| KONKURSLOVEN, § 60 - § 82 - Konkursåpningen., § 61 Insolvens.: Prøving av fordringer. Merverdiavgiftsloven §55 nr. 2. | ||||
| Dom fra Gulating Lagmannsrett | Saksnummer: | Dato: 14/09/2007 | Hentet fra: LG-2007-10414 | |
Sammendrag:
Fulltekst Saken gjelder tvist om godkjenning av krav om merverdiavgift m.v. i konkursbo. Måløy Losseservice AS ble stiftet i 2002 av Fred Ronny Weltzien Nygård, som også var daglig leder og styreleder (enestyre) i selskapet. Ved Fjordane tingretts kjennelse 21. mai 2005 ble det åpnet konkurs etter at selskapet hadde begjært oppbud. I konkursboet har Sogn og Fjordane skattefutkontor meldt krav om merverdiavgift på kr 740 897, og Skatteoppkreveren i Vågsøy har meldt krav vedrørende forhåndsskatt og arbeidsgiveravgift med til sammen kr 220 587. Begge krav er senere oppjustert, og etter at en del av kravene er godkjent av bobestyreren, utgjør restkravene nå henholdsvis kr 812 368 og kr 359 638. Under bobehandlingen har tingretten satt frist for å reise skiftetvist for de omtvistede deler av kravene, hvoretter de er brakt inn for retten, overført til søksmåls former og forent til felles behandling. Etter hovedforhandling avsa tingretten dom 20. oktober 2006 med slik domsslutning: 1. Sogn og Fjordane skattefutkontor sin fordringsanmeldelse i konkursboet Måløy Losseservice AS godkjennes med 112 460 - etthundreogtolvtusenfirehundreogseksti - kroner, med tillegg av det beløp som fremkommer ved forvaltningens endelige vedtak i saken. Ved vedtaket skal iakttas at oppdrag hvor oppgjør er foretatt direkte mellom fisker/rederi og losser, ikke skal regnes som omsetning for Måløy Losseservice AS. 2. Skatteoppkreveren i Vågsøy sin fordringsanmeldelse i konkursboet Måløy Losseservice godkjennes med 53 444 - femtitretusenfirehundreogførtifire - kroner, med tillegg av det beløp som fremkommer ved forvaltningens endelige vedtak i saken. Ved vedtaket skal iakttas at oppdrag hvor oppgjør er foretatt direkte mellom fisker/rederi og losser, ikke skal regnes som omsetning for Måløy Losseservice AS. 3. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger. Om saksforholdet ellers, og hva partene anførte for tingretten, vises til tingrettens dom, jf. tvistemålsloven §149 første ledd. Måløy Losseservice AS - dets konkursbo - har påanket dommen. Det foreligger også anke fra Staten v/ Sogn og Fjordane skattefutkontor. Begge ankene er basert på at det foreligger feil ved tingrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Etter det opplyste er partene enige om at dersom kravet i konkursboet må godkjennes for så vidt gjelder merverdiavgift, må det samme gjelde for kravet på arbeidsgiveravgift. Kravet fra Skatteoppkreveren i Vågsøy er derfor ikke særskilt behandlet i ankesaken. Ankeforhandling ble holdt i Bergen tinghus over to dager fra 27. august 2007. Her møtte, for ankende part, bobestyreren som prosessfullmektig. Med ham møtte vitnet Fred Ronny Weltzien Nygård, som fikk anledning til å overvære forhandlingene med motpartens samtykke i medhold av tvistemålsloven §213 annet ledd. For ankemotpartene møtte prosessfullmektigen, samt for Skattefuten i Sogn og Fjordane, Else Øyrehagen Sætre med skriftlig fullmakt. Til stede for øvrig fra denne ankemotpart var Liv Kristin Veum, Norodd Øvretun og Arild Bjørk. Alle disse fikk følge forhandlingene med samtykke fra ankende part. Retten mottok forklaring fra Weltzien Nygård og Øvretun, samt fra fire vitner for øvrig. Tre av vitnene var nye for lagmannsretten, og det ble også fremlagt en del nytt dokumentmateriale. I store trekk fremstår saken likevel i vesentlig samme skikkelse som for tingretten. Partenes anførsler for lagmannsretten kan sammenfattes slik: Ankende part peker på at Weltzien Nygård har vært kontaktet av fiskere som er tariffmessig forpliktet til å selv å losse fartøyene når de kommer til land med