Arbeids- og inkluderingsdepartementet
Postboks 8019 Dep

0030 OSLO

KIM - Kontaktutvalget mellom Innvandrerbefolkningen og Myndighetene - har mottatt høringsutkast om ovennevnte tema. Forslagene som fremmes tror vi at kan ha mye for seg og betraktes som et godt og viktig initiativ til å snu noen karrierer knyttet til langvarig sosialhjelp.

På de fleste punkter tror vi innvandrerbefolkningen generelt ikke omfattes av problemstillinger og målformuleringer som framstilles i høringssaken. Like fullt har vi synspunkt på noen grupper av personer med innvandrer- og flyktningestatus som vi mener bør sikres at inngår som målgruppe. Dette fordi vi ser at de lett blir gjenstand for løsninger fra det offentlige som marginaliserer dem, til tross for at de selv gjerne vil arbeide, tjene penger og etter beste evne være deltakende i det norske samfunnet. Personene det er snakk om har alle bodd lenge i Norge.

To kategorier av innvandrere og flyktninger med mange års opphold i Norge.

1)
I kontaktutvalget er vi kjent med en del tilfeller som gjelder innvandrerkvinner som har giftet seg med nordmenn og innvandrer-/flyktningekvinner som har blitt familiegjenforente i Norge med ektefelle fra felles opprinnelsesland. Deres bosted er/har ofte vært bygda eller småbyen i Norge som bl.a. ikke har gitt mulighet for arbeid utenfor hjemmet. Mange av kvinnene har hatt liten eller ingen skolegang i hjemlandet. Ofte har de bare kunnet ta imot et begrenset og til dels oppstykket tilbud om norskopplæring. Mulighetene til å praktisere språket har vært få.

Av ulike grunner har kvinnene fått problemer pga. skilsmisse og annet. Etter hvert har de fått gjennvunnet nok styrke til å gå  ut i samfunnet, men mislykkes med sine forsøk. Da opplever de at de etter hvert settes på uføretrygd. Dermed har kommunen sikret seg at de får livsvarig underhold, men også at kommunen fraskriver seg videre ansvar for deres integrering og deltaking i samfunnet. Kvinnene selv føler seg overkjørt og tilsidesatt.

Dette handler om modne, voksne og arbeidsføre personer som vil tjene penger, være sosiale og møte folk, få nye venner og kolleger og praktisere norsk språk. De ser på seg selv som godt i stand til å gjøre en innsats for samfunnet, men opplever at kommunene de bor i definerer dem som en tapt sak. Den kommunale voksenopplæringen og introduksjonsordningen har heller ikke mer tilbud for denne gruppen. Regelverket gir ikke hjemler, heter det ofte.

Kontaktutvalget kan ikke se at høringen omfatter denne gruppen av innvandrere/flyktninger. Kontakutvalget mener at forslagene i høringen må markere og sikre at denne gruppen av innvandrere inkorporeres som  målgruppe.

2)
En del innvandrere/flyktninger har kommet til Norge i tider da det var et god arbeidsmarked i landet. Kontaktutvalget kjenner tilfeller fra hele Norge der menn/familiefedre har blitt offer for rasjonalisering og nedbemanning på arbeidsplassen. Med dårlige norskkunnskaper, svakt nettverk og kort fartstid i landet har de ikke klart å komme seg tilbake til varig arbeid. De opplever sin sin livssituasjon som uverdig. De skammer seg overfor sine barn og klarer ikke å akseptere tanken på at de skal fortsette å være sosialklienter i resten av sitt yrkesføre liv.

I kommunene de bor har det vært liten hjelp å hente. Timekvotene for norsk- og samfunnsopplæring er kanskje oppbrukt. Regelverket åpner ikke for oppfrisking eller ny start. I noen tilfeller kjenner vi til at personene det gjelder har spesifikke lese- og skrivevansker. Kommunene stiller ikke med spesielle hjelpetilbud. I stedet opplever den enkelte at kommunene presser dem for å gå over på  uføretrygd.

Kontakutvalget er opptatt av at forslagene i høringen markerer og sikrer at denne gruppen av innvandrere/flyktninger innkorporeres som  målgruppe.

Avslutningsvis

I dette høringssvaret har Kontaktutvalget tatt for seg to eksempler på grupper av innvandrere og flyktninger som har falt utenfor i samfunnet. Det finnes mange andre variasjoner på veier som har ført innvandrere og flyktninger til å bli langvarig sosialhjelpsmottakere og i siste instans uføretrygdede. Traumer, skader og sykdom er for eksempel noen faktorer.

Kontaktutvalget mener det er viktig å poengtere at før disse personene kom til Norge, var mange av dem i fullt arbeid, var friske og føre familieforsørgere, noen var selvstendig næringsdrivende, ofte med mye ansvar. I Norge har mange - først og fremst dem med flyktningsatus – blitt bosatt på småsteder der kunnskapen deres ikke etterspørres. Uten et stort nettverk til å hjelpe seg eller økonomiske ressurser til å komme seg bort, er deres egen opplevelse at systemet skaper hindringer alle veier. Noen brytes ned og klarer ikke å reise seg igjen.

Kontaktutvalget er opptatt av at myndighetene og kommunene må kunne vise større fleksibilitet og at lovverket må ha hjemler som åpner for at noen løp koster mer enn andre. Eksempel kan være værnede arbeidsplasser eller subsidierte arbeidsplasser.

Vi er kjent med programmet ”Ny sjanse”. En del innvandrere og flyktninger sier de vegrer seg for slike program og andre arbeidsretta tiltak. Argumentet deres er at de ikke orker stadig nye tiltakspakker. De tilføres aldri noe nytt. Det dreier seg kun om sysselsetting som andre definerer for dem og som til slutt oppleves uverdig, noe de vil skjerme seg for.

Kontaktutvalget mener denne høringssaken er viktig. Vi mener også at tiltakene som foreslåes må ha nok fleksibilitet i seg til å fange bredt. Målgruppen må tenkes videst mulig og ha som sluttpunkt at den enkelte som virkelig har som motivasjon og ønske å komme i arbeidslivet, må tilføres et reelt løft bort fra tilværelsen som sosialhjelpsmottaker eller ufrivillig trygdemottaker.

 

Utvalgsleder
Rita Kumar
	Saksansvarlig:
	Hilde Roald