(Innledning)
Jeg vil først si at jeg setter pris på at Kontaktutvalget er bedt om å holde dette delseminaret. Som et nasjonalt organ for dialog og påvirkning er Kontaktutvalget avhengig av et levende organisasjonsliv både lokalt, regionalt og nasjonalt. Vi har bidratt, og vil gjerne bidra videre til nettverksbygging på alle nivåer.
Organisasjoner fyller mange funksjoner, og nettverk mellom organisasjoner kan selvsagt også ha mange formål. Jeg er spesielt opptatt av nettverk som kan øke minoriteters påvirkningsmuligheter i samfunnet. I den sammenheng kan jeg nevne at Kontaktutvalget er i ferd med å tydeliggjøre sin påvirkningsrolle overfor myndighetene. Utvalget har i alle år både ført en dialog med myndighetene og aktivt søkt å påvirke myndighetene. Nå utvikler vi påvirkningsrollen videre.
(Om Kontaktutvalget)
Jeg vil innledningsvis si noe om Kontaktutvalget som i år fyller 20 år. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å understreke den viktige rollen utvalget har spilt og spiller, i å føre dialog og påvirke sentrale myndigheter. Vi er et regjeringsoppnevnt utvalg med direkte kontakt til alle politiske partier på stortinget, og til ledelsen i de departementene som berører innvandrere mest. I tillegg til Kommunenes Sentralforbund, som er en svært viktig aktør, fordi det er i kommunene integreringen skjer i praksis.
Kontaktutvalget fungerer faktisk som et stort nasjonalt nettverk. Som dere kanskje vet blir alle innvandrerrepresentantene nominerte i regionene av lokale innvandrer-organisasjoner. Det betyr at dere i regionene kan benytte dere av deres regionale representant i Kontaktutvalget til å fremme saker overfor sentrale myndigheter. Det dreier seg da om prinsippsaker, ikke enkeltsaker.
Vi påvirker myndighetene og vi legger til rette for dialog. For øyeblikket jobber vi med en rundebordskonferanse om barn som sendes til utlandet for å gå på skole. Vår rolle da er å tilrettelegge for at innvandrere selv kan presentere sine argumenter og synspunkter om dette for politikere i flere departementer. Tidligere i år arrangerte vi et dialogseminar om religion i det flerkulturelle Norge.
Fremover vil vi blant annet være aktive i å påvirke et forslag om lik rett til skilsmisse, som skal behandles i stortinget. Dette forslaget vil ha diskriminerende effekter hvis det vedtas.
(Dagens tema)
Temaet for dette delseminaret er lokalt, regionalt og nasjonalt nettverk. Jeg vil nærme meg temaet ved å skissere fem hovedutfordringer som jeg har merket meg gjennom 20 års erfaring med innvandrerorganisasjoner. Jeg vil kun kort ta for meg hver utfordring, og håper at vi sammen kan ha en diskusjon rundt disse og andre ting dere ønsker å ta opp under dette temaet.
Den første utfordringen: en god modell for organisering.
Alle som har jobbet med organisasjoner vet at det er viktig, men ofte vanskelig, å finne den rette strukturen for en organisasjon slik at den fungerer etter hensikten. Vår diskusjon i dag er ikke om gode modeller for enkeltorganisasjoner, selv om det er viktig nok. Vi skal diskutere gode modeller for organisering av nettverk mellom organisasjoner. For at
diskusjonen skal være fruktbar, må vi være konkrete.
Vi må først og fremst vite hva vi vil med et nettverk – hvilke funksjoner den skal fylle. Ønsker vi nettverk av organisasjoner som ligner hverandre og som av den grunn kan ha nytte av å holde kontakt? F. eks. et nettverk av kvinneorganisasjoner. Eller snakker vi om nettverk av mange ulike organisasjoner som jobber sammen om én sak? Er det et passivt nettverk der en utveksler informasjon og sjelden møtes? Eller er det et aktivt nettverk med hyppige møter og stor aktivitet?
Etter min mening må utgangspunktet være et engasjement om felles saker, og et eget ønske om et nettverk. Jeg tror at vi er flere som har opplevd et ønske fra myndighetene om å samle innvandrerorganisasjoner så de får ett kontaktpunkt til alle innvandrere. Noen ganger fungerer det, som med Kontaktutvalget. Andre ganger fungerer det ikke, fordi innvandrere og våre organisasjoner selvsagt er veldig varierte.
