Jeg vil starte med et sitat fra Thomas Hylland Eriksen:
Kultur kan sammenlignes med et korallrev. Et korallrev er bygget opp av mange lag av koralldyr, men bare det øverste laget av dyr lever. I løpet av noen år dør også de og blir erstattet av et nytt lag av levende dyr. For hvert lag av dyr forandrer revet seg litt. Og hvert enkelt dyr spreller tilsynelatende ganske fritt, men det sitter bokstavelig talt fast i forrige generasjon og kan ikke fjerne seg fra den.

Det jeg skal prøve å belyse er hva som skjer, og kanskje bør skje, når et menneske fra en minoritetskultur bosatt i Norge møter en psykisk helsearbeider for å få hjelp.

Utfordringen ligger i å gi mennesker mulighet til å være fri og likeverdig uansett kultur og religionsbakgrunn

Kultur uttrykkes på mange måter, synlig eller usynlig, bevisst eller ubevisst.
Synlig: Klær, mat, religøse skikker, tradisjoner
Ubevisst: Verdier, normer, holdinger

Begrepet kultur kan være ganske problematisk og minoritetskultur kanskje enda mer, men det er gjengs oppfatning at det gjelder mennesker med ikke-norsk og gjerne ikke-vestlig bakgrunn. Jeg vil likevel påpeke at det finnes store kulturforskjeller på alle nivåer der mennesker samhandler og også mellom nivåene.

I psykisk helsearbeid er dette velkjent i arbeid med norsk-etniske pasienter. En historie som går i Stavanger er at under terapi med en psykiater fra Oslo-området, faller følgende hjertesukk fra den lokale pasienten: “Det ekje greit å vera foggel idag!”  Dette er en strofe fra en velkjent Stavangersang.

Psykiateren som ikke kjente til denne sangen eller kanskje heller ikke tok høyde for kulturaspektet, noterte i journalen: “I dag viste pasienten tegn på psykose.”

Med dette snur en det granskende blikket - vi ser på helsearbeiderens kulturelle ståsted og det kan være like utfordrende for den gjensidige forståelsen, som når pasientene har ulike opprinnelser. Jeg selv er kanskje en representant for helsevesenets forsøk på å endre seg til det flerkulturelle samfunnet. Personlig er jeg likevel klar over at jeg, selv om jeg har ikke-norsk bakgrunn, i utgangspunktet ikke har mer kompetanse enn hvem som helst annen i å møte ulike kulturelle uttrykk. På dette feltet, som på de fleste, gjelder det å tilegne seg kunnskaper, og gjennom praksis anstrenge seg for å forstå stadig mer.

I Norge er det omlag 400 000 mennesker med innvandrerbakgrunn. Halvparten av disse kommer fra Europa og Nord-Amerika. Den største gruppen er fra Sverige. Det er mitt inntrykk at det psykiske helsevesen har den oppfatning at de største utfordringene er i møtet med mennesker fra afrikanske, asiatiske og søramerikanske land. Denne usikkerheten kan vise seg fra stortingsnivå til den enkelte som arbeider på sykehuset. Jeg tenker her på forslag som å screene og eventuelt internere såkalte farlige innvandrere, og til personalet i ambulansen som opplever hjelpeløshet i en akuttsituasjon.
Eks. Dale.

Mitt enkle budskap er at først og fremst møter vi mennesker og ikke “kulturbærere” og at det bør være en grunnleggende og nødvendig verdi for helsearbeideren å møte alle pasienter med samme respektfulle engasjement.

Det innebærer at den kulturelle siden selvfølgelig også må anerkjennes. Kulturen oppleves viktig for pasienten - kanskje enda viktigere for mange her enn det var i opprinnelseslandet - da det kan være et middel for å kunne opprettholde sin identitet i forhold til storsamfunnet.

Kunnskap, for ikke å si klokskap, kan hjelpe oss til å unngå større og mindre misforståelser. Det er viktig fordi det terapeutiske arbeidet kan bli vanskelig og kanskje umulig, dersom en uforvarende har satt i gang negative prosesser.

For å systematisere disse kunnskapene har jeg delt dem inn i faser:
Faser i arbeid:
Utforskning
Avklaring
Overvinning av språkhindringer
Tilnærming/metode
        
Utforsking
Utenfra - en ikke–vitende, men en reflekterende posisjon. Husk: for å takle noe må vi forstå det, for å forstå det må vi spørre og ikke konkludere. Den beste informanten er pasienten selv.
Normer og verdier.
Religion hvor viktig er det?
Individ/kollektiv orientering: I afrikanske, asiatiske og noen latinamerikanske land dominerer den kollektive gruppetenkning. Samhold i familien er viktig. Barna som blir født går inn i en bestemt rolle: den eldste sønnen har f. eks. flere rettigheter og flere plikter. Alder er et tegn på visdom. Ære og skam er dominerende begreper, men hva som er ære og hva som gir skam varierer fra kultur til kultur. Det er tilbakemeldinger fra kollektivet som gir individet opplevelser av skam. For å anvende denne kunnskapen i praksis hjelper det å tenke tilbake til tiden på landsbygda i Norge før krigen.

