Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene, eller KIM, er et regjeringsoppnevnt utvalg som skal både være en rådgiver for myndighetene i saker som angår innvandrere, og et dialogforum mellom politikere, statsforvaltning og innvandrere.
KIM ser innvandrernes forhold i arbeidslivet som helt sentrale til regjeringens målsetninger om mangfold og inkludering. KIM mener at det må et krafttak til på følgende områder om disse forholdene skal forbedres.
I sittende utvalg er det et større antall unge "synlige" minoriteter som er med, jeg bruker begrepet synlige minoriteter fordi jeg vil verken kalle meg for minoritet, innvandrer eller 2. generasjons innvandrer. Jeg kaller heller meg selv for norsk - men spørsmålet er vel om tiden er moden for å utvide det å være norsk til å inkludere meg. I dette tillfelle synes jeg allikevel at det vil være nødvendig å peke på denne annerledesheten ved meg som norsk, fordi denne annerledesheten kan gi meg en helt annen livserfaring.
Det er 73 500 personer i Norge som er født av to utenlandsfødte foreldrere. Det vokser altså opp en generasjon som forventer og fortjener de samme muligheter som resten av den unge befolkningen. Det vokser opp en generasjon som ikke kjenner seg ved eller vil godta å bli behandlet annerledes enn sine jevnaldrende. Spørsmålet er om vi er klare til å gi dem de samme mulighetene.
Forskning viser at foreldregenerajsonen som selv har innvandret til landet, har en mer ydmyk holdning til stor samfunnet; de erkjenner at det å flytte til et nytt land kan medføre at de blir utsatt for diskriminering og rasisme, men at det er en pris de må betale. De er takknemlige for å ha fått muligheten til å leve i et land hvor deres livsmuligheter har bedret seg betraktelig, sammenlignet med hjemlandet ... de har de det tross alt bedre her! Men de 73 500 unge som er født og oppvokst i Norge har ikke den samme holdningen, de vil være med på like fot med alle andre!!
I følge tall fra NOVA rapporten Minoritesspråklig ungdom i skolen. Reproduksjon av ulikhet eller sosial mobilitet? av Anders Bakken, er det en større andel av de norske elever født av to utenlandsfødte foreldre som vil ta høyere utdanning enn hos elever hvor begge foreldrene er født i Norge. Den førstenevnte gruppen bruker også lengre tid på skolearbeidet og sikter seg i stor grad inn på utdanninger som gir høy status.
Så ... vi står ovenfor en gruppe mennesker som er motiverte og har ambisjoner, men hvor bra greier vi å benytte oss av dem? Det er veldig lett å si at å være flerkulturell er en ressurs for samfunnet - vi hører dette over alt.
Men allikvel er det 3 ganger så høy arbeidsledighet blant de med ikke-vestlig enn med vestlig bakgrunn. Hvilke signaler sender vi ut til den oppvoksende generasjonen?
Kan vi være enige om at det finnes ”noe” der ute i samfunnet som kan være en av årsakene til at mennesker med en annen hudfarge har vanskeligere med å finne seg jobb? Og tør vi si høyt at denne ”tingen” er rasisme? Eller skal vi i all evighet skylde på mangel på språkferdigheter som hovedgrunnen til arbeidsledigheten?
Jeg stiller spørsmålet: hvorfor har arbeidstakere fra øst-Europa ikke støtt på språkproblemet? Hva vil skje når jeg, eller min lillesøster som er født i Norge skal søke jobb, vil språk være et hinder da? Eller vil også vi møte denne ”tingen” ingen tør å snakke høyt om?
Fra min personlige historie: Når jeg, som 13 åring, søkte jobb som telefonselger, fikk vi beskjed av sjefen etter intervjuet om at: "Hvis du ikke får jobben, så har det ingenting med at du er innvandrer å gjøre altså. Da er du bare ikke den rette for jobben."
KIM er ikke i tvil om at det å kunne flere språk, det å være kjent med ulike kulturer er en enorm ressurs. Denne ressursen, koblet selvfølgelig med relevant kompetanse, bør bli benyttet i enda større grad i Norge. Det er selvfølgelig noe rart ved det at flere bedrifter eller frivillige organisasjoner som jobber internasjonalt, ikke i enda større grad benytter seg av mennesker som bor i Norge, som er godt kjent med kulturen og språket her hjemme, men også godt kjent med språk og kulturen i den regionen en utøver sin virksomhet.
KIM er heller ikke i tvil om at det forekommer rasisme og diskriminering i arbeidslivet. Vi er heller ikke i tvil om dette er noe etater som IMDI jobber aktivt med å avdekke og fjerne. Men spørsmålet er om innsatsen ikke kom igang litt før sent, og/eller om den er nok.
Det vi trenger nå, det som haster nå; er å gjøre overgangen til voksenlivet, fra student til arbeidende så lett som mulig for den norske generasjonen med foreldre som er født i utlandet. Det vi trenger er at deres foreldre har jobb, at de kan være forbilder for deres barn. Forbilder på at det nytter og går an. Barna trenger ikke bare forbilder som er stemt frem av en jury, hvor det eneste de har til felles med disse menneskene er hudfarge.
Det de trenger er mennesker i deres nærmiljø som har jobb ... som faktisk har den jobben de er utdannet til å gjøre. Mennesker som står trygt i arbeidslivet og ikke er de første som mister jobben hvis det blir dårlige tider. Det disse barna trenger er en trygg oppvekst!
KIM mener at kvotering er den rette veien å gå, men vi mener også at det må settes igang en holdningendrende arbeid parallelt med dette.