I valg av modell for organisering av nettverk vil vi møte dilemmaer, som for eksempel:
- Hvordan skape demokrati og engasjement i nettverket slik at ikke en
enkeltorganisasjon dominerer?
- Hvordan balansere mellom det å drive et nettverk og opprettholde sin egen
organisasjon?
Jeg mener det er verdt å reflektere over slike dilemmaer i vårt arbeid, og å være åpne om dem.
Den andre utfordringen: samarbeid med norske aktører
Dette er noe jeg brenner for. Det er ingen grunn til at våre nettverk skal begrense seg til innvandrerorganisasjoner. Vi bør også søke kontakt og samarbeid med norske organisasjoner. Slik skaper vi kanaler ut i storsamfunnet.
Vi ønsker alle å bli oppfattet som en naturlig del av den norske befolkningen. Vi ønsker ikke til evig tid å bli kalt for ”innvandrere”. Det tror jeg at vi trenger å minne oss selv på. Vi må se på våre såkalte innvandrerorganisasjoner som en naturlig del av organisasjons-livet i Norge.
Da er det også en selvfølge at vi inngår nettverk til organisasjoner som ikke har sin basis i minoritetsgrupper. Jeg vil gjerne dele en positiv erfaring med dere. I 1997 hadde Trondheim by 1000-års jubileum. Da inngikk alle innvandrerorganisasjonene i byen et samarbeid med jubileumskomiteen. Innvandrerorganisasjonenes arrangementer var en del av hovedarrangementet. Disse arrangementene fremsto dermed som et tilbud til hele byens befolkning, og ikke som et ”innvandrertiltak”.
Resultatet av dette var at etter jubileet tildelte kommunen midler til etablering av Internasjonal kulturkomite (IKKO). Formålet med IKKO er å fremme innvandrerkulturen som en naturlig del av byens kulturliv. Det skal synliggjøres at Trondheim er en flerkulturell by.
Den tredje utfordringen: Myndighetenes tilrettelegging for deltakelse
Eksempelet jeg nettopp nevnte viser lokale myndigheter som aktivt inkluderer innvandrerorganisasjoner, og aktivt legger til rette for oppblomstring av innvandrerkultur.
Jeg vil anta at vi alle har ulike erfaringer med myndighetenes tilrettelegging for deltakelse fra minoriteter. Vi har trolig også mange ulike meninger om hvordan myndighetene bør legge til rette for dette.
Noe handler om å åpne det offentlige apparatet for økt innflytelse fra brukerne. Noe handler om å lage fora for dialog. Noe handler om helt konkrete forhold som lokaler og økonomi.
Flere steder i landet er det opprettet innvandrerråd og lignende organer. Disse fungerer som pådrivere overfor lokale og regionale myndigheter. De utgjør lokale nettverk som myndighetene bør ta på alvor. De må gis anerkjennelse og gode rammebetingelser, blant annet i form av midler til drift.
Lokaldemokrati er noe mange politikere er opptatt av i Norge. Man har opprettet eldreråd og barne- og ungdomsråd. Innvandrerrådene bør sees på som en parallell til disse rådene, og aktivt bli tatt med på råd.
Den fjerde utfordringen: gode støtteordninger
Dette er noe som jeg vet at mange er opptatt av. Innvandrerorganisasjonene er frivillige organisasjoner, men vi trenger noe økonomisk støtte for å opprettholde en viss aktivitet. Det er begrenset hvor høy medlemsavgift organisasjonene kan ha før de mister folk. Per i dag eksisterer det både statlige og kommunale støtteordninger og det er bra. Ofte er dette midler til aktiviteter. Der det skorter er midler til drift, og særlig midler til å lønne noen. Skal et organisasjonsnettverk for eksempel kunne drive et aktivt påvirkningsarbeid trengs det en form for sekretariat.
Dette vet jeg at mange sliter med å få utløst penger til. Vi må med
andre ord fortsatt være pådrivere for at støtteordningene til organisasjonene også kan dekke lønnsutgifter i visse tilfeller. Da tenker jeg særlig på organisasjoner lokalt og regionalt.
Internasjonal kulturkomité i Trondheim, som jeg har nevnt tidligere, får midler til drift. Det samme gjør noen innvandrerråd. Det gjør det mulig å ansette noen og drive et mer effektivt organisasjonsarbeid.
