Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM), representert ved KIMs Innvandrerforum (IF), viser til brev fra Justis- og politidepartementet av 08.12. 03 vedrørende ovennevnte høringssak.  Det vises også til telefonsamtale  med Randi Bendiksby 1. mars hvor KIM fikk utsatt svarfristen med en uke.

1.     GENERELT

Kultur som forklaringsmodell.Kvinnevoldsutvalget peker selv på at i samfunnsdebatten om etniske minoriteter, er det en tendens til at kultur brukes som forklaring på vold. Videre pekes det på at fokus i media lett skaper inntrykk av hyppig forekomst av vold i nære relasjoner i minoritetsmiljøene. Utvalget påpeker videre at det ikke er dokumentert noe entydig mønster som sier at kvinner med minoritetsbakgrunn er mer eller mindre utsatt for vold i nære relasjoner enn kvinner i majoritetssamfunnet. 

Felles front. I sitt arbeid med denne høringssaken arrangerte Kvinnevoldsutvalget en konferanse i samarbeid med minoritetsrepresentanter fra KIM. På konferansen ble det gjort et særlig poeng av viktigheten av et felles arbeid for å komme alle former for vold mot kvinner og barn i nære relasjoner til livs, også den som finner sted i minoritetsmiljøer.

Spesielle forhold. Samtidig påpeker utredningen at situasjonen for en del kvinner med minoritetsbakgrunn på en rekke punkter skiller seg fra andre kvinner i samfunnet, og at dette kan påvirke hvordan volden i nære relasjoner arter seg i minoritetsfamilier. På dette området kan særlig nevnes: * manglende kjennskap til lover, rettigheter og samfunnsforhold; * manglende rettsikkerhet i forhold til oppholdet i Norge; og * manglende sosiale nettverk som kan gi dem støtte.

Hvilke måter og modeller?KIMs Innvandrerforum (IF) er enig i de generelle anbefalingene som Kvinnevoldsutvalget fremmer i sin utredning. IF etterlyser imidlertid forslag på hvilken måte det felles hjelpe- og behandlingsarbeidet skal rustes - slik at beskyttelsen som gis minoritetskvinner, er kvalitetsmessig like god som den kvinner fra majoritetsbefolkningen får.

Svakheter ved norsk tenkemåte. Her vil IF spesielt poengtere at mange av hjelpetiltakene som settes i gang, er gjort på bakgrunn av en norsk forståelse av hva som er bra og ikke bra. Bl.a. pekes på en naiv oppfatning av - eller tro på - såkalt ”solidaritet blant likestilte”. Bl.a. gir dette seg utslag i ordninger med bofellesskap. Altfor mange innvandrerkvinner i krise har meget dårlig erfaring med ”etniske bofellesskap”, dvs. bofellesskap der ikke-norske kvinner fra bestemte geografiske områder/ religioner plasseres sammen i kortere eller lengre tid.  Her oppstår lett en rangorden og ”hakkekultur” som går hvem som har mest eller minst grunn til å få hjelp og beskyttelse. Den som er svak eller som i ”de andre” sine øyne har minst grunn til å søke hjelp, fryses ut og føler seg til slutt tvunget til å gå tilbake til det som for kvinnen fortsatt kan framstå som en voldelig situasjon. IF mener at en bedre løsningsmodell er generelt å ruste Krisesentrene betydelig både ressursmessig og kunnskapsmessig. Ikke minst bør det stimuleres til bred forskning på modeller og løsningsmåter innen feltet som i langt større grad evner å forholde seg alternativt til ”norsk tenkemåte”. Det er av overordnet betydning for en innvandrerkvinne i nød (ofte med barn) at krisesentrene i bred skala forstår nyanser og mekanismer for kommunikasjon og samhandling i miljøer med store etniske og kulturelle forskjeller sammenliknet med det norske.

Informasjonsformidling. Som en del av dette komplekset kan nevnes informasjonsarbeid. I det norske systemet har man en sterk hang til skriftlig informasjon. Skriftlig informasjon er lett å masseprodusere, den er lett og spre og den er ikke personavhengig; i sum ressursbesparende. Samtidig vet vi at mange voldsutsatte minoritetskvinner har lange tradisjoner med muntlig overføring av informasjon. Mange forholder seg lite eller aldri til skriftlig informasjon, kanskje kan de verken lese eller skrive. Miljøet rundt dem har heller ikke tradisjoner for ”norsk måte” å informasjonsformidle. Et viktig budskap formidles i tette nære relasjoner, ansikt til ansikt.                                                                                                IF sitt poeng er at ønsker myndighetene å nå fram med sitt budskap, er fleksibilitet og nytenking første budskap. Man er nødt til å ta høyde for alternative måter og modeller for informasjonsformidling for å nå fram til et både kulturelt komplekst og alltid mangfoldig publikum.

