når det gjelder transkripsjon av håndskrift og håndbevegelse. Jeg ser det som svært sannsynlig at dette, sammen med de udiskutable fordelene som er nevnt ovenfor, gjør at den elektroniske medierte tekst i økende grad vil vinne i konkurransen med papiret.

Del 2: Dokumentet

Menneskelig kunnskap eksisterer i kraft av flere separate og gjensidige modifiserende representasjonssystemer. Hjernens strukturer for be- arbeiding av logisk implikasjon, episodiske sanseinntrykk og mytisk assosiasjon spiller med når vi snakker og skriver. Begreper er ikke ting og det eksisterer intet universalspråk.

Dette illustreres med de vanskene som datautviklingen fører til når en prøver å definere hva et dokument er. Jeg vil her ta for meg to dokumentdefinisjoner og kritisere dem. Samtidig beskriver jeg noen egenskaper ved nye, elektronisk baserte tekstformer.

2 Definisjoner

En kan definere ved å angi betingelsene for at noe skal falle inn under definisjonen og/eller liste opp de fenomener som faktisk gjør det.

Trond V. Bekken [Gjerdåker, Svein og Svein Skaråker (red.) : Samtaler på universitetet: 19 faglige møter mellom lærer og student. Oslo : Universitetsforlaget , 1991.
Bekken, Trond V. : Samfunnsøkonomisk lys på publiseringssektoren. Oslo : Statens bibliotek-og informasjonshøgskole, 1993.
Schön, Donald A. : Educating the Reflective Practitioner. San Fransisco : Jossey-Bass Publishers, 1987. < A NAME="donald">Donald, Merlin : Origins of the Modern Mind. Cambridge, Massachusetts : Harvard University Press, 1991.

sist oppdatert 26. mars 1999
av Trond Søbstad Linker til innholdsfortegnelse

1. Årgang :	Nr 1 1994	Nr 2 1994	Nr 3/4 1994
2. Årgang :	Nr 1 1995	Nr 2/3 1995	Nr 4 1995
3. Årgang :	Nr 9 (Db.Nr) 1997	Nr 10 1997	Nr 10b 1998
4. Årgang :	Nr 11(Db.Nr) 1998

Hjem Inholdsfortegnelse Start Abonnere Bestill enkeltnummer