Med tilladelse fra Norges forskningsråd gengiver vi her dele af den rapport som blev offentliggjort i april i år og bl.a. drøftet på tidsskriftets workshop i Tromsø den 11.- 12. april (se omtale af workshop i dette nr.). Vi håber på denne måde at kunne formidle de tanker og idéer, som der arbejdes med vedr. et muligt kommende forskningsprogram på biblioteksområdet, ud til en bred kreds i den norske biblioteksverden.
M.h.t. en status-oversigt over den norske biblioteksforskning vil vi henvise til en artikel forfattet af et af udvalgsmedlemmerne, Hans Eirek Aarek, i dette tidsskrifts nr. 1. s. 7-20. For yderligere oplysninger vedr. program og rapport henviser vi til Norges Forskningsråd, att. Ruth Jenssen, Stensberggata 26, p.b. 2700 St. Hanshaugen, 0131 Oslo, tlf. 22 03 70 00.
Forskningsbegrepet er sentralt i enhver diskusjon om forskningsprogram. I vårt arbeid med bibliotekforskning er det vår oppfatning at de miljøene som driver eller er interesseret i bibliotekforskning viser en meget stor spredning i sin forståelse av hva begrepet "forskning" dekker. Vår forståelse av begrepet knyttes til OECDs definisjoner, de som også brukes i offisielle dokumenter her i landet. Den generelle definisjonen sier at "Forskning og utviklingsarbeid er virkesomhet av original karakter som utføres systematisk for å øke fondet av viten og for å bruke denne viten til å finne nye anvendelser.". Definisjonene av grunnforskning, anvendt forskning og (forskningsbaseret) utviklingsarbeid legger ulik vekt på kunnskapens nyhet og anvendelighet.
I løpet av vårt århundre har området ekspanderet, og presenterte seg under flere betegnelser med delvis ulike begrepsinnhold, som "bibliotekvitenskap", "bibliotek- og informasjonsvitenskap" og bare "informasjonsvitenskap". De ulike betegnelsene avspeiler både forskjellige vitenskapsteoretiske syn, og forskjellige oppfatninger om denne forskningens unikhet. Vi har f.eks. de som hevder at bibliotek- og informasjonsspørgsmål er et flerfaglig emne. Den mener at forskningsområdet er så sprikende at det krever et mangefasseteret syn på teori og metode. Inspirasjon og støtte hentes da fra mer etablerte forskningsdisipliner som historie, sosiologi, økonomi o.l. I denne forbindelsen er "bibliotekforskning" den mest brukte samlebetegnelse for denne forskningen.
På den annen side finner vi de som hevder at informasjonsprosessen omfatter en så unik problematikk at den kan danne grunnlag for et teoretisk apparat som legitimerer etableringen av en egen "bibliotek- og informasjonsvitenskap". Da hevder man at de problemene og spørsmålene som er relatert til informasjonsprosessen ikke fullt ut kan forstås ut fra de etablerte forskningsdisiplinenes teorier og metoder.
I tillegg til dette finner vi en uenighet om disiplinen i hovedsak skal betraktes som en humanistisk/samfunnsvitenskapelig eller som en naturvitenskapelig/teknisk disiplin. I engelskspråklig sammenheng er dette reflektert i valget mellom betegnelsene "library studies" og "library science". Dette vil først og fremst gi seg utslag i forskjellig metodebruk for informasjonsinnsamling og resultatutvikling, der bl.a. valget mellom såkaldte "kvalitative" og "kvantitative" metoder påvirkes av hvilket vitenskapsområde man kjenner tilhørighet i.
Den ulike begrepsbruken viser altså at forskningsområdet (som vi i fortsettelsen kaller "bibliotekforskning", uten å ha tatt stilling for/mot spesielle vitenskapsteoretiske valg) har utviklet seg vitenskapsteoretisk i noe forskjellige retninger.
Et annet diskusjonstema gjelder "hva" som skal studeres: "Produktet" bibliotek eller "prosessen" informasjon. Vi får dermed en mer institusjonrettet forskning i motsetning til en forskning som går på den mer allmene informasjonsprosessen i samfunnet. Det er imidlertid i liten grad snakk om ekstreme posisjoner, men om posisjoner der begge synsvinklene forsøkes ivaretatt, om enn med hovedvekt i den ene eller andre retning.
Et tredje aspekt ved diskusjonen om "hva" bibliotekforskningens objekt skal være, illustreres i termene "praksis" og "teori". Vi kan finne en viss motsetning mellom en forskningstilnærming som ser på bibliotekarvirksomheten som en praktisk, handverkpreget virksomhet, og en forskningstilnærmning som betoner yrkets behov for overbyggende teoriforståelse. Forskningens preg av grunnforskning, anvendt forskning eller forskningsbasert utviklingsarbeid vil influeres av dette.