fangst, med spørsmål om han kan finne noen som kan gjøre denne jobben for dem. Han har formidlet kontakt med folk som har vært interessert i slike oppdrag, og har gjort dette uten vederlag. Den virksomhet han har utøvd for så vidt, har han drevet som privatperson, og den har ikke hatt noe med Måløy Losseservice AS å gjøre. Når ankemotparten på skjønnsmessig grunnlag tilordner selskapet inntekt som antas oppebåret her, er dette derfor ikke rettslig holdbart. Det vises særskilt til at selv om Weltzien Nygård var enestyre i aksjeselskapet, er det ikke slik at alt han gjør, er gjort for selskapet. Det finnes ingen regler i norsk rett som gir grunnlag for en slik identifisering. Rettstilstanden er snarere den motsatte, jf. Rt-2002-1469. Den bokettersynsrapport som kravet baserer seg på, er irrelevant, hensett til at den aktivitet den behandler, ikke har noe med aksjeselskapet å gjøre. Det gjøres derfor ingen innsigelser gjeldende mot det skjønn som er utøvd, men bestrides at det er grunnlag for å tilordne aksjeselskapet inntekt slik det er gjort her. For øvrig understreker ankende part at dersom boet får medhold i at de omtvistede fordringer ikke skal godkjennes, er boet solvent og skal tilbakeleveres. Også av den grunn har boet valgt ikke å bestride skjønnsutøvelsen særskilt. At de formidlingsoppdrag det er tale om, ble gitt til Weltzien Nygård personlig, er bekreftet gjennom hans forklaring, samt ved forklaringene fra de vitner som ellers har vært ført. Det minnes om at de nevnte vitner har understreket at de fikk tilbud fra Weltzien Nygård om at lossetjenestene skulle utføres av aksjeselskapet og at de avslo dette, men valgte å benytte Weltzien Nygård personlig som kontaktledd, for å bistå mannskapet med å få gjort en jobb de gjerne ville slippe å gjøre selv. At de valgte å la ham ta hånd om oppgjøret til de personer som deltok i lossearbeidet, innebar at de brukte ham som « tillitsmann » for mannskapet, men kan ikke medføre at det arbeid han utførte, kan knyttes til aksjeselskapet. At oppdraget var personlig, bekreftes også av at Weltzien Nygård selv deltok i lossegjengen. Slik ankende part ser det, var den virksomhet kravene knytter seg til, en virksomhet som ble drevet av Weltzien Nygård før han etablerte aksjeselskapet, og som fortsatte etter at selskapet ble etablert, som en aktivitet som lå utenfor dette. Hvis det er slik at lossearbeiderne ikke oppga de beløp de mottok til likningsmyndighetene, må dette ha vært kjent for likningsmyndighetene. Det er heller ikke noe tema i nærværende sak. Aksjeselskapet ble stiftet for å få lossevirksomheten inn i ordnede former, og som følge av dette ble antall tilfeller med « erstatningslossere » redusert, samtidig som omsetningen i selskapet gikk opp. Ankemotparten har i stor grad basert seg på et notat som ble funnet i forbindelse med beslag hos Weltzin Nygård (aksjeselskapet), der det er skilt mellom « svart » og « kvitt » arbeid. Dette er imidlertid ikke annet enn en avregning, som ikke sier noe om hvor pengene kom fra eller hvem som var ansvarlig for restoppgjør. Notatet har begrenset beviskraft, og kan i alle fall ikke påberopes som bevis for at de aktuelle inntekter kan tilordnes aksjeselskapet. Etter bevisførselen må det konkluderes med at Weltzin Nygård ikke hadde noe økonomisk motiv for å holde de aktuelle inntekter utenfor aksjeselskapet. Det er således ikke fremkommet opplysninger som kan tilsi at han har hatt noe netto overskudd av de formidlingsoppdrag det er tale om, og de beregninger likningsmyndighetene har lagt fram, er beheftet med mange feil. Slik denne parten ser det, bekrefter bevisførselen at det er tale om arbeid som har vært utført uten vederlag, for å innarbeide aksjeselskapet som leverandør av lossetjenester, etter hvert som utviklingen gikk i retning av å frita mannskapet for lossearbeidet. I