Bruk av digitale medier i live performance [1] er en utfordring for artistisk komposisjon , praktisk produksjon og analytisk tilnærming til prosessen og det endelige materialet.
- Hvem er koreografen når de tekniske betingelsene knyttet til det medierte materiale både begrenser og gir muligheter til bevegelsesmaterialet?
-Hvordan skal man designe en produksjonsplan som åpner for kreativ dialog mellom live bevegelsesmateriale og digitalt mediemateriale?
-Hvordan skal man angripe det medierte materialet analytisk, når det overskrider rollen som scenografi og trer inn på scenen som protagonist?

Et gjennomgående problemfelt ved artistisk komposisjon, praktisk produksjon og analytisk tilnærming i en slik kontekst er den konseptuelle relasjonen live bevegelsesmateriale og mediert materiale. Denne teksten vil primært se nærmere på denne dikotomien ved analytiske tilnærming til digitale medieuttrykk i en performance-kontekst.. Jeg vil forsøke å benytte meg av erfaringer og materiale fra en tverrfaglig performance-produksjon for å utfordre det analytiske verktøyet som dikotomien "live-mediert” kan sies å være. Ved å påpeke live elementer i opplevelsen av det medierte materialet problematiseres denne relasjonen og dette får følger for hvordan man konseptualiserer ”performance”, ”interaksjon”, ”protagonist” og ikke minst ”digitale medier”; Jeg vil hevde at både bevegelsesmateriale og digitalt mediemateriale kan ses på som potensielle protagonister i en performance-kontekst. Dette vil jeg forsøke å fremstille ved en trekantmodell som illustrerer hvordan protagonisten kan sies å forskyve seg i materialet.

Denne refleksjonen er å anse som en kommentar til produksjonsbasert læringsmetode ved nye medier. Et overordnet mål for teksten er å vise hvordan en produksjonsbasert læringsprosess både implisitt og eksplisitt kan åpne for en utfordring av analytiske verktøy og utvide forståelsen av digitale medier.