Ellers mener jeg at vi bør bli flinkere til å inngå nettverk der vi kan utnytte de ressursene som finnes på en bedre måte. F. eks. ved å dele leie av felles lokaler.
Den femte utfordringen: Hvordan påvirke myndighetene?
Dette er den siste hovedutfordringen jeg ønsker å ta opp i mitt innlegg. Det handler om påvirkning. En utfordring som er relevant for Kontaktutvalgets arbeid. Dessuten er påvirkning etter min mening en av de viktigste grunnene til å danne nettverk blant organisasjoner.
I Norge er vi fortsatt på et stadium der vi må sørge for at mangfoldstenkning gjennom-syrer alle deler av samfunnet både i holdninger og i praksis. Med andre ord at alle offentlige tjenester skal gi et likeverdig tilbud til minoriteter. At mangfoldet tas i bruk i utviklingen av samfunnet, og anerkjennes som et positivt trekk ved samfunnet. Vi må være aktive påvirkere og pådrivere i dette.
Kontaktutvalget har hovedsaklig kontakt med sentrale politikere og myndigheter. Vi tar opp større saker av prinsipiell betydning for hele innvandrerbefolkningen. Det er selvsagt viktig. Men hverdagen vår er lokal, og det er også viktig at vi er aktive i å påvirke våre lokale politikere og myndigheter.
For å ta et eksempel. En sak som er svært aktuell nå er den nye introduksjonsordningen. For at denne ordningen skal lykkes, må vi alle må passe på at kommunene gjør den jobben de skal. Og at de tilføres de ressursene de trenger for å kunne gjøre det.
I denne saken kan vi alle spille på lag lokalt, regionalt og nasjonalt. Nettverk av lokale og regionale organisasjoner kan holde øye med hvordan introduksjonsordningen implementeres i kommunene. Kontaktutvalget kan sørge for tilbakemeldinger til sentrale myndigheter. I den forbindelse kan jeg igjen nevne våre regionale representanter i utvalget som skal fange opp hva som skjer i kommunene og fylkene og formidle dette til sentrale myndigheter. Disse regionale representantene er imidlertid avhengig av at
innvandrere og deres organisasjoner gir dem innsyn i hvordan de opplever situasjonen.
Det må også sies at det selvsagt ligger en klar utfordring hos myndighetene selv om å være lyttende til det vi sier. De må legge til rette for brukerinnflytelse. De må legge til rette for at vi kan fremme våre meninger i egnete fora. De må vise at de tar våre synspunkter på alvor.
Men det innebærer at vi også må ta oss selv på alvor. Gjennom å bygge nettverk kan vi gå sammen om å skolere oss i presentasjonsteknikk, i lobbyvirksomhet osv. Vi kan gå sammen om å invitere lokale politikere til en utspørring. Og så videre – mulighetene er mange. Vi bruker alle av vår lille tid, og da er det en fordel om vi er flere som kan dele på oppgavene.
(Avslutning)
Avslutningsvis vil jeg gjerne gjøre dere oppmerksomme på hvilken rolle Kontaktutvalget har spilt i nettverksbygging. Hensikten med å nevne det er at utvalget ønsker enda tettere kontakt til innvandrerorganisasjoner, og ønsker å spille en rolle videre i nettverksbygging.
På 90-tallet ble det opprettet flere innvandrerråd rundt om i landet. Det skjedde mye på bakgrunn av Kontaktutvalgets innsats overfor lokale organisasjoner. Videre har våre regionale konferanser og landskonferanser fungert som møtesteder for organisasjonene.
Vi har samarbeidet med større og mindre organisasjoner om konferanser, seminarer og om enkeltsaker. Blant annet tok vi for noen år siden initiativ til et samarbeid med flere landsdekkende organisasjoner om å bedre Norges rapportering til FNs rasediskrimineringskomité (CERD). Dette er noe av utvalgets bidrag til nettverksbygging lokalt, regionalt og nasjonalt.
Da vil jeg gi dere ordet. Dette er et seminar der vi vil at fleste mulig deltar med deres erfaringer og synspunkter. Ta gjerne utgangspunkt i de utfordringene jeg kort har skissert her, eller kom med egne innfallsvinkler til temaet. Ordet er deres!