rettslig henseende erkjennes det at det arbeid Weltzien Nygård har utført, er å regne som ytelse av « tjeneste » etter merverdiavgiftsloven §3 nr. 2. Det han har vært ansvarlig for, er imidlertid bare kontaktformidlingen. Lossearbeidet mot vederlag er, på den annen side, utført av andre, og likningsmessig behandlet i forhold til disse. Vitnet Øvretun har trukket sine konklusjoner ut fra et uholdbart faktisk grunnlag, og har ikke vært åpen for de motargumenter og korreksjoner som har kommet fra ankende part. De rettslige utgangspunkter de nevnte konklusjoner er basert på, er heller ikke holdbare. Når tjenester skal være ytt mot vederlag, forutsetter dette således et gjensidig bebyrdende forhold, som ikke foreligger her. Det pekes ellers på at de tilordningsspørsmål som foreligger til avgjørelse nå, aldri har vært forelagt Høyesterett eller lagmannsrettene i « ren » form. Det vises imidlertid til Rt-1996-51, samt til en utrykt dom av Borgarting lagmannsrett 29. mai 2007. For øvrig understreker ankende part at det er de vanlige bevisbyrderegler som gjelder i saker som disse, slik at det er ankemotpartene som må påvise at det foreligger en avgiftspliktig omsetning i aksjeselskapet som ikke er oppgitt. Ankemotpartene har ikke oppfylt sin bevisbyrde for så vidt. Ankende part legger for lagmannsretten ned slik påstand: 1. Staten ved Sogn og Fjordane skattefutkontors krav på merverdiavgift, senest justert ved vedtak av 20. juni 2006, godkjennes ikke som krav i boet med unntak for kr 112 460, godkjent i brev av 9. januar 2006 fra bostyrer. 2. Staten ved Skatteoppkreveren i Vågsøy sitt krav på arbeidsgiveravgift, senest justert ved vedtak av 21. august 2006, godkjennes ikke som krav i boet, med unntak for kr 53.444 godkjent i brev av 9. august 2006 fra bostyrer. 3. Saksøkerne dømmes til in solidum å betale sakens omkostninger til boet for tingrett og lagmannsrett, med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra fastsatt betalingsdato til betaling skjer. Ankemotparten minner om at det lagmannsretten skal prøve, er to ulike vedtak om skjønnsmessig etterlikning, men med parallelle problemstillinger. At det er hjemmel for slik etterlikning er på det rene, jf. merverdiavgiftsloven §55 nr. 2, og heller ikke bestridt. Lagmannsretten kan prøve om skjønnet er beheftet med ugyldighetsgrunner, men dette er ikke anført her. Videre kan retten prøve om skjønnet bygger på et riktig faktum, men på dette punkt må den myndighet som utøver skjønnet, ha et rommelig slingringsmonn. Slik disse parter ser det, har ankemotparten ikke gått ut over de rammer som gjelder for så vidt. Når det gjelder det skjønn som er utøvd, vises det til fremlagt dokumentasjon, hvorav fremgår at for de oppdrag det har vært mulig å kontrollere, foreligger det et overskudd på ca. kr 1 000 pr. oppdrag. Med det totale antall oppdrag innebærer dette at det kan være tale om et så vidt høyt beløp som ca. kr 140 000 som er holdt utenfor selskapets regnskaper. Tingretten har, ved sin vurdering, skilt mellom tilfeller der oppdraget har vært utført og avtalt mellom de enkelte fiskere (båter) og losserne, og på den annen side oppdrag med sterkere tilknytning mellom aksjeselskapet og de utførte losseoppdragene. Slik ankemotparten ser det, er det, ut fra de opplysninger som foreligger, ikke grunnlag for å skille slik. Ankemotparten peker særskilt på at det ikke er rettslig holdbart, slik tingretten gjør, å anse losserne som selvstendig næringsdrivende dersom de mottar oppgjør direkte fra skipper eller mannskap. Det er således intet som skiller disse oppdragene fra oppdrag som har gått gjennom aksjeselskapet. Det er heller ikke dokumentert at det finnes tilfeller der oppgjør har skjedd direkte etter at aksjeselskapet ble stiftet, og det er nærliggende å tro at verken skipper eller reder visste nøyaktig hvem som deltok i