I de videre kommentarer vil IF fokusere på særlige sider ved problematikken som gjelder for kvinner med minoritetsbakgrunn som er utsatt for vold i nære relasjoner. 

2. TROSSAMFUNN

IF støtter kvinnevoldsutvalgets argumentasjon i forhold til økt bevisstgjøring og religiøse ledere sitt særlige ansvar for at vold blant menighetsmedlemmer ikke skjer (jfr. Høringen, kap. 7.8.4 m/anbefalinger s. 112-13).  IF vil understreke anbefalingene ytterligere.

Krenking og vold i nære relasjoner skjer ofte i religionens navn og rettferdiggjøres dermed gjennom religion og tro. Dette overordnede og altomgripende maktforholdet gjør det ofte ekstra vanskelig å bryte ut av en vanskelig hverdag. Dette er et forhold som gjelder for alle trossamfunn verden over.

IF mener at i den grad det er mulig, må det være en plikt for alle trossamfunn å handle i samfunnsmessig og almennyttig interesse når et misforhold blir gjort kjent. Ledere i alle trossamfunn bør være pliktige å skaffe seg kulturell kunnskap og innsikt, ikke mist sett i lys av at dagens Norge er et samfunn i stor endring, mange steder preget av stor kompleksitet med kulturelt, etnisk og religiøst mangfold. For mange troende kan dette utgjøre en uant mental påkjenning. IF mener følgelig at ledere i alle trossamfunn bør pålegges til å skaffe seg kunnskap og innsikt med tanke på å være både menighetens og samfunnets støttespillere i kampen mot bl.a. voldsutøvelse i nære relasjoner.                                 

3. POLITI- OG RETTSVESEN     

IF støtter  utvalgets anbefalinger på  hvordan rettsvernet til voldsutsatte kvinner kan styrkes (jfr. Høringen, kap. 9, s. 176-77).  IF mener at disse generelle tiltakene også vil komme kvinner med minoritetsbakgrunn til gode. IF vil imidlertid påpeke at det trengs særskilte tiltak for å styrke rettsvernet til kvinner som er brakt til Norge som ledd i en familiegjenforening. IF vil understreke behovet for å vurdere tiltak som kan styrke gjenforente familiemedlemmers selvstendige oppholdsrett. Dette fordi utenlandske kvinner kan miste oppholdsrett i landet i tilfelle samlivsbrudd. Utlendingsloven § 12 som tilsier 3-års botid for å få varig opphold i Norge, brukes ofte som et virkemiddel til å tvinge kvinner til ikke å bryte ut av et voldelige samlivsforhold selv om Utlendingsforskriften § 37 sjette ledd åpner opp for fleksibilitet. IF merker seg her Kvinnevoldsutvalgets kritikk av utlendingsmyndighetenes håndtering av lovverket (kap. 9, s. 162). Her påpekes at man i mange tilfeller ser en praksis som er strengere enn det lovverket åpner opp for.                                                                                                       IF støtter Kvinnevoldsutvalget oppfordring om pålegg fra øverste politisk hold om å instruere utlendingsmyndighetene om en framtidig praksis i bedre samsvar med lovverket. IF gir også full støtte til Høringens forslag om en utvidelse av bistandsadvokatordningen for kvinner med innvandrerbakgrunn samt for utlendingssak som følge av vold i ekteskapet.

 4. HJELPETILBUDET

IF støtter utvalgets generelle forslag til styrking av hjelpeapparatet for voldsutsatte kvinner (jfr Høringen, kap. 7.5.7, s.103-104 ). Samtidig oppfordres hjelpeapparatet til høy bevissthet rundt tiltak som settes i gang med hensikt å forbedre situasjonene for kvinner med minoritetsbakgrunn som utsettes for vold.

