Et liv? Flere liv?

Døden kan bli sett på som slutten på all eksistens, eller som overgang til en annen tilværelse.

Hinduisme, sikhisme og buddhisme ser på døden som noe som tvinger fram en gjenfødelse. Derfor er målet i livet å unngå selvopptatthet og å streve etter en åndelig avklarethet som kan lede til åndelig frigjøring ved at en ikke blir gjenfødt.

Kristendom, jødedom og islam mener derimot at en er død inntil oppstandelsen på dommens dag og mennesker kan få evig liv i himmelen.

De forskjellige verdensreligionene representerer store tradisjoner bygget på skrifter tolket av rituelle spesialister. Men innenfor hver av disse religionene finnes det også folketro eller det vi kan kalle små tradisjoner. De pleier å være basert på muntlige overleveringer, og kan ofte inneholde trekk som ikke riktig anerkjennes av de store tradisjonene, men har likevel stor betydning for folk som tror på dem.

Det er vanlig at muslimer leser fra Koranen ved graven til en som er nylig avgått ved døden. Ifølge folketroen kan denne lesingen påvirke hvordan den døde blir utspurt av Guds engler: To av Guds engler kommer nemlig til gravstedet umiddelbart etter jordpåkastelsen. Englene skal teste den dødes kunnskap om Gud og profeten Muhammed. Ifølge folketroen vil ikke englene stille disse spørsmålene så lenge koranlesning foregår - for da vil de heller høre på Koranen. Hvis koranlesningen fortsetter uten pause fram til fredagsbønnen, vil englene reise tilbake til himmelen uten å ha utført sin ærende, og sjelen til den døde er garantert innpass til himmelen.

En av de mest fargerike sidene av kinesisk og vietnamesisk buddhisme er brenning av Joss papir - trykte etterligninger av verdiobjekter ofret til de døde. Papirmodeller av klær, klokker, biler, penger, mat, osv. blir brent for å sikre velstand til den døde i den neste verden. Men skikken er en fortsettelse av en før-buddhistisk kinesisk tro på guder, ånder og udødelige vesener som har lite til felles med de store linjene i Buddhismen.

Bønner og ritualer skal sørge for at den døde finner rett vei i det hinsidige. Går dette galt, kan man få gjenferd. Norsk folketradisjon har mange råd mot gjenferd -de dødes ånder som går igjen. Det ble fortalt i Romskog på 1950-tallet at "Hvis en døde, skulde alle ta ham i hånden og si 'farvel', ellers ville den døde gå igjen". Andre måter å forhindre gjenferd skal ha vært å ta liket ut av huset med føttene først, eller å ta kisten ut, ikke gjennom en dør, men gjennom en åpning i veggen reservert for lik. Da ville ikke den døde klare å finne veien tilbake igjen.

Hinduer og sikher kremerer sine døde delvis for å forhindre gjenferd. Mange mener at uten kremering vil sjelen til den døde få problemer å frigjøre seg fra kroppen. Da er det fare for at sjelen svever hvileløst rundt i nærheten av liket.

Det finnes en fortelling om to mennesker som møtes på en gravlund:

Til neste side ...