Hvem var Frederik Holst

Frederik Holst (1791-1871) var med sin avhandling ”Hva er sykdommen som kalles Radesyge, og på hvilken måte kan den utryddes fra Skandinavia” den første som avla doktorgraden ved Det kongelige Frederiks Universitet i Christiania. Frederik Holst gir sitt navn til bygningen som idag huser Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin.

Teksten nedenfor er et utdrag fra innledningen som medisinhistorikeren Anne Kveim Lie skrev til den norske oversettelsen av avhandlingen. Innledningen til Anne Kveim Lie kan du i sin helhet lese her (pdf), mens selve avhandlingen kan kjøpes hos Det norske medicinske Selskab. .

Frederik Holst

av Anne Kveim Lie

Hvem var doktoranden, Frederik Holst? Han var født i 1791 i Holmestrand, og tok eksamen artium ved Københavns universitet i 1810. Deretter gikk han i privat lære hos farens fetter Michael Skjelderup, og avla medisinsk embetseksamen i 1815 etter å ha hatt kandidattjeneste ved Frederiks hospital i København. I 1818 ble han så konstituert og siden utnevnt som stadsphysicus i Christiania, og dro året etter av gårde på en rundreise i Europa for å studere hygiene, sinnssykevesen, fattigvesen og fengselsvesen. I 1824 ble han så utnevnt til professor i medisin, og underviste i fagene farmakologi, toksikologi og hygiene, en stilling han innehadde helt til 1865, da stillingen ble besatt av Ferdinand Lochmann (1820-1891).

Frederik Holst er blitt beskrevet som en ”samfunnsmedisinsk pioner” og som ”den største institusjonsbygger Norge har fostret”. Sikkert er at han bygget opp det medisinske kunnskapsregimet på flere nivåer. På den ene siden stod han for det man må kunne kalle en omfattende medikalisering, idet han ga medisinsk relevans til områder som tradisjonelt ikke hadde hørt til den norske medisinske virksomhet. Det dreier seg primært om fengselsvesenet og ”de gale”. Han var medlem av straffeanstaltkommisjonen, som la frem sine anbefalinger i 1847, og hans forslag om at panoptikonet skulle være den arkitektoniske modell, ble langt på vei realisert ved opprettelsen av botsfengselet i 1851. Hans interesse for fengselsvesenet var ikke bare tuftet på bekymring vedrørende hygieniske og sykdomsfremkallende forhold i det han kalte de inhumane institusjonene, den inkluderte også synet på fengsler som rehabiliteringsanstalter. Fangene skulle rehabiliteres, og medisinen skulle her være premissleverandør! Et eksempel i så henseende er en artikkel han skrev i Eyr, Norges første medisinske fagtidsskrift, om trede- eller disiplinmøllens fortrinn. Møllen var en horisontalt liggende valse med et antall radiært påsatte trinnliknende brett, som fangene stod på og som, fordi den gikk rundt, tvang fangene til å trå og dermed skape energi. Holst mente møllen forente det produktive og det rehabiliterende, samfunnsnytte og disiplin på samme tid.

Sentral var Holst også i arbeidet med sinnssykepleien, idet han i 1825 ble leder av en kongelig kommisjon som skulle undersøke forholdene ved de norske dollhusene. I kommisjonsrapporten ble sinnssykepleien gjort til et spørsmål om samfunnsplanlegging og sivilisasjonsnivå. Selv om det ikke ble bygd noen institusjon i første omgang, til tross for kommisjonens klare anbefalinger, var sinnssykepleien en sak det var blitt knyttet nasjonal prestisje til. Holst engasjerte seg også sterkt i medisinallovgivningen, og skrev store deler av forarbeidene til forslag om lov om medisinalvesenet i Norge, som senere ble brukt i forberedelsene av Sunnhetsloven av 1860.

Ikke bare agerte Holst som det vi i dag ville kalle samfunnsmedisiner. Han sørget også for å sikre kunnskapsregimet i form av fysiske og faglige institusjoner, som styrket de fåtallige legenes posisjon i embetsmannsstaten. Han var en sentral person i planleggingen og driften av Rikshospitalet, Norges første universitetssykehus, fra åpningen i 1826 til han gikk ut av sykehusdireksjonen i 1854. Forløperen til det Norske Medicinske Selskab, legeforeningen i Christiania, var Holst med på å starte. Den faginterne utviklingen stod også sentral da han sammen med Michael Schjelderup etablerte og utgav Norges første medisinske fagtidsskrift, Eyr (1826-1837). Han var også et selvfølgelig medlem av redaksjonskomiteen for Eyrs etterfølger, Norsk Magazin for Lægevidenskaben (1840-1938).