En større utfordring for helsevesenet kan være når atferden oppfattes som innenfor det “normale”. Dette kan slå begge veier. En type atferd kan feilaktig bli betraktet som symptom, mens en annen kan unngå nødvendig oppmerksomhet. ( Eks: Psykotisk kvinne blir utskrevet)

Sykdomsforståelse - Hvordan oppstår sykdom og hvordan blir en frisk?
I mange samfunn oppfattes psykiske sykdommer som uttrykk for eksterne makter som påvirker personen. Det kan være det “onde øye”, voodoo, gud som straffer o.a. I europeisk tradisjon har det ikke vært ukjent å se på slike tilstander, helt opp til våre dager, som besettelse av en djevel som må utdrives. Sett i en slik ramme kan en forstå hvorfor psykiske sykdommer kan bli svært skambelagte både for pasient og familie, og at den terapeutiske samtalen kan oppleves menigsløs. Tilfriskning forventes gjerne å skje spontant og uten terapi da en ikke ser noen grunn til at en skal få det bedre av den. Dette kan kanskje være en av grunnene til at det er gjennomgående lettere å medisinere, for da kan sykdommen ha kroppslige plager, og mange har erfaring med at tabletter har hjulpet mot andre plager også. Det er en oppfating at man ikke kan bli frisk av å snakke. Kan plager forsvinne hvis man lærer mer om selv gjennom en lange rekke samtaler?
Ritualer, amuletter
Husk: Vi har felles mål men gjerne ulike veier
Eks. Pasient fra Etiopia

Normal atferd, eller unormal atferd i riktig kontekst:
Majoriteten har makt til å definere det ”normale” Det man selv ikke forstår vil en gjerne oppfatte som unormalt.
Eks. Somalisk kvinne, psykotiske..

Hvilken migrasjonsfase familien befinner seg i.
Språk og begrepsforståelse

Avklaring
Ny arena- Hvordan er den gjensidige forventning ved innleggelse?
Det tenkes her på gjensidig formidling av forventninger ved innleggelse. Blir det satt av nok tid til dette? Mange mennesker har svært ulike oppfatninger, ofte negative, om hva som skjer inne på avdelingene i en psykiatrisk institusjon.

Andre forhold kan være kosthold og krav til spesiell mat. Hvordan stiller sykehuset seg når mange familiemedlemmer kommer samtidig og med medbrakt mat.  Eks. pakistansk familie, 12 stk på besøk samtidig.

Språk - bruk av tolk
Ikke sjelden må det brukes tolk under samtalene med pasienten, generelt fordi enkelte ikke får god nok forståelse når samtalen foregår på norsk, men også spesielt fordi mestringsevnen kan bli redusert ved sykdom.

En person til i samtalerommet øker kompleksiteten. Tolken har med seg sine oppfatninger som kan komme til uttrykk på ulike måter. Det kan bidra til en annen atmosfære, kanskje på en måte som behandler ikke ønsker. Urutinerte tolker vil nærmest intuitivt oversette det som blir sagt slik at det for tolken gir logisk innhold og vil også gjerne nedtone “upassende”, følelsesmessige eller tabubelagte ord. Suicid er alltid et følelsesladet tema, og blir det i enda større grad i kulturer hvor det er strengt forbudt både juridisk og religiøst. Det er eksempler på at tolker har vegret seg for å tolke dette temaet.

Terapi med tolk er således mer slitsomt for alle parter, og prosessen må nødvendigvis gå langsommere. Dette må kompenseres med hyppigere samtaler enn med andre pasienter, og etterstrebelse av å få samme tolk ved hver sesjon.

Kontakt med terapeut/ forventinger
Møtet med terapeuten kan være et kulturelt hinder. Terapeuten kan representere makt, også som representant for den nye kulturen.
Kontakt med psykiatri er for noen folkegrupper tegn på galskap og besettelse. Det er tabubelagt.
Redsel for å snakke om personlige ting med fremmede mennesker.
Tristhet kan tolkes som utakknemlighet.
Noen maskerer sin lidelse bak høflighet og smil. Eks. pasienten fra Ache.
Somatisere den psykiske smerte, for å unngå å vise følelser

Mangler språk for å forklare følelser. Hjelp med la pasienten bruke eksempler. F. eks.  pasienten sa: ”Jeg føler at et dyr spiser mitt hjerte”.  Viktig å anstrenge seg for å forstå symboler/metaforer, men vær forsiktig med å bruke slike taleformer selv.

Kultur skal ikke danne bakgrunn for forståelse og intervensjon, men vi må forstå sammenhengen mellom kultur, individ og livssituasjon. Bak kulturforskjellene er behovene, følelsene og sårbarenheten den samme verden over.