For eksempel er det et uttrykt problem for mange kvinner med minoritetsbakgrunn at de ikke har alternative sosiale nettverk til sin familie og nære slekt. Dette betyr i mange tilfeller at å bryte ut av et voldelig forhold også betyr at kvinnen må bryte med sin familie og slektninger. Dermed mister de store deler av, eller hele sitt sosiale nettverk.  Dette er særlig problematisk for kvinner som kommer til Norge som et ledd i familiegjenforening. I større grad enn for kvinner som er oppvokst i Norge, er de prisgitt sin ektefelles familie. IF mener at det er svært viktig å styrke muligheten for at kvinner med minoritetsbakgrunn, som bryter ut av voldelig forhold, kan få hjelp og støtte, ikke bare fra det offentlige, men også fra uformelle nettverk.  IF mener derfor at det er viktig å styrke arbeidet til nettverksorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner med røtter i - og tilknytning til – minoritetsmiljøer, som arbeider med voldsproblematikken. Arbeidet må særlig omfatte å hjelpe den voldsutsatte kvinnen til å skaffe seg et uformelt kontaktnett.

IF mener at krisesentrene slik de eksisterer i dag, med et blandet mangfold av både norske og ikke-norske kvinner (integrert krisesentermodell), utgjør et viktig tilbud og en viktig erfaringsarena for utsatte minoritetskvinner. IF mener derfor at det ikke bør opprettes særskilte krisesentre, dvs. segregerte krisesenter, for kvinner med minoritetsbakgrunn. 

Som nevnt i IFs høringssvar innledningsvis i punkt 1, mener IF at den riktige veien å gå for å styrke tilbudet for kvinner med minoritetsbakgrunn som utsettes for vold, uansett er å styrke krisesentrenes kompetanse på de særegne problemer som kvinner med minoritetsbakgrunn kan ha. IF mener like fullt at det kan være situasjoner hvor etablering av små bofellesskap for kvinner bør vurderes. Dette må i tilfelle være etnisk blandede bofellesskap, ikke etnisk segregerte OG slike bofellesskap må være en kortidsordning. IF mener det er naivt uten videre å tro at bofellesskap kan bidra til å styrke den enkelte kvinne sitt sosiale nettverk. Som påpekt innledningsvis mener IF tvert imot at en bofellsskapsløsning i mange tilfeller kan være en så hard erfaring at en voldsutsatt kvinne føler seg tvunget tilbake til den hverdagen som hun i utgangspunktet ville vekk fra.

Når dette er sagt, så må det like fullt være åpent for skjønn, takt, innsiktsfull handling og klokt håndlag. IF mener derfor at for kvinner med barn må det generelt gjelde at oppholdet i et krisesenter blir så kort som mulig. Av hensyn til barna er det viktig snarlig å kunne komme i ordnede boforhold, for eksempel at to kvinner bor i bofellesskap med respektive barn eller at det blir ordnet med enfamile-leilighet. Det er under alle omstendigheter helt sentralt i et godt hjelpetilbud at barna ikke føler seg satt til side. Minoritetsbarn er særlig sårbare. Ofte uten et støttende familiært nettverk, rives de ikke bare mellom konflikter i hjemmet, men de står også særlig utsatt i forhold til kompleksiteten og mangfoldet i samfunnet som omgir dem.

IF mener derfor at det er av absolutt overordnet betydning at alle hjelpetiltak som settes inn, har et helhetlig preg. Dvs. at kunnskap og innsikt i hele hjelpeapparatet for alle deler av feltet må styrkes betydelig i forhold til dagens nivå, særlig med tanke på at også minoritetene, barn, kvinner, menn, eldre som yngre, kan identifisere seg med tiltak som settes i gang og klare å bygge nye liv med utgangspunkt i eget ståsted.

5. BEHANDLINGSTILBUDET

IF støtter utvalgets generelle forslag til styrking av behandlingstilbudet for voldsutsatte kvinner (jfr. Høringen kap. 5.3.7, s. 71 og kap 8.3.10, s. 129-30; 8.4.10, s. 136-37; 8.5.7 s. 143).

Som utvalget påpeker er kvinner og barn som opplever vold i nære relasjoner, også ofte psykisk utsatt. IF er bekymret for at tilbudet ikke er tilstrekkelig for kvinner med minoritetsbakgrunn som ikke behersker norsk. Det er mangel på helsepersonell med  minoritetsbakgrunn og særlig med kompetanse til å  forholde seg til kvinner med minoritetsbakgrunn som  har store følelsesmessige og psykologiske problemer. 

