(Se også intervju med nestleder i Kontaktutvalget om temaet her)
(Se Kontaktutvalgets behandling av saken på KIM-møte 25.09.06 her)

Migrasjon og Utvikling
1. KIM er glad for initiativet fra UD og fra Manuela Ramin Osmundsen for å få til denne drøftingen i KIM, og takker for anledningen til å gi innspill til den norske politikkutformingen i forkant av de internasjonale diskusjoner om migrasjon og utvikling. Fra vårt ståsted er det særlig tre sammenflettede saker som bør settes søkelys på i utformingen av det norske framlegg: pengeoverføringer; tiltak som kan motvirke “brain drain”; og innvandrernes rolle i utviklingsbistand.

Pengeoverføringer
2. En gang i tiden var det de norske utvandrerne til USA som sendte dollar tilbake til sitt hjemland. På samme måte finnes det mange innvandrere i dag som bidrar til familiens økonomi på hjemstedet ved å overføre penger til slektninger. Dette er viktig for eksempel for de somaliske og tamilske innvandrermiljøene.

3. Internasjonalt er det et stadig økende fokus på disse pengeoverføringene av to meget ulike grunner. For det første har Verdensbanken slått fast at globalt er innvandrernes private pengeoverføringer langt større enn den offentlige utviklingsbistanden. Rollen som de private pengeoverføringene spiller i kampen mot fattigdom er imidlertid i for liten grad forstått. Sett at bekjempelse av fattigdom står sentralt i FNs “Millennium Development Goals”, da ville man forvente at både nasjonale og internasjonale myndigheter bevisst forsøkte å stimulere og tilrettelegge for private pengeoverføringer.  De burde sikre at rammene for slike overføringer er rettferdige, effektive og rimelige. Det er velkjent at gebyrer som finansinstitusjonene opererer med er før høye: Transaksjonskostnader kan komme opp i 20 % av den overførte summen. For mange innvandrere styrker dette motivasjon for å benytte alternative, mer uformelle nettverk ved overføring av penger – som i sin tur kan medføre visse ulemper.

4. Den andre grunnen for dagens fokusering på private pengeoverføringer er negative: behovet for å hindre finansiering av terrorisme. Det er dette perspektivet som til nå har satt dagsorden. Viktigheten av å hindre finansiering av terrorisme er det bred enighet om. Men myndighetene har et ansvar for å skille klart og tydelig mellom legitime overføringer til trengende familiemedlemmer på den ene siden, og den lille andelen av transaksjoner som kan tenkes å ha andre formål. På grunn av det internasjonale fokus på terrorisme, finnes det allerede et internasjonalt rammeverk for å bekjempe hvitvasking av penger. Men resultatet må ikke bli at det dagligdagse og verdige formål av å overføre midler til sitt hjemland, blir kriminalisert. Offentlig inngrep i private transaksjoner må bare skje dersom det forligger bevis for (skjellig grunn til å tro) at formålet er ulovlig.

5. Systemet av “micro-credits”, som er utviklet av Grameen Bank, har lenge blitt rost som et praktisk og effektivt bidrag til økonomisk utvikling. Det må derfor være en selvmotsigelse å betrakte private pengeoverføringer – som også kanaliserer penger til grasrotnivået og som ansvarliggjør privatindivider – som et problem som må løses. Disse overføringene er egentlig en unik mulighet for mottakerlandene og som samtidig - samlet sett - langt overgår i omfang og størrelse hva gjelder “micro-credit” programmer.

6. Det viser seg at kvinner står for to tredjedeler av alle overføringer. Derfor er det god grunn til å fatte tiltak som tar være på kvinnenes rolle i denne sammenhengen.

7. Private overføringer kan lette fattigdom. De kan bidra til å motvirke forhold som fører til fiendtlighet mot vesten og støtte til terroriskvirksomhet. Det vil være uklokt å forsterke barrierene for folk som ønsker å gi noe tilbake til sine familier. Fokuset bør heller være hvordan vi kan tilrettelegge for lavkost og gjennomsiktige kanaler for legitime pengeoverføringer på den ene siden, og hvordan man kan sikre de potensielle fordelene maksimalt. Det bør også være en tydelig og forpliktende holdning at private pengeoverføringer ikke skal brukes som en begrunnelse for å redusere offentlig utviklingsbistand.

“Brain circulation” istedenfor “brain drain”
8. Mange innvandrere i Norge har høy kompetanse. Men når de første har kommet hit, finnes det en rekke barrierer mot å reise frem og tilbake mellom Norge og opprinnelseslandet. Forhold som tilrettelegger for bevegelse fram og tilbake – for eksempel større bruk av fleksible visumordninger (multiple entry visas) – kan være til fordel både for Norge og for opprinnelseslandet. Myndighetene bør se nøye på mulighetene for midlertidig retur. Større fleksibilitet i forhold som regulerer oppholds- og arbeidstillatelse bør også vurderes i denne sammenhengen. 2)

9. Har Norge vurdert tiltak som vil hjelpe når velkvalifiserte innvandrere har en interesse i å returnere til sitt hjemland, for eksempel ved å dekke kostnadene ved lønnsforskjeller eller ved å etablere “dual post” ordninger for lærere forskere og helsepersonell i opprinnelseslandet?

10. Mye arbeid gjenstår for å tilrettelegge for effektiv og rettferdig overføring av pensjoner og trygd mellom Norge og opprinnelseslandene.

11. Mulighetene for nettverk og partnerskap med universiteter, forskingsinstitusjoner og sykehus i opprinnelseslandene, bør vurderes og bør være mål for offentlig støtte.

Innvandrernes rolle i utviklingshjelpen.
12. Potensialet av personer med innvandrerbakgrunn som ledd i uviklingen av sine opprinnelsesland, begynner å bli bedre forstått og anerkjent internasjonalt. Migrasjon kan bli en vektstang for utviklingen, og diasporaer kan bidra til tettere forbindelser mellom Norge og opprinnelseslandene.

13. Norge bør vurdere å etablere et fond spesifikt for å fremme utviklingsprosjekter av denne typen, rettet både mot mikroprosjekter og mer langsiktige prosjekter i innvandrernes regi.