RENA: Pårørende ble torsdag informert om tingenes tilstand for Telemark Engineer Squadron i Irak. Nå får nordmennene egne telefonlinjer og internettoppkobling, slik at de kan kommunisere enda tettere med de hjemme selv.

Av Kjetil Eide og Torbjørn Kjosvold (foto), Forsvarets mediesenter

BLE INFORMERT: (F.v.) Guri-Anette Kjelgum, Lene Auflem og datteren Anne Sofie, var på Rena for å få nytt om styrken i Irak.

Irak-styrkens pårørende var først og fremst opptatt av sikkerheten for de norske soldatene i Sør-Irak. Hvordan ser fiendtlig innstilte opprørere forskjell på norske og britiske eller amerikanske soldater, lurte de.

- Vi ser forskjell, men det er det ikke sikkert alle gjør. Skal vi nå våre mål må vi være villige til å ta noen risikoer, forklarte major Kjetil Wee Pettersen i Forsvarets innsatsstyrke Hær, men kunne også berolige folk med egne erfaringer.

- Mitt inntrykk var at irakere flest håper på en ny og bedre framtid. Den gjengse iraker er positiv til det vi gjør, fortalte han.

I Irak for å hjelpe
Nordmennene arbeider ikke i de mest utsatte områdene, og påtar seg ikke oppdrag uten å få godkjenning fra Fellesoperativt hovedkvarter på Jåttå. Alt skal samsvare med det mandatet styrken har fått fra norske styresmakter. Det første oppdraget de fikk var å skaffe strøm til et universitet. De pårørende fikk høre om oppgavene de jobber med, forholdene de lever under, og hvordan dagliglivet arter seg.

- Det var veldig varmt, veldig støvete, flatt land og uvante omgivelser. Jeg tror ikke nordmenn i noen tilfeller kan bli vandt til over 50 varmegrader. Klestørken er gjort på under en time, sa Pettersen, og fortalte litt om hverdagen deres.

Felleshygge med britene
Hver fredag er for eksempel malariatablett-dag, og malarianett er hengt opp rundt sengene deres. Leiren er gruset for å dempe støvmengdene, og solskjermer demper temperaturen i enkelte av telta. De får se britiske nyheter, og nylig har de blitt invitert til å bli med på britenes "quiz-kvelder", der spørrekonkurranse skaper en sosial ramme. Fredag skal de også få fem telefonlinjer, og fem datamaskiner med internettoppkobling ventes i helgen. Men en ting savnet Lene Auflem og Guri-Anette Kjelgum - begge med samboere i Irak:

- Jeg hadde håpet på å få se bilder av ham (Jørn Andre Moen red.anm.), og se hvordan han har det, sier Auflem.
- Ja, det håpet jeg og på, sier Kjelgum, som er samboer med Stian Andre Kappell.

TROPPEN I MARSJ: Barna som fulgte orienteringen om Irak-styrken lot seg inspirere av de militære omgivelsene i Rena leir.

Enda mer kontakt
Mens de to holder kontakt her hjemme, jobber samboerne på samme verksted i Irak. Der har de nettopp fått egen telefonlinje, så Auflem hadde allerede snakket med Moen tidligere på dagen. For tiden går hun egentlig bare rundt og håper på at den lille hun bærer i magen skal komme ut så fort som mulig. Da blir det nemlig pappapermisjon på samboeren, og 14 dager hjemme.

- Jeg har termin 13. september, men det første barnet jeg fikk kom for tidlig, sier hun, og øyner håp om å se ham igjen snart.

De to kan aldri bli helt beroliget, for tanken om at noe kan skje samboerne er alltid tilstede. Men de mener det var verre før de dro.
- Da var det mye usikkerhet, men nå har det blitt mer ro. De er der de skal være, og de kommer til å bli der. Det har blitt en del av hverdagen, sier Kjelgum.