Et viktig element i denne sammenheng er behovet for kvalifiserte og kompetente kvinnelige tolker. I tillegg er det også viktig at helsepersonellet er skolert i bruk av tolk i arbeid med voldsutsatte- og traumatiserte kvinner (og evt. barn). Ikke minst må hjelpeapparatet forstå sosiale og kulturelle mekanismer som kan gjøre bruk av tolk lite ønsket for den som er voldsutsatt. Integritet og personvern kan ikke understrekes nok.

Et fullverdig hjelpetilbud må omfatte tilbud til voldelige menn. Her må det skilles på norske menn som gifter seg ikke-norsk og menn fra minoritetsmiljøer. IF mener at behandlingstilbud for menn særlig må gjøres mer relevant for menn med minoritetsbakgrunn. Hvis et behandlingstilbud skal ha forventninger om effekt, er det kanskje nødvendig i mange tilfeller å etterstrebe andre tilnærmingsmåter enn de som tilbys for norske menn. IF merker seg at Høringen ikke viser til data om behandlingstilbud til menn fra minoritetsmiljøer. IF tar dette som et signal på at mye arbeid i hjelpeapparatet og fortsatt er ugjort.

Likeså må et fullverdig hjelpetilbud innbefatte krisetilbud og utviklingstilbud til den aller svakeste parten, nemlig barna. Her er det av overordnet betydning å styrke skolenes arbeid i samarbeid med PPT og BUP (barne- og ungdomspsykiatrien).

6. KUNNSKAP OG KOMPETANSE

IF støtter utvalgets generelle forslag til styrking av kunnskap og kompetanse (jfr Høringen kap. 10.6.4, s. 186-87).

Generelt mener IF at myndighetene må bidra med økte midler til forskning på problemfeltet. Det er stort behov for faktabasert kunnskap og innsikt for å kunne gi et mest mulig effektivt og behovsrettet tilbud.

Ikke minst må et forskningsprogram omfatte prosjekter med fokus på vold mot kvinner i ulike minoritetsmiljø. Dette vil i sin tur gi et bedre grunnlag for å kunne utarbeide bedre og mer tilpasset støtte og behandlingstilbud for kvinner og barn fra ulike etniske miljøer som utsettes for vold i nære relasjoner. Brobyggerprosjektet (Krisesenteret i Oslo; juni99-mars02) kan stå som et utmerket eksempel med stor overføringsverdi i forhold til arbeid med voldsutsatte minoritetskvinner. I forkortet versjon vil IF nevne følgende punkter:

·        Å sikre at kvinnene får en individuell koordinator som opptrer som kvinnens rådgiver i møte med offentlige instanser

·        At trusselbildet blir avklart

·        At kvinner som føler seg truet på livet eller redd for å bli sendt tilbake til hjemlandet får tilbud om å flytte til et bokollektiv

·        At praktiske forhold som bolig, økonomi, skole/barnehage blir avklart - med tydelige mål for arbeid som blir evaluert med jevne mellomrom

·        At problemer knyttet til fysisk og psykisk helse, samt familie og sosialt nettverk blir avklart og jevnlig evaluert

·        At det utarbeides kvalifiseringsplaner for bruker, herunder språkopplæring, med jevnlig evaluering

·        At kvinnene får tilbud om å delta i selvhjelpsgrupper

Når det gjelder punktene om samarbeid og taushetsplikt og organisering av tjenestene, har IF ingen merknader annet enn de som allerede er gitt i punkter ovenfor.

7.      KONKLUSJON

NOU 2003:31 ”Retten til et liv uten vold; Menns vold mot kvinner i nære relasjoner”, er et stort, grundig og viktig dokument. Mange av forslagene er omfattende og krevende både rent menneskelig, men ikke minst når det gjelder ressurser. Samtidig er Høringen å betrakte som et grunnsteinsdokument sett på bakgrunn av Norge som et stadig mer flerkulturelt og komplekst samfunn. I mange sammenhenger gir det seg utslag i et stort og påtrengende behov for nytenking på de fleste samfunnsfelter, ikke minst i saker der mennesker på en eller annen måte befinner seg i en særlig utsatt posisjon.

IF håper å ha gitt nyttige innspill til denne høringssaken og ønsker Justis- og politidepartementet lykke til i sitt videre arbeid.