lossingen til enhver tid. Det vises til vitneforklaringer, og de dokumentbevis som foreligger, særlig den såkalte « avtaleboken ». Det understrekes ellers at det er de reelle forhold som må være avgjørende, og at det er tale om en « svart » aktivitet som er drevet helt på samme måte som den « hvite ». Slik arbeidet har vært utført, må det legges til grunn at Weltzien Nygård har utført arbeidet for aksjeselskapet, og at de som utførte lossingen, var ansatt der, slik at omsetningen må tilordnes selskapet. Weltzien Nygård og aksjeselskapet må identifiseres, siden det ikke har vært drevet noen « privat » virksomhet utenfor selskapet. Det personlige selskap som påtar seg slike oppdrag nå, ble således stiftet etter at aksjeselskapet var slått konkurs. Rt-2002-1469, som ankende part viser til, gjelder et annerledes saksforhold, og er ikke sammenliknbar. Ankemotparten konkluderer med at alle tilfeller av uteholdt omsetning må behandles likt, og tingrettens dom er derfor ikke holdbar når det skilles mellom de ulike typer tilfeller her. Det fremholdes at det skjønn som er utøvd, er forsvarlig, og vises bl.a. til at skjønnet er bygget på Weltzien Nygårds egne avtalebøker, så langt disse gir opplysninger om konkrete oppdrag. Skjønnet er videre basert på opplysninger fra lossegjengen og kundene (båter og rederier), og for øvrig vises det til at det er ført reiseutgifter til fradrag i selskapets regnskap for oppdrag som ikke er bokført. Fremgangsmåten ved etablering av kontakt med kunder m.v. og betaling for utførte oppdrag er også den samme, og det store sprik mellom den totale omsetning og det som er bokført, gjør det sannsynlig at den omsetning som ikke er bokført, er en del av næringsvirksomheten. Det understrekes ellers at det ikke er beregnet avgift der det har vært grunnlag for tvil, og at det, ut fra kontrollhensyn, må være den næringsdrivende som har bevisbyrden for at deler av omsetningen ikke er skjedd i næring. Det skjønn som er utøvd, er etter dette forsvarlig, og vedtakene må anses gyldige fullt ut. Når det gjelder vurderingen av om lossearbeiderne kan anses som selvstendig næringsdrivende, vises til gjennomgangen av de rettslige kriterier i Zimmer: Lærebok i skatterett s. 372 flg. I nærværende tilfelle må det legges til grunn at aksjeselskapet har hatt ansvaret for at båtene ble losset på forsvarlig vis, og at betalingen for de enkelte oppdrag har gått gjennom selskapet. Den såkalte « avtaleboken » inneholder alle de detaljerte opplysninger som trengs for å holde kontroll med det enkelte oppdrag, og den er derfor sentral her. Den forklaring Weltzien Nygård gir, er lite troverdig, og de undersøkelsene som er gjort i forbindelse med revisjonsarbeidet, viser at de opplysningene som finnes i avtaleboken, er riktige. Ankemotparten viser videre til det notat som er funnet i forbindelse med beslag, og der det er skilt mellom « svart » og « kvitt » arbeid. Notatet viser at det er tale om en praksis som er satt i system, og at de to former for arbeid er blandet sammen i forhold til oppgjøret. Også her er den forklaring Weltzien Nygård gir, lite troverdig. At reiseutgifter knyttet til « svarte » oppdrag er regnskapsført i selskapet, og at Weltzien Nygård selv har fått en betydelig del av vederlaget for disse oppdrag, også der han ikke har deltatt i lossearbeidet, bekrefter at det er tale om omsetning som skulle ha vært regnskapsført i selskapet. Slik forholdene ligger an, må kontrollhensyn og bevisbyrdebetraktninger tale for å vurdere omsetningen slik. Ankemotparten viser ellers til utrykte dommer av Borgarting lagmannsrett 14. november 2002, Drammen byrett 12. november 1996 og Mandal namsrett 4. august 1998. Ankemotparten legger for lagmannsretten ned slik påstand: 1. Krav av 22.06.06 fra Sogn og Fjordane skattefutkontor på kr 812 368,- i Måløy Losseservice AS dets konkursbo godkjennes, med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven pluss 3 % fra denne dato til betaling skjer. 