Temamessig har forskningen utover i dette århundret spredt seg over et vidt spekter af tema og problemer. Forskning om bibliotekvesenets betydning for samfunn, utdanning, kulturpolitikk, litterære system og lignende har vært viktige forskningsområder. Og som en følge av de siste par årtiers utvikling i edb innenfor bibliotekvesenet har studiet av informasjonssøking- og gjenfinning ekspandert sterkt.
I det internasjonale forskningsmiljøet finner vi i dag en stor bredde i forskningstema og forskningstilnærminger, og en stor produksjon av forskning. I tillegg blir det produsert en stor mengde utredninger og utviklingsarbeid som ikke kan sies å være forskningsbasert. Grensene mellom forskning og slike arbeider er selvsagt noe flytende, men vi bruker som nevnt OECDs definisjon av forskning som grunnlag for våre synspunkt.
I de øvrige nordiske land har emnet også en sterk forankring. I Finland har man professorater ved tre læresteder (Tammerfors, Åbo og Uleåborg), mens det er to i Sverige (Lund og Gøteborg). I Danmark arbeider man med å etablere en forskerutdanning i tilknytning til biblioteksskolen i København.
I Norge har vi en eneste utdanningsinstitusjon, Statens bibliotek- og informasjonshøgskole. Den gir utdanning til og med hovedfagsnivå, og har ingen professorater. For tiden har man en doktorgradsstudent, i samarbeid med Universitetet i Oslo.
Internasjonalt og nordisk finnes det også en rekke tidsskrifter for forskningsområdet. I Norge er det ingen spesialtidsskrifter for bibliotekforskning. (Rapporten udkom før nr. 1 af Norsk Tidsskrift for Bibliotek- forskning, red.).
Med bakgrunn i dette vil vi presentere og drøfte tre hovedargumenter for bibliotekforskning: Samfunnsargumentet, bransjeargumentet og forsknings- argumentet.
Det som slår oss er at bibliotekenes plass og rolle i utviklingen av samfunnet nok er preget av en politisk strategi og politiske beslutninger, men at gjennomføringen av strategien kan møte mange typer hindringer. Lovverk, meldinger og utredninger har søkt å skape rammer og forståelse og foreslå handlingsveier. Men den teoretiske innsikt og den empirisk baserte forståelse av bibliotekenes rolle har ikke kommet særlig langt. Vi vil kommentere dette nærmere i forhold til tre oppgaver bibliotekene forventes å ivareta. Oppgavene vil dels overlappe, men kan likevel splittes opp på denne måten:
Etter vårt skjønn ligger det store oppgaver for bibliotekene i denne rollen som informasjonsknutepunkt. Oppgavene ligger både i en forbedret kontakt med den allmene bruker, og overfor spesielle samfunnssektorer (næringsliv, helse- og sosialvesen, utdanning osv.) og yrkesgrupper (forskere, politikere osv.). Bibliotekenes oppgaver overfor slike brukergrupper er nærmere beskrevet i "Bibliotek i Norge". Her legger de vekt på bibliotekene som virkemiddel for å realisere mål satt for ulike samfunnssektorer.
Vår gjennomgang av norsk bibliotekforskning viser at det er gjennomført lite forskning som er relevant for informa-sjonsoppgaven. Det som er gjort ligger stort sett innenfor systemutvikling, uten spesielle samfunnsmessige implikasjoner. Dersom man mener at forskningsbasert kunnskap om temaet er viktig for forståelse og beslutninger, ser vi et stort behov for forskning om hvordan bibliotekene fungerer, hvordan de kan fungere og hvordan de bør fungere i denne infrastrukturen.
Bibliotekenes rolle overfor utdanningssektoren kan være en illustrasjon av dette behovet: I et samfunn med en stadig større andel av befolkningen under utdanning er det rimelig at bibliotekenes oppgaver som infor- masjonsbevarere og informasjonsformidlere blir forsterket, i alle fall utnyttet optimalt. Kunnskaps- og kompetanseutvikling er et sentralt mål for utdanningssystemet, begrunnet på flere måter (skjerpet konkurranse, krav til omstilling, livslang læring osv.) Utdanningssystemet (og bibliotekene) har også oppgaver overfor grupper med spesielle behov for informasjonsbehandling, som funksjonshemmede, innsatte i fengsler, fremmedspråklige o.l. Her må bibliotekene være en viktig medspiller for utdanningssystemet. Nå hevder "Bibliotek i Norge" at bibliotekene i beskjeden grad er satt inn i en strategisk sammenheng på dette området, og at det bl.a. ligger store oppgaver i opplæring av bibliotekbruk. Her ligger det selvsagt også viktige forskningsbehov, i et felt som praktisk talt er uberørt av forskning.
