Det var med forskrekkelse jeg mottok nyheten om den tragiske hendelsen på trikken i Oslo der en mann ble drept og flere skadet. Hendelsen i seg selv var skremmende. Dernest gikk politiet tidlig ut og beskrev gjerningsmannen som ”trolig somalier”. Mange fryktet at det ville medføre stigmatisering av somaliere og andre med afrikansk bakgrunn.

Lettelsen var stor da gjerningsmannen straks ble funnet. Det var også en lettelse da media og politikere i liten grad tok for seg somaliere som gruppe. Tvert om har debatten i etterkant hatt en god vinkling. Den har handlet om det manglende psykiatriske behandlingstilbudet både til asylsøkere og flyktninger og til befolkningen generelt. Det er helt på sin plass. Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene har lenge påpekt at tilbudet til traumatiserte asylsøkere og flyktninger må bygges ut og være faglig tilpasset denne gruppen. Det gjelder både behandling og rehabilitering.

Når det er sagt – dette handler om mye mer enn et oppegående helseapparat. I likhet med andre var jeg rystet over at gjerningsmannen nylig var utskrevet fra sykehuset uten tilstrekkelig utredning og behandling. Ikke nok med det. Han hadde ingen bolig og ingen oppfølging. Ingen etater kjente ansvar for ham.

Samfunnet har en forpliktelse overfor et så hjelpetrengende menneske som denne mannen åpenbart var. Det verste er at dette ikke er et enestående eksempel. Jeg har selv erfart flere tilfeller der svært syke mennesker har blitt kasteballer i et system de ikke er i stand til å stå opp imot. Noen har venner og kjente som stiller opp for dem og kontakter de etatene som skal kontaktes og taler vedkommendes sak. Andre står alene.

I grunnen dreier dette seg om flere enn de få som er så alvorlig syke at de ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Opplevelsen av å være kasteball er kjent for mange nye flyktninger og innvandrere. Etatsgrensene kan fremstå som høye murer noen ganger, og det gjentas at dette ikke er vårt bord. Det norske forvaltningssystemet kan være vanskelig nok å ta seg fram i for en som er født og oppvokst her. For en som kommer hit i voksen alder, og ennå ikke håndterer språket fullt ut, kan det oppleves uoverkommelig å ordne opp i en sak der flere etater er inne i bildet.

Den 1. september innføres en stor reform i norsk integreringsarbeid. Fra da av har alle kommuner plikt til å tilby nye flyktninger et obligatorisk introduksjonsprogram. Dette skal være et helhetlig, individuelt tilpasset tilbud.

Kontaktutvalget har store forventninger til den nye ordningen. Det er å håpe at det vil gi den enkelte et helhetlig og kvalitativt godt tilbud med fra dag en. Et tilbud der tverrsektorielt samarbeid står i sentrum, og noen sier at dette er deres bord.

Norsk flyktningpolitikk har dessverre blitt stadig strengere. Imidlertid har alle partier på Stortinget, inkludert Fremskrittspartiet, vært enige om å ta imot i hvert fall noen av dem som er utsatt for krig og forfølgelse. Skal det bli mer enn fraser må integreringen av disse tas på alvor. Det innebærer som nevnt et godt helhetlig tilbud. Det innebærer også å ha klart for seg at noen av flyktninger vil være personer med traumer. Det tilsier et ansvar for å ha på plass et behandlingsapparat og et rehabiliteringstilbud.

Det er grunn til å rope et lite varsku i debatten som har etterfulgt hendelsen på trikken. Riktignok har ikke alle somaliere eller afrikanere blitt stemplet, men asylsøkere som gruppe har blitt trukket fram på en til tider uheldig måte.

Det er ikke slik at alle asylsøkere og flyktninger er traumatiserte, eller at alle traumatiserte personer er potensielt farlige for andre. I utgangspunktet er dette mennesker som har vist en enorm styrke i det å overleve krig, flukt og for noen også tortur. De har blitt tvunget på flukt og har vist evne til å takle dramatiske situasjoner. Blant disse vil det nødvendigvis være personer som er traumatiserte og trenger hjelp. Utfordringen er å nå disse så fort som mulig.

Skal dagens debatt om psykiatrien i Norge munne ut i noe konkret må den føres med riktige begreper og nyanseres. Asylsøkere og flyktninger er ikke såkalte ”tikkende bomber”. Edvard Hauff, professor i transkulturell psykiatri og tidligere leder av Psykososialt senter for flyktninger i Oslo, sier det slik i Dagens Medisin 13.08.04: ”Jeg er skuffet og fortvilet over medienes forenkling av problemstillinger og bruk av uttrykk som for eksempel «tikkende bomber» om flyktninger og asylsøkere med psykiske lidelser. Slike ord vitner om mangel på respekt for menneskeverd. Det er relativt sjelden at ekstreme traumer utløser psykoser, selv om det kan skje.”

Dette handler med andre ord om å gi traumatiserte mennesker behandling og rehabilitering slik at de kan oppleve et fullverdig liv til gode for seg selv, sin familie og samfunnet ellers. Dersom dette derimot gjøres til en debatt om hvordan få tak i de farlige psykisk syke personene er vi på feil spor.

Det er derfor av vesentlig betydning om spørsmålet vi stiller oss er ”Hvordan finne de farlige asylsøkerne?” eller om det er ”Hvordan sikre et psykososialt helsetilbud til alle som trenger det, inkludert personer med fluktbakgrunn?” Skal vi komme noen skritt videre i helsepolitikken og integreringspolitikken må det siste spørsmålet settes på dagsorden.

Tverrsektorielt samarbeid om et godt helsetilbud, gode kvalifiseringsordninger, et inkluderende boligmarked og et ikke-diskriminerende arbeidsmarked er veien å gå.