Hvis du er interessert i disse eller beslektede emner
er du velkommen til å stikke innom
kontoret mitt (rom nummer 534 i SB II). Du kan også sende meg e-post: kari@math.ntnu.no.
Kompleks iterasjonsteori: Newtons metode
Det fins flere vinklinger på et prosjekt om Newtons
metode. Nedenfor kommer jeg med tre forslag.
Generelt/teoretisk tilnærming
Newtons metode er en av de første numeriske metodene vi
møter. Som regel gis det ingen oppskrift for å velge
startverdier - ``vi velger en i nærheten av en rot''. Så
det aller første som bør gjøres er å se
på det reelle tilfellet. Er metoden triviell her? Det vil si: er
det mulig å forutse hvilke startverdier som konvergerer mot
bestemte røtter?
Hva med samspillet mellom røtter og kritiske punkt? Dette
får spesielt stor betydning her. Når man itererer en
rasjonal funksjon har de kritiske banene spesielt mye å si for
``dynamikken''. Samtidig vil et kritisk punkt for et polynom gi en pol
for den tilsvarende Newton-funksjonen. Lucas' teorem sier noe om
sammenhengen mellom kritiske punkt og røtter til polynomer. Hva
skjer her?
Ellers, de som virkelig har is i magen kan jo se på
parameterrom. En reell parameter i polynomet, en kompleks parameter?
``Orbit''-diagrammer? Om det er for vanskelig å forstå
matematikken går det an å skrive litt om, og regne litt
på, hvordan Newton-funksjonene blir seende ut. I hvert fall som
en begynnelse.
Eksperimenter: bilder og numerikk
De databildene man får ut av å iterere Newtons metode
er veldige fine å se på. Dere har sett dem før, men
det må da være artig å kunne lage slike selv, og
så forklare hvorfor de blir slik? Jeg skulle gjerne
vært i stand til det! Det finnes mange programmer rundt omkring
som tegner slike bilder, men hvordan kan man lage et? Da må man
forstå matematikken! Og motsatt: en kan lære mye
matematikk ved å lage et slikt program. Noen bilder viser til og
med hvordan det hele ser ut på riemannkula. Dette blir muligens
en oppgave i visualisering, men hvorfor ikke? Det er jo i bunn og
grunn endel matematikk (geometri) i det også.
Historikk
Newtons metode er veldig gammel. Dermed burde den ha en interessant
historie. Historien er i hvert fall lang. Jeg tror Cayley var den
første som prøvde seg på Newtons metode med
komplekse tall. Dette er ganske interessant: Han begynte
å iterere rasjonale funksjoner uten å ha noe maskineri til
rådighet: ingen normale familier, få fikspunktteoremer,
ingen Schrøders funksjonalligning etc. Og han oppdaget at det
hele ble ganske kaotisk og vanskelig. Var han en av de første
``kaosteoretikerne''? Dette var bare en ide - det er jo muligheter for
mange slags ``personligheter'' med et slikt prosjekt.
Referanser
Paul Blanchard: The dynamics of Newton's method. I
"Complex dynamical systems", Robert L. Devaney (redaktør),
AMS PSAPM 49, 1994.
Victor Pan: Solving a polynomial equation: some history and
recent progress. SIAM Review 39, (1997) 187-220.
John Hubbard, Dierk Schleicher og Scott Sutherland: How to
find roots of complex polynomials by Newton's method.
Invent. math. 146, (2001) 1-33.
I tillegg til noen av de ``vanskelige'' artiklene/ bøkene om
iterasjon står det jo mye om Newtons metode i ``The Beauty of
Fractals'', og de andre bøkene til Saupe, Peitgen, Richter
etc.
Gruppestørrelse: Prosjektet kan være
individuelt eller i grupper.
En anvendelse av kvasikonforme avbildninger i medisin
Bakgrunnen for denne oppgaven er som følger.
``The cortex of the human brain is a highly convoluted surface with
folds and fissures which vary in size and position from one person to
another. This fact has made it difficult for medical researchers to
analyze and compare functional regions of the brain since regions of
activation which appear close together may be quite far apart when
measured on the cortical surface. However, the surface representing
the cortical grey matter is topologically equivalent to a two
dimensional sheet S in R3 and hence
neurologists would like to be able to unfold the brain's complicated
geometry of bulges onto a flat set in R2.
A number of computational tools have been developed to take
advantage of this surface based approach. It is impossible to flatten
the curved surface S without metric and areal distortion. On
the other hand, the Riemann mapping theorem implies the existence of a
conformal mapping f of S onto a set in
R2 which preserves angular information.''
En gruppe forskere i Florida bruker såkalt ``circle packing''
til å finne en diskret approksimasjon til f som vil
avbilde S kvasikonformt på en plan mengde med begrenset
forvrengning av vinkler.
Referanser
I. Krantz, Conformal mappings, Amer. Scientist 87
(1999) 436-445.
M.K.Hurdal, P.L.Bowers, K.Stephenson, D.W.L.Sumners, K.Rehm,
K.Schaper, D.A.Rottenberg, Quasi-conformally flat mapping the
human cerebellum, Lecture Notes in Computer Science -
Springer Verlag 1679 (1999) 279-286.