I dette bildet må man også se på bibliotekenes rolle i forhold til andre kulturinstitusjoner, og eventuelt samspill mellom dem. Som nevnt var Kirke- og undervisningskomiteen opptatt av disse aspektene ved (folke-) bibliotekenes rolle.
Heller ikke her finner vi et forskningsbasert grunnlag for å forstå og vurdere situasjonen, selv om det finnes eksempler på større studier innen området. Disse studiene står imidlertid isolert innenfor dette store temaet.
Etter vårt skjønn ligger det også her mange viktige forskningsoppgaver og venter, oppgaver som er helt nødvendige for at utviklingen ikke skal løpe fra beslutningstakerne og bibliotekene. Selv om temaet er berørt i en del arbeider av utredningskarakter, er det et klart behov for en forskningsmessig belysning av bibliotekenes bevaringsoppgave.
Som oppsummering av samfunnsargumentet vil vi minne om at det totale bildet av bibliotekvirksomhet og informasjons- håndtering er meget komplekst: Bibliotekvirksomheten berører (eller kan berøre) store deler av samfunnet. I tillegg til dette er bibliotekvirksomheten en ruvende post i våre offentlige budsjetter. I lys av dette er det bemerkelses-verdig at samfunnet har så liten forskningsbasert kunnskap om denne samfunnsin- stitusjonen, og så lite forskningsbasert kunnskap om hvordan den kan utnyttes og utvikles. Det er dette vi mener med "samfunnsargumentet" for et program for bibliotekforskning.
Her vil vi peke på fire hovedoppgaver:
Innenfor denne oppgaven har det vært gjennomført noen få forskningsprosjekter, og utviklingsarbeider som tenderer mot forskning. For tiden arbeides det på prosjekter innenfor informasjonsteknologi finansiert av EF-forskningen. Dette er likevel et område der den forskningsbaserte kunnskapen bør utvides.
Dette grunnlaget mener vi er svakt, og det peker på et behov for forskning som er teoriutviklende og anvendelig for institusjonens selvforståelse.
Det vi her har kalt bransjeargumentet har altså blikket rettet inn i bibliotekinstitusjonen. Dette er imidlertid ikke et privat område, men et område som krever forskningsbasert oppmerksomhet dersom bibliotekene skal kunne oppfylle sine samfunnsoppgaver. Slik sett blir bransjeargumentet like viktig som samfunnsargumentet.
Vi ser derfor et program for bibliotekforskning også som et middel til å bidra til den allmene forskningsutviklingen, på måter som kan virke befruktende for mange fagmiljø. Forskningsargumentet er derfor et argument vi mener er viktig overfor det øvrige forskningssamfunnet.
Vi mener det er mer naturlig å dra den motsatte slutningen. Bibliotek og informasjonshåndteringens mangefasseterte karakter og problematikk blir ikke tilfredsstillende belyst innenfor den struktur som finnes i dag, fordi den ikke tillater eller legger til rette for det. Den viktigste grunnen er at "bibliotekforskning" ikke er et studium på universitetsnivå. Den eneste institusjonelle tilknytningen forskningen har er ved Statens bibliotek- og informasjonshøgskole, og i et miljø ved Bedriftsøkonomisk Institutt. Begge miljøene har begrensede ressurser til forskning og mangler doktorprogram. Utenfor disse institusjonene har vi eksempler på litteraturvitere, sosiologer, dataspesialister osv. som hver for seg arbeider med bibliotekrelevante problem, uten at dette settes i en større sammenheng. I deres miljø er bibliotekproblematikken dessuten marginal, og det er ikke en selvfølge at tema og problem formuleres på en måte som gjør dem relevante for bibliotek- og informasjonsfeltet. Det er derfor ikke snakk om å addere forskning fra andre fags synsvinkler for så å få en tilstrekkelig kumulativ kunnskapsmengde om bibliotekene.
Når vi har hevdet at norsk bibliotekforskning preges av lite og spredt forskning, og av manglende rekruttering, mener vi dette er den beste begrunnelsen for å opprette et eget program for bibliotekforskning. Ifølge evaluerings-rapporter som finnes for program innenfor NAVF og NORAS har programmene lykkes når de:
Med bakgrunn i dette vil vi foreslå et program med følgende hovedmandat: Å øke kapasiteten i bibliotekforskningen ved å utvikle den faglige kompetansen. Denne kapasitetsøkingen skal kombineres med høy kvalitet på de tiltakene som iverksettes.