2. Krav av 21.08.06 fra Skatteoppkreveren i Vågsøy på kr 359 638,- i Måløy Losseservice AS dets konkursbo godkjennes, med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer. 3. Måløy Losseservice AS dets konkursbo er forpliktet til å erstatte Sogn og Fjordane skattefutkontor og Skatteoppkreveren i Vågsøy sine saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer. *** Lagmannsretten skal bemerke: Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det, i den aktuelle del av fiskerinæringen, har vært en gradvis utvikling, fra det klare utgangspunkt at mannskapet på båtene har vært tariffrettslig forpliktet til selv å losse båtene når de kom til land, til at andre har vært hentet inn for å utføre lossearbeidet i mannskapets sted. Dette har hatt sin årsak dels i at tid for landligge har blitt stadig kortere, dels i at mannskapet har ønsket å bruke den tid de er inne med båtene til å være sammen med familie m.v. I utgangspunktet har mannskapet selv hatt ansvar for å skaffe avløsere og betale disse, men etter hvert har arbeidet med dette, og kontakten mot avløserne, gradvis kommet over i andre og mer organiserte former. Etter bevisførselen legger lagmannsretten videre til grunn at Weltzien Nygård, i likhet med mange andre, fra ungdommen av ble engasjert som « erstatningslosser » mot betaling, som mannskapet på den enkelte båt har vært ansvarlig for. For øvrig legger lagmannsretten til grunn, i tråd med den forklaring Weltzien Nygård har gitt, at han tidlig så muligheten for å organisere arbeidet med å formidle lossere gjennom et aksjeselskap, og at dette var foranledningen til at han etablerte selskapet Måløy Losseservice AS, som innledningsvis nevnt. Weltzien Nygård har forklart, og lagmannsretten legger til grunn, at han prøvde å « selge inn » selskapets tjenester til rederiene, men at det var vanskelig å få disse til å involvere seg i dette. Etter det som er fremkommet gjennom bevisførselen ellers, ser lagmannsretten det som nærliggende at dette hadde sammenheng med ansvarsfordelingen mellom skip og mannskap. Som nevnt over, var det mannskapet som var tariffrettslig forpliktet til å utføre lossearbeidet og som, hvis de ville overlate arbeidet til andre, selv måtte betale disse. Mot en slik bakgrunn er det ikke vanskelig å forstå at rederiene ikke ønsket å involvere seg i lossearbeidet mer enn nødvendig, og at de ikke ville inn i noe forpliktende samarbeid med det aksjeselskap Weltzien Nygård hadde etablert og som han markedsførte overfor dem. Etter det lagmannsretten forstår, må Weltzien Nygård ha vært flink til å markedsføre de tjenester han - eller aksjeselskapet - kunne tilby, for så vidt som at han i betydelig omfang ble kontaktet med spørsmål om bistand til å skaffe lossere. Dette gjorde han også, og de « avtalebøker » som er fremlagt, viser på en instruktiv måte hvordan han organiserte formidlingsarbeidet. Det er notert hvilke båter som kommer inn, og når båten kommer inn, og de personer Weltzien Nygård har engasjert for å utføre arbeidet, er navngitt. Videre er det i de fleste tilfeller angitt hvilken betaling den enkelte har fått. Ofte har Weltzien Nygård selv deltatt i lossearbeidet, og slik at også han er oppført med et beløp som betaling for arbeidet. Vitnet Norodd Øvretun, som er skatterevisor, har redegjort for den kontroll som har vært gjennomført i Måløy Losseservice AS, og som munnet ut bl.a. i en skriftlig rapport datert 8. september 2005. Han har opplyst at kontrollen hadde sin bakgrunn i tips om omfattende ikkebokført omsetning i selskapet, og at det gjennom kontrollarbeidet ble avdekket en del formelle feil, bl.a. var kassadagbok ikke ført. Gjennom politibeslag som var gjort, fikk man hånd om de « avtalebøker » som