|
Fra et annet ståsted
SØR-IRAK: Flammene fra de mange oljebrønnene i horisonten blafrer over den mørke nattehimmelen. Et og annet dumpt drønn høres i det fjerne. Flymaskiner og helikoptre tar av og lander ustanselig fra en flyplass.
Av Major Roger Helmers, logistikkoffiser NCC NO IZ SFOR
OLJEBRØNNER: Oljebrønnene brenner ustanselig og vitner om at industrien er i ferd med å ta seg opp igjen.
Jo da, vi er i Irak, nærmere bestemt ved Basras internasjonale flyplass. Det vil si, det var flyplassen til den nest største byen i landet, nå er den inntil videre overtatt av koalisjonsstyrken. Tilbake står et terminalbygg som et minne om en tid som var. Bygget er praktisk talt kledd med marmor innvendig. Den persisklignende fasaden utvendig er et forsøk på å gjenskape atmosfæren i ”1001 natt”. Tror i hvert fall vi.
Flatt landskap
Sør-Irak er et område med forsvinnende lite vegetasjon og uten nevneverdig skrått lende. Det som er av ujevnheter i det tørre, sandete terrenget er laget av mennesker og maskiner.
Hadde det ikke vært for oljekildene, hadde det nok ikke bodd et menneske her, tenker vi. Men det er lett å tenke sånn når man kommer fra et land med frodige skoger, høye fjell og masse nedbør.
Vi prøver å fornemme dette stedet, en gang Mesopotamia, hvor Edens hage skal ha ligget, der hvor elvene Eufrat og Tigris møtes. Vi er bare noen timer unna oldtidsbyene Ur og Babylon med dens Babels tårn. Vanskelig å tro at det kan ha vært hager her, undrer vi, igjen med en nordboers tilnærming til emnet.
Pilgrimer på vei
Vi skal nok undres mye også fremover. Som soldater i det norske styrkebidraget, må man være forberedt på å møte det meste. Væpnede elementer som ønsker å destabilisere området. Kameler som krysser de slitte motorveiene, skarer av mennesker som kommer i alle slags kjøredoninger, i disse tider på vei til Mekka og den store sorte steinen. Mange av disse pilegrimene har solgt alt de har av eiendeler for at de skal oppfylle en av de viktigste søylene i Islam, nemlig å komme til det aller helligste. Underlig det også, tenker vi. En del av oss tilbringer vel ikke mye tid i våre egne gudshus, annet enn ved høytideligheter.
Tålmodig folk
Men vi kan ikke la være å la oss imponere over disse menneskenes standhaftighet. De klorer seg fast til det som har vært deres eget rike siden tidenes morgen. Vel, der har vi kanskje noe felles, tenker vi. For det gjør jo saktens vi også.
Krigsmateriellet som strandet i sanddynene i løpet av de siste krigene, står som monumenter over et folk som teknologisk sett var militært underlegent, men ikke nødvendigvis ønsket å støtte Saddams diktatur. Blant kurderne i Nord-Irak og shia-muslimene helt i sør, har det vært krefter i sving for å svekke et samfunn basert på makt, despoti og angiveri. Beundringsverdig å forsvare sitt eget tenker vi, der har vi jo også noe felles, og sender en tanke hjem til det som skjedde et halvt århundre tilbake.
FLYVRAK: Flyet endte sin ferd i det karrige landskapet og minner oss om krigene i området.
Vi bidrar med stabilisering og humanitær bistand for Iraks folk. Bygger opp broene deres, reparerer veier og vanningsanlegg for landbruk, og gir dem strømmen tilbake.
Det skal danne et grunnlag for en ny start og et håp om fred, tror vi.
Så får vi håpe at vi har rett.
|
|