Dette bør oppnås ved å utnytte den kompetansen som allerede finnes og gi denne videreutviklingsmuligheter, samtidig som man setter i gang et rekrutterings- og opplæringsprogram for å tilføre feltet en større stamme av kompetente forskere og forskningsmiljø.
For å oppnå dette må man ha konkrete tiltak, og finansiering av disse.
Man har først en ett-årig stipendperiode som knyttes til et tettpakket opplæringsprogram. Vi foreslår 7 stipend, men selve opplæringsprogrammet må i tillegg være åpent for andre interessenter. Programmet må ha et innhold som både dekker generell vitenskapsteori og bibliotekområdets forskningstil-nærminger, bibliotekteoretiske tema og perspektiver relevant for programmet, og arbeid med utvikling av relevante prosjekter og prosjektbeskrivelser.
Det andre tiltaket er å utnytte og videreutvikle de miljø som finnes. Dette kan gjøres med 1-årige og 3-årige forskerstipend. Stipendene må tildeles innenfor de samme programområdene som rekrutteringsstipendene, slik at forskerstipendene kan bidra til en større bredde innenfor temaene. Og eventuelt ha rekrutteringsstipendiater knyttet til mer omfattende prosjekt, der forskerne kan fungere som veiledere.
Nettverk er det tredje tiltaket. Her skal man forsøke å koordinere og samle aktivitetene. Da tenker vi ikke bare på de som er direkte knyttet til program-finansierte tiltak, men også på relevante prosjekter spredt rundt i geografi og tematikk. Nettverket må etableres som et tilbud og en inspirasjon også til de personer og miljø som ikke er program-tilknyttet, for at den samlede effekten av programmet skal bli desto bedre.
Det fjerde tiltaksområdet er styring og ledelse. Vi regner med at det må opprettes et programstyre, sammensatt av et flertall av forskere og ellers representanter for de som står for programmets økonomi. Det vil også være ønskelig at man holder kontakt med det nordiske forskermiljøet via representasjon i programstyret.
Programmets karakter av kompetanseoppbygging innenfor et felt som ikke har akademisk veletablerte fagmiljø å ta utgangspunkt i krever også en daglig, faglig styring. Vi ser det som helt nødvendig at programmet har en fast tilsatt faglig koordinator. Vi foreslår at denne stillingen omfatter 50% faglig ledelse og 50% forskning.
Med god dekning på disse fire tiltakene mener vi at det kan settes i gang en fruktbar og realistisk oppbygging av et program for bibliotekforskning.
Programmet bør evalueres i sitt 4. år, slik at eventuelle omlegginger kan gjøres før andre periode starter.
Finansieringen av programmet bør etter utvalgets mening gjøres i samarbeid mellom NFR og eksterne kilder. Vi ser det som viktig at de miljø som berøres og er interessert i programmet også får et eierforhold til det via økonomiske og andre typer bidrag. Samtidig er det klart at bibliotek-miljøet ikke har den forskningsmessige kompetansen som er en forutsetning for programmet. Siden denne kompetansen heller ikke finnes ved noen akademiske læresteder, er det bare NFR som kan bidra med dette.
Når det gjelder eksterne samarbeidspartnere for finansiering av programmet, vil vi først og fremst nevne:
I en eventuell samfinansiering vil vi anta at en fordeling med 1/3 på NFR og 2/3 på eksterne kilder er realistisk.
Det gjenstår å ta stilling til et sentralt spørsmål, nemlig hvor programmet skal plaseres. Med det mener vi ikke at samtlige stipend og prosjekter skal kanaliseres til ett sted, men at programmet må ha faglig forankring et sted. Siden forskeropplæring er selve hovednerven i programmet, må det knyttes til en institusjon som har mandat til doktoropplæring. I denne forbindelsen vil det si ett av universitetene. Programstyret bør avklare hvilket universitet som bør ha dette ansvaret, og hvilke betingelser som bør knyttes til dette. En klar forutsetning er at "bibliotekforskning" forstås innenfor de rammene som er lagt til grunn for denne innstillingen.
| 1. Årgang : | Nr 1 1994 | Nr 2 1994 | Nr 3/4 1994 |
| 2. Årgang : | Nr 1 1995 | Nr 2/3 1995 | Nr 4 1995 |
| 3. Årgang : | Nr 9 (Db.Nr) 1997 | Nr 10 1997 | Nr 10b 1998 |
| 4. Årgang : | Nr 11(Db.Nr) 1998 |