er nevnt ovenfor, og ved gjennomgang av disse ble det konstatert at en del oppdrag ikke var inntektsført i selskapet. Det faktagrunnlag som fremkom slik, er sammenholdt med annen informasjon som ble innhentet, bl.a. fra havnemyndighetene om fartøyanløp, og med rederiene mht. kontakt vedrørende formidlingsoppdrag. Øvretun har forklart at det nevnte faktagrunnlag, som Weltzien Nygård fikk anledning til å kommentere, ga et sjeldent godt grunnlag for det skjønn som har vært utøvd. Lagmannsretten kan for sitt vedkommende ikke se at det som er anført av ankende part og som er søkt underbygget særlig gjennom vitneforklaringen fra Weltzien Nygård, i avgjørende grad er egnet til å rokke ved dette. Enkeltposter kan selvsagt søkes forklart i ettertid, men slik lagmannsretten ser det, er det kontrollarbeidet som er gjort, gjennomført på en grundig og betryggende måte ut fra det materiale som foreligger. Ved de beregninger som er foretatt, er det også tatt tilstrekkelig høyde for feilkilder som med rimelighet kan antas å foreligge. Lagmannsretten ser det etter ovenstående slik at de krav som er fremmet i boet, og som er gjenstand for behandling i nærværende sak, ikke er basert på vedtak som kan underkjennes på grunnlag av avgjørende faktiske feil, og andre mulige ugyldighetsgrunner er ikke anført. Det spørsmål lagmannsretten etter dette må ta stilling til, er om de krav som er fremmet i boet, har feil adressat, for så vidt som at de ikke kan knyttes til den virksomhet som er drevet av aksjeselskapet. Det er dette ankende part baserer sin argumentasjon på. Slik denne side ser det, er det tale om virksomhet Weltzien Nygård har drevet i egen regi, fordi det har vært tale om oppdrag som har vært gitt til ham personlig, og ikke til det selskap han drev. Lagmannsretten skal til dette bemerke at selv om det er den som fremmer et krav, i dette tilfelle ankemotparten, som skal bevisføre det grunnlag kravet er basert på, må det, med den dokumentasjon som foreligger, gjennom dokumentmaterialet og den supplerende vitneforklaring fra Øvretun, være ankende parts oppgave å sannsynliggjøre at den aktuelle virksomhet ikke ble drevet av aksjeselskapet. Her må det stå sentralt at Weltzien Nygård, etter det han har forklart, arbeidet målrettet for at det aksjeselskap han hadde stiftet og som han var daglig leder av og enestyre i, skulle administrere lossearbeidet, når aktørene etter hvert innså at dette måtte gjøres av andre enn mannskapet. At han tydeligvis strakte seg langt for å finne løsninger der båtene trengte avløsere til lossearbeidet, og at han også påtok seg arbeidet med å motta et samleoppgjør fra båt eller mannskap, som han så fordelte videre til de som hadde deltatt i lossearbeidet, bekrefter også at det var ønsket om å innarbeide aksjeselskapet som var det sentrale. Også dette gjør det, slik lagmannsretten ser det, lite nærliggende å basere seg at han drev noen « privat » virksomhet ved siden av selskapet. Når situasjonen er denne, må det etter lagmannsrettens oppfatning ha all formodning mot seg at det kan skilles mellom arbeid « innenfor » og « utenfor » selskapet, slik ankende part har basert sin argumentasjon på. Og til den som påberoper dette, må det, ut fra kontrollhensyn, settes slike krav til ryddighet at det i ettertid ikke kan stilles avgjørende spørsmål ved hvor grensene går. Rt-2002-1469, som ankende part viser til, er ikke sammenliknbar her. I nærværende tilfelle må det, slik lagmannsretten ser det, langt på vei være riktig å si at det bare er Weltzien Nygårds forklaring som kan underbygge anførselen om at den omsetning som er omtvistet i saken, ikke knytter seg til aksjeselskapet. Rett nok har det vært ført vitner som har opplyst at de forholdt seg til Weltzien Nygård personlig og ikke til aksjeselskapet, men lagmannsretten finner ikke å kunne legge avgjørende vekt på dette. For rederiene må det tydeligvis ha stått sentralt at de mente Weltzien Nygård gjorde en god jobb og at de derfor ønsket å benytte ham som kontaktledd. At det skulle være avgjørende for dem at han opptrådte som en personlig aktør og ikke som representant for Måløy Losseservice AS, har lagmannsretten vanskelig for å forstå. Og for Weltzien Nygård var det, som nevnt, et mål å få innarbeidet aksjeselskapet som leverandør av de tjenester han ønsket å tilby. Under disse omstendigheter fremstår Weltzien Nygårds forklaring, om at noen av oppdragene var til ham personlig, og noen til selskapet, som lite troverdig. Mot denne bakgrunn er de øvrige vitneforklaringer bare i liten grad egnet til å underbygge hans forklaring, og under enhver omstendighet kan de ikke ha gjennomslagskraft i en sammenheng som denne. Til dette kommer at det i forbindelse med de beslag som er gjort, er funnet et notat der det er regnet opp en del båter med dato og beløp summert opp under betegnelsen « svart » og en tilsvarende oppregning av båter med dato og beløp som er summert opp under betegnelsen « hvitt ». Weltzin Nygård har forklart seg om dette, men hans forklaring er, slik lagmannsretten ser det, lite konkret og på ingen måte overbevisende. Slik lagmannsretten videre ser det, gir notatet, sammenholdt med de opplysninger som ellers finnes bl.a. i avtalebøkene, klare indikasjoner på at det er tale om oppdrag som systematisk er holdt utenfor regnskapene i aksjeselskapet, der de skulle vært med, som en del av omsetningen knyttet til dette. Slik lagmannsretten vurderer bevisene i saken, er det ikke grunnlag for å skille mellom omsetning innenfor og utenfor aksjeselskapet, og det er tilstrekkelig sannsynliggjort at all den aktuelle omsetning knytter seg til selskapet. Slik virksomheten ble organisert og drevet, er det heller ikke grunnlag for, slik tingretten gjør, å skille mellom tilfeller der oppgjør er gått direkte fra mannskap eller båt til den enkelte losser og tilfeller der det er gått via Weltzien Nygård. Lagmannsretten er derfor ikke enig i den inndeling tingretten foretar her. I forhold til spørsmålet om det har foreligget et gjensidig bebyrdende forhold, som ankende part tar opp, skal lagmannsretten bemerke at det, i det materiale som er lagt fram, og gjennom forklaringen fra vitnet Øvretun, er dokumentert et overskudd i alle fall i en del tilfeller der tallene lar seg etterprøve. Og når Weltzin Nygård mener overskuddet gjelder dekning av utgifter, må det kreves en bedre dokumentasjon for dette. Slik forholdene ligger an, ligger det nær å anta, uten at det har vært mulig å avklare dette, at det har foreligget et økonomisk overskudd også i andre tilfeller, og for øvrig fremgår det av Weltzien Nygårds forklaring at han arbeidet målrettet for å få innpass for aksjeselskapet når det gjaldt arbeidet med å skaffe avløsere. Det har under disse omstendigheter lite for seg å begrense selskapets omsetning til tilfeller der enkeltoppdragene har gitt påviselige økonomiske overskudd. Lagmannsretten er etter dette kommet til at ankemotparten må frifinnes i hovedanken og få medhold i motanken. Lagmannsretten finner det riktig å utforme særskilt domsslutning for de to anker, selv om partene har utformet en felles påstand som dekker anke og motanke. Anken har ikke ført fram, og ankende part må pålegges å erstatte ankemotparten dennes saksomkostninger for lagmannsretten for denne del av saken, etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, siden det ikke er grunn til å fravike denne. Motanken har på den annen side ført fram, og spørsmålet om saksomkostninger for lagmannsretten for denne del må vurderes etter lovens §180 annet ledd, jf. §172 første ledd, idet det ikke er grunn til å fravike den hovedregel som følger av den sistnevnte bestemmelse. Konkursboet må derfor, som tapende part, pålegges å erstatte motpartens saksomkostninger også her. Spørsmålet om saksomkostninger for tingretten må vurderes med utgangspunkt i det materielle resultat lagmannsretten har kommet til. Det er ikke grunn til å vurdere spørsmålet om saksomkostninger annerledes for tingretten enn for lagmannsretten. Konkursboet må etter dette pålegges å erstatte ankemotpartene deres saksomkostninger også for første instans. For lagmannsretten har ankemotpartens prosessfullmektig lagt fram omkostningsoppgave, der det kreves omkostninger i form av salær kr 117 325, med tillegg av utgifter til reise og opphold kr 11 826, samt kr 5 118,75 til vitnet Andersen, til sammen kr 129 151. Ankende part har gjort innsigelser mot salæret, som anføres å være for høyt, og disse innsigelser er senere kommentert i skriv fra ankemotpartenes prosessfullmektig. Lagmannsretten finner de omkostninger som kreves dekket, nødvendige for å få saken betryggende utført, jf. tvistemålsloven §176 første ledd første punktum. Omkostningene fastsettes etter dette i samsvar med omkostningsoppgaven. De fordeles skjønnsmessig med kr 70 000 på hovedanken og resten på motanken. For motanken kommer lagmannsrettens gebyr i tillegg. For tingretten er ankemotpartens omkostninger oppgitt til kr 4 669, som reiseutgifter for parter og vitner, samt leiebil. Begge parter på denne side var selvprosederende under behandlingen i første instans. Skatteoppkreveren i Vågsøy kommune la ikke ned påstand om dekning av saksomkosninger her, og lagmannsretten finner derfor bare å kunne tilkjenne saksomkostninger til Sogn og Fjordane skattefutkontor, og da med en halvpart av beløpet. Lagmannsrettens dom er enstemmig. *** Domsslutning: I hovedanken: 1. Staten v/ Sogn og Fjordane skattefutkontor og Staten v/ Skatteoppkreveren i Vågsøy kommune frifinnes. 2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Måløy Losseservice AS - dets konkursbo - til Staten v/ Sogn og Fjordane skattefutkontor og Staten v/ Skatteoppkreveren i Vågsøy kr 70.000 - syttitusen, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer. 3. I saksomkostninger for tingretten betaler Måløy Losseservice AS - dets konkursbo - til Staten v/ Sogn og Fjordane skattefutkontor kr 2.334,50 - totusentrehundreotrettifire 50/100, med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer. 4. Frist for oppfyllelse etter punkt 2 og 3 er 2 - to - uker fra dommen er forkynt. I motanken: 1. Krav av 22.06.06 fra Sogn og Fjordane skattefutkontor på kr 812 368 - åttehunderogtolvtusentrehundreogsekstiåtte - i Måløy Losseservice AS dets konkursbo godkjennes, med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven pluss 3 % fra denne dato til betaling skjer. 2. Krav av 21.08.06 fra Skatteoppkreveren i Vågsøy på kr 359 638 - trehundreogfemtinitusensekshundreogtrettiåtte - i Måløy Losseservice AS dets konkursbo godkjennes, med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven fra forfall til betaling skjer. 3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Måløy Losseservice AS - dets konkursbo - til Staten v/ Sogn og Fjordane skattefutkontor og Staten v/ Skatteoppkreveren i Vågsøy kr 64 269 75 - sekstifiretusentohundreosekstini 75/100, med tillegg av lagmannsrettens gebyr, og med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer. 4. Frist for oppfyllelse etter punkt 3 er 2 - to - uker fra dommen er forkynt. | ||||
| Involverte parter PARTER: I Anke: Måløy Losseservice AS Konkursbo (Advokat Jan Erik Holvik) mot Vågsøy kommune og Sogn og Fjordane skattefutkontor (for begge: Advokat Knut Hatlem Njøs). II Anke: Sogn og Fjordane skattefutkontor (Advokat Knut Hatlem Njøs) mot Måløy Losseservice AS Konkursbo (Advokat Jan Erik Holvik). FORFATTER: Lagdommer Arne Fanebust, lagdommer Guri Elisabeth Molven, tingrettsdommer Arne Landmark. | ||||
Hentet fra